Den salige Cherubinus (it: Cherubino) ble ifølge tradisjonen født i 1414 på den greske øya Negroponte, dagens Euboea, som da var under venetiansk styre. Opplysningen om at Cherubinus tilhørte familien Capoferri fra Spoleto, støttes ikke av noen dokumentariske kilder, men kommer fra den lærde L. Jacobilli fra 1600-tallet (Vite de' santi e beati dell’Umbria, 1656), som følger historien til Marco fra Lisboa i fransiskanernes krønike, og hans fortelling ble senere fulgt av alle fransiskanske forfattere og historikere. Cherubinus kalles «av Spoleto» fordi han oppholdt seg lenge i klosteret San Paolo i byen (eller kanskje for å tre inn i fransiskanerordenen). I en underskrift skrev han «av Euriponte», men denne betegnelsen er dokumentert for siste gang i år 1454.
Ifølge den beretningen som ble brukt av den irske fransiskaneren og historikeren Luke Wadding OFM (1588-1657), studerte Cherubinus filosofi og teologi fra han var tolv til han var seksten år gammel på øya Negroponte i regi av en anonym minoritt, som var mester i teologi. Han dro i 1432 til slektninger i Spoleto i provinsen Perugia i regionen Umbria i Midt-Italia, hvor han trådte inn i fransiskanerordenens observantgren (Ordo Fratrum Minorum (Regularis) Observantiae – OFMObs). Han fortsatte sine studier, spesielt i kirkerett, og han endte med å bli en predikant som var høyst lærd, men også og elegant og populær. For dette ble han gjenstand for bitre bebreidelser av br. Giovanni Buonvisi fra Lucca, og han ble overtalt til å sløyfe sitater fra poeter og filosofer og å preke med enkelhet for å omvende sine tilhørere.
Til tross for klart hagiografiske tillegg i historien, er merknader som at Cherubinus sammenfattet prekener av den hellige Bernardin av Siena (1380-1444) og deretter holdt dem, før han begynte å skrive sine egne, helt i samsvar med den normale opplæringen for fransiskanske forkynnere på midten av 1400-tallet.
Hans omreisende forkynnelsesvirksomhet, som er kjent for oss mellom 1441 og 1484, begrenset seg ikke bare til Toscana og Umbria, men han foretok også reiser til Emilia Romagna. Bortsett fra en og annen opptreden i Siena, hvor han var i atten uker. I 1441 kunngjorde han på Piazza del Campo enigheten mellom republikken og paven, da hertug Filippo I Maria Visconti av Milano (1412-47) var på vei til fred med ligaen mot Visconti. Spesielt godt dokumentert er hans tilstedeværelse i Umbria mellom 1452 og 1458. I sentrum for hans aktivitet var arbeidet med å oppnå en reform av kommunale vedtekter for å sette byens øvrighetspersoner i en posisjon til å undertrykke populære, men skadelige moralske laster.
I 1452 prekte han i Assisi, som han fikk til å reformere de kommunale vedtektene. Den 14. april 1454 var han i Foligno, hvor han etter all sannsynlighet prekte om fasten under sin tale til folket, som ble holdt på torget. I august-september 1456 prekte han igjen i Assisi, og han oppnådde at kirken San Donato, som da ble brukt som fengsel, ble reparert og returnert til sin religiøse funksjon. Denne forespørselen var en del av de konstante formaningene som han rettet til innbyggerne i Assisi, også om å forby karnevalsfeiringen, som i Assisi varte til godt etter starten på fastetiden.
Den 12. mai 1457 ble Cherubinus utnevnt av pave Callistus III (1455-58) til å samarbeide med Antonius av Montefalco i forkynnelsen av korstog i hertugdømmet Spoleto, utstyrt med skriftlige tillatelser for ikke å bli forfulgt. Dette gjaldt særlig ved innsamling av tiende i favør av korstog, til tross for motstand fra presteskapet og brorskapene. Som et resultat av denne ble han den 24. august autorisert, sammen med guvernøren av Perugia, Bartolomeo Vitelleschi biskop av Corneto, for å absolvere de geistlige i Foligno, som hadde nektet å betale, forutsatt at gjelden ble gjort opp. En lignende oppgave ble tildelt ham den 22. oktober når det gjaldt prester fra Città di Castello. Sammen med tiende sørget Cherubinus for innsamling av almisser for korstoget, og innvilget den avlaten som fulgte med.
Særlig intens var hans handling i Perugia i årene 1457-58. Han talte til byens øvrighet og fikk dem den 22. april 1457 til å fordele femti kurver av byens hvete til de fattige i byen, En lignende forespørsel, til fordel også for de fransiskanske observantnonnene, ble godkjent den 3. mai 1458. Den 28. desember 1457 ble han opptatt i brorskapet av den hellige Hieronymus, hvor han den 1. januar 1458 tildelte åtti dager avlat for de medbrødrene som resitere Maria-officiet. De største resultatene fikk Cherubinus i Perugia overfor byens magistrat etter hans forkynnelse i mai 1458, hvor det den 4. mai ble holdt en prosesjon med deltakelse av den pavelige guvernøren, byens øvrighet og brorskapet. På hans oppfordring ble det den 30. mai nedsatt en kommisjon for å reformere byens vedtekter.
