Den hellige Claudia av Roma (1. årh)

Den hellige Claudia levde i det første århundret. Hun nevnes av den hellige apostelen Paulus i hans andre brev til Timotheos:

Skynd deg å komme før vinteren! Evbolos, Pudens, Linus, Klaudia og alle våre søsken hilser deg (2.Tim 4,21).

Den hellige Ireneus av Lyon identifiserer i Adversus Haereses («Mot kjetterier») (III, iii, 3) denne Linus med den hellige Peters etterfølger som biskop av Roma, og i «De apostoliske konstitusjoner» (VII, 46) kalles han sønn av Claudia (Linos ho Klaudias), noe som synes å indikere at Claudia var minst like kjent som Linus.

En mye senere og høyst usannsynlig tradisjon hevder at Claudia kom fra Britannia og var datter av den britiske kong Caractacus (41-51). Den kristne tro kom til Britannia i det første århundret. Tertullian skrev en traktat mot jødene rundt år 200, og der nevner han at det fantes områder i Britannia som var utilgjengelige for romerne, men som hadde blitt erobret av Kristus. Den første betydelige kristne var trolig en mann ved navn Bran, som var far til Caractacus, konge over stammen Siluria i Britannia.

Bran ble beseiret av den romerske generalen Aulus Plautius, og han og hans familie ble tatt som fanger og sendt til Roma i lenker i år 50. I selskapet var Brans far Llyr Llediaith, hans sønn Caractacus og Caractacus’ barn, som inkluderte den vakre Claudia og trolig Linus. I Roma ventet en offentlig henrettelse. Da de kom dit, fikk keiser Claudius (41-54) Caractacus brakt for det romerske senatet. Der holdt han en lidenskapelig tale, og resultatet var at han ikke bare ble benådet, men han fikk også en pensjon og rom i keiserpalasset.

Caractacus ble senere sendt tilbake til England som en marionettekonge, men hans familie ble holdt tilbake i Roma som sikkerhet for hans lojale opptreden. De fikk lov til å leve normalt i Roma, og det var trolig på denne tiden at hele familien ble kristne.

En av kongens døtre tok navnet Claudia av takknemlighet overfor keiser Claudius. Hun skal altså ha blitt mor til Kirkens andre pave, den hellige Linus (67-76). Andre kilder gjør Linus til hennes bror. Hennes bestefar Bran vendte senere tilbake til Britannia i 58, hvor den kristne kirken vokste opp rundt ham. De gamle walisiske triadene forteller: «Bran brakte troen på Kristus til kambrierne».

En annen tradisjon hevder at Claudia var datter av Cogidubnus, en av keiser Claudius’ allierte, som tok keiserens