Den salige Claudius Granzotto (1900-1947)

Da Rikard var ni år gammel, døde hans far den 4. januar 1910, 65 år gammel. I oktober samme år mottok han sin første kommunion. Han begynte i tredje klasse, men forlot skolen etter noen måneder fordi han måtte begynne å arbeide. Først var han hjelpearbeider hos en skomaker, men som trettenåring ble han sendt til en svoger i Brusegana som snekkerlærling. Etter et år dro han for å bli altmuligmann hos sin bror Giacinto Giovanni, som drev et lite byggefirma. På fritiden arbeidet han noen ganger i butikken til en skomaker. I arbeidet som murer viste han eksemplarisk engasjement og nøyaktighet. Han fant alltid måter å løse vanskeligheter som oppsto i murerarbeidet. Det var i denne perioden rundt 1915 at Claudius oppdaget sin lidenskap for kunst, særlig skulptur, og han skar ut sine første verker.

I november 1917 ble han i en alder av sytten år innkalt til en forberedende militærtjeneste. Han arbeidet først i Susegana, så Isola Vicentina. Da Italia gikk med i Første verdenskrig, ble han innkalt til ordinær militærtjeneste og tjenestegjorde i Roma, Napoli, Bologna og til slutt i Albania. I denne perioden utmerket han seg blant sine medsoldater på en eksemplarisk måte, som skaffet ham respekt fra alle. Men hele tiden hadde han en lengsel etter å lære å modellere. Den 18. oktober 1921 ble han endelig permanent dimittert fra militærtjenesten.

Fra 1923 til 1925 fortsatte han sine studier på Liceo artistico ved Accademia di Venezia. Han avsluttet studiene i 1925 med et diplom for kunstnerisk modenhet og tittelen professor i tegning. Han flyttet deretter til Accademia di Belle Arti i Venezia, hvor hans fremgang som billedhogger var bemerkelsesverdig. Etter fire år fikk han i 1929 sitt andre diplom med beste karakter (laud) og tittelen professor i skulptur. I løpet av tiden med akademiske studier utførte Granzotto i tillegg til det arbeidet som ble gitt av skolen, også ganske mange skulpturer. Blant de verkene han skapte i denne tiden, er fremfor alt L'anima e la sua veste («Sjelen og dens klær») og det berømte store vievannskaret (acquasantiera) i sognekirken Santa Lucia og La disperazione di Giuda («Judas’ fortvilelse»).

Da han var uteksaminert, bygde han sitt eget verksted hjemme, men hans liv var i mellomtiden blitt forvandlet. Han var arbeidsom, alltid glad og i harmoni med alle, men neglisjerte ikke sine religiøse plikter. Straks professor Granzotto var fullt ut anerkjent som akademisk billedhogger i kunstnernes rekker, fulgte en rekke store oppgaver, de fleste med religiøse temaer. Dermed vokste behovet for religiøs fordypelse og inderliggjøring av sitt trosliv stadig mer i ham. Han tilbrakte ofte hele natten i bønn og kontemplasjon i sin sognekirke, hvor han lot seg låse inn. Han ba i verkstedet, gikk i kirken og i Katolsk Aksjon, og på fritiden moret han seg på en motorsykkel. Det var ingen flørt eller verdslighet, han leste mye og var alltid svært reservert. Han var helt uinteressert i politiske spørsmål og arbeidet som en kontemplativ.

I fastetiden 1932 ble han kjent med og lærte å skatte den fransiskaneren som holdt fasteprekenene i hans menighet, p. Amadio Oliver. Vennskapet mellom de to førte til at professor Granzotto ble stadig mer begeistret for det fransiskanske ideal. Til slutt sto beslutningen klar for ham: «Jeg blir fransiskaner». Den 27. november 1933 sluttet han seg til fransiskanerordenen (Ordo Fratrum Minorum – OFM) og den 7. desember 1933 kom han til klosteret San Francesco del Deserto i den venetianske lagunen som legbror.

Ved ikledningen tok han ordensnavnet Claudius (it: Claudio). Da han gikk inn i ordenen, skrev hans sogneprest: «Ordenen mottar ikke bare en kunstner, men en helgen». Under postulatet (prøvetiden) fikk han i oppgave å lage en Lourdes-grotte i Chiampo i provinsen Vicenza i regionen Veneto og å hogge statuen av Vår Frue av Lourdes for den, noe han angivelig klarte mye bedre enn den mesteren som skapte den statuen som i dag står i grotten Massabielle.

Den 7. desember 1935 påbegynte Claudius novisiatet som legbror. Av ydmykhet og etter eksempel av den hellige Frans av Assisi avviste han invitasjonen til å bli prest. Den 8. desember 1936 avla han sine første løfter og ble sendt til klosteret San Francesco i Vittorio Veneto i Treviso. Deretter ble han et eksempel på fullkommen lydighet, radikal fattigdom, forbilledlig fromhet og ekte botsånd, slik at alle som betraktet ham, ble sterkt oppbygd. Han fikk i oppdrag å lage flere Lourdes-grotter i Zimella i Verona, i Brognoligo i Verona og i Luzzetti i Belluno. Han gjorde dette med stor ærbødighet og kjærlighet til den uplettet unnfangete Guds Mor. I klosterlivet foraktet han ikke det mest beskjedne arbeidet. Han pusset skoene for de andre, tok seg av kveget i klosterets stall, hjalp broder kokk på kjøkkenet og avløste broder portner og utbedret klostermurene som var ødelagt i krigen. I perioder med mindre arbeid hjalp han vaktmesteren.

Han ble først gravlagt i Vittorio Veneto, i fransiskanernes grav på byens kirkegård, men den 31. mai 1951 ble hans jordiske levninger flyttet til Chiampo og helligdommen Madonna della Pieve, hvor de ble gravlagt foran Lourdes-grotten han hadde skapt. På tiårsjubileet for Claudius’ død den 15. august 1957, ble det nye museet i Chiampo åpnet som samlet hans verker. Den daværende biskopen av Vittorio Veneto, den senere pave Johannes Paul I (august-september 1978), arbeidet for å igangsette en saligkåringsprosess.

Den 7. september 1989 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 6. juli 1993 undertegnet den salige pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Det gjaldt et barn fra Verona som var helbredet for peridacrocystitt (betennelse i og rundt tåresekken). Han ble saligkåret av paven på Kristi Kongefest den 20. november 1994 i Roma. Hans minnedag er dåpsdagen 2. september, men dødsdagen 15. august nevnes også, selv om den vanligvis er opptatt av høytiden for Marias opptakelse i himmelen.