I de neste årene har vi ingen spor av hans offentlige virksomhet. Det er mulig at Cherubinus i denne perioden viet seg til studier og utarbeidelse av sine egne verker. I de siste tyve årene av hans liv var hans aktivitet som forkynner spesielt intens. I 1464 forkynte han kanskje for observantenes generalkongregasjon i Assisi, i 1465 i begravelsen til den franske kardinalen Louis d’Albret (1422-65) i Roma, i 1466 holdt han fasteprekener i Santa Croce i Firenze og i august forkynte han i Perugia. Hans plass blant de mest kjente forkynnere i tiden, kommer frem av kravet fra Signoria i Siena den 4. juni 1469 til generalministeren og kapitlet hos observantene for å be om at Cherubinus eller Antonius av Vercelli eller Peter av Napoli ble sendt til Siena for å holde fasteprekener.
Den 19. november 1473 ble Cherubinus utnevnt til apostolisk predikant av fransiskanerpaven Sixtus IV (1471-84), noe som i praksis fjernet ham fra sine overordnedes kontroll og tillot ham å tale fritt, både i og utenfor Italia. I de senere årene beveget Cherubinus seg fra ett sted til et annet for å forkynne. Han forkynte i Assisi mars 1471, holdt fasteprekener i Bologna i 1472, kanskje i Mantova i 1473, i Siena i 1474, fortsatt i Assisi i mai-juni og august samme år, kanskje i Foligno i 1475, i Prato i 1476, hvor han fremmet etableringen av Monte di pietà.
Ordet mons betyr bokstavelig en opphoping av verdier eller penger, i dag kalt kapital. De opprinnelige Montes pietatis, «medlidenhetsfond», ble trolig grunnlagt på 1300-tallet av en biskop i London, som satte av tusen sølvmark som skulle lånes ut uten renter til de fattige, som skulle etterlate en eller flere eiendeler som sikkerhet. Fransiskaneren Barnabà da Terni grunnla en lignende «pantelånerforretning» i Perugia i 1462, og andre ble senere åpnet i Toscana, Marche og i Kirkestaten.
Monte dei poveri («fond for de fattige») i Prato, som ble opprettet den 1 oktober 1476, er den eneste institusjonen som fundament kan kobles til Cherubinus’ forkynnelse. Den tilhørte den klassen av Monti som krevde en moderat rente på lånene, etter Cherubinus’ egen vilje. I de tvistene som startet i 1484 mellom tilhengere av renter på lånene og de som mente at lånene skulle være gratis, påkalte den salige Bernardin av Feltre (1439-94) gjentatte ganger Cherubinus’ autoritet, som krediteres opprinnelsen av den oppfatningen at en beskjeden rente er lovlig for å dekke driftskostnader. Ifølge dominikaneren N. Bariano, forfatter av en brosjyre som var fiendtlig innstilt til denne institusjonen (Tractatus de monte impietatis, Cremona 1496), uttalte Bernardin offentlig at lovlig rente kunne kreves av Monti, noe som ble bekreftet av en åpenbaring av Kristus til Cherubinus. Denne åpenbaringen er bekreftet av Bernardino Busti i Defensorium Montis Pietatis, Milano 1497.
Cherubinus holdt fasteprekener i Siena (1477 og 1478), Assisi (1479), Perugia (1479 og 1480), igjen i Assisi (august 1480). I Siena den 19. november 1480 holdt han en preken mot tyrkerne, og da Sixtus IV proklamerte korstoget den 8. april 1481, etter hendelsene i Otranto, dro Cherubinus til Ferrara, hvor han holdt fasteprekener.
Den 4. februar 1482 mottok Cherubinus et brev fra Feo Belcari som handlet om tvisten om Marias uplettede unnfangelse, som hadde blitt angrepet i Firenze i 1481 av dominikaneren Vincenzo Bandelli fra Castelnuovo, en av de mest høylytte negative polemikerne mot denne troen som ble spredd av fransiskanerne. Samme år publiserte han en traktat i Bologna: Tractatus de puritate et praerogativa Salvatoris nostri Iesu Christi. Cherubinus reagerte etter ti dager med et kort brev hvor han oppfordret alle om ikke å ha tvil i sin samvittighet for å støtte denne læren på noen måter, og bekrefter med enkelhet, som i hans latinske prekener, de tradisjonelle argumentene for den teologiske skolen som tok hensyn til den salige Johannes Duns Scotus (1265-1308).
I desember 1482 holdt Cherubinus adventsprekener i Ferrara. Kronikøren for Ferrara, Zambotti, har etterlatt seg noen notater om disse prekenene, som på den ene siden bekrefter konstant bruk av de mest teatralske belærende teknikker av tiden, men også den ubestridte politiske karakteren til Cherubinus’ forkynnelse. Faktisk, ved slutten av den talen som Cherubinus holdt i katedralen den 8. desember 1482, adresserte han Kristus på korset og ba ham om å iverksette tiltak for å bli kvitt pest, krig og hungersnød, og han førte alle mennesker til tårer og ropte tre ganger om nåde. Cherubinus lovte da at Gud ville besvare deres bønner hvis de gjorde bot og skriftet sine synder. Fem dager senere, den 13. desember, kunngjorde han høytidelig på oppdrag av hertug Ercolo fra prekestolen at krigen i Ferrara endelig var avsluttet, hvor paven og Venezia kjempet mot familien Este, og derfor burde de ikke frykte en invasjon av venetianske tropper. Cherubinus og folket knele ned og gråt: Laudato sia Dio («Lovet være Gud»).
I mai 1483 var han kanskje i Prato, men uansett var han allerede midt i den skrøpeligheten som førte til hans død. Han tilbrakte mesteparten av 1483 i Perugia, i klosteret San Paolo in Monte, og han prekte i katedralen bare på helligdager. Han holdt adventsprekener i 1483 i Pistoia, hvor han fremmet etableringen av Selskapet for Corpus Christi. Fastetiden i 1484 prekte han i Parma, og han dro via Bologna til Firenze og Fiorenzuola. Deretter dro han til La Verna for å delta i observantenes generalkapittel, hvor han ble valgt til definitor og predikant den 4. juni 1484.
Cherubinus hadde allerede holdt prekener for observantenes generalkapitler, kanskje i 1464, og i hvert fall i 1478. I henhold til biografer om Bernardin av Feltre ble Cherubinus i 1484 regnet som den fremste predikanten i ordenen og ble utnevnt til å holde den første prekenen til generalkapittelet, men ga opp sin plass i favør av Bernardin. Vi er nå innenfor en hagiografisk tradisjon, som er ment å indikere en slags suksesjon mellom de to predikantene.
Cherubinus ble sendt for å forkynne i Firenze av generalvikaren for observantene, Angelo da Chivasso. Deretter gikk Cherubinus mot Assisi for å motta avlaten for Portiuncula, og han dro gjennom Arezzo, Castiglion Fiorentino og Cortona, hvor han forkynte i tre dager og for siste gang i Perugia. Han døde den 4. august 1484 i Assisi og ble gravlagt i Santa Maria degli Angeli, ved siden av Johannes Buonvisi fra Lucca i kapellet for den hellige Frans, hvor han fortsatt ligger.
Folket i Perugia hadde planlagt å gripe den døende Cherubinus, og nå prøvde de med makt å overføre hans legeme til Perugia. Magistratene i Assisi bestemte seg to ganger, i september og november 1485, å overføre hans levninger til San Damiano, noe som aldri ble utført, selv om godkjenning ble innhentet den 5. desember 1485 fra ordenens kardinalprotektor, fransiskaneren Giuliano Della Rovere, den senere pave Julius II (1503-13).
Den anonyme legenden som delvis dateres tilbake til beretningen av Wadding, sier at Cherubinus’ siste år var preget av helbredelser og mirakler. Svært viktig når det gjelder dannelsen av en hagiografisk tradisjon, er det faktum at observantenes generalvikar, Angelo Carletti fra Chivasso, som hadde vært vitne til Cherubinus, brakte hans drakt til klosteret San Salvatore i Firenze for å tilfredsstille Lorenzo de’Medicis hengivenhet til ham. Lorenzo ble helbredet fra en alvorlig sykdom, og deretter sendte han til Cherubinus’ grav en ex voto i sølv. Den mirakuløse helbredelse av de’Medici på Cherubinus’ forbønn ble allerede forkynt i 1485 av Pietro Arrivabene av Canneto
Tittelen salig tilskrives Cherubinus offisielt bare av Arthurus a Monasterio i Martyrologium franciscanum (Paris 1653) på grunnlag av Waddings beretning. Det portrettet av Cherubinus som gis av Wadding, speiler de karakteristiske trekk ved fransiskanske folkepredikanter på midten av 1400-tallet, som søkte å følge i fotsporene til Bernardin av Siena. Deres forkynnelse var preget av forslag til andaktsøvelser for Jomfruen, den hellige Josef og spesielt for eukaristien. Som mange av hans generasjon fransiskanske predikanter understreker Cherubinus den pedagogiske og kateketiske karakteren av sin forkynnelse. Hans minnedag er 4. august.
En annen Cherubinus er den salige Cherubinus Testa av Avigliana (1451-1479).
Kilder: santiebeati.it, it.wikipedia.org, treccani.it - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 27. mars 2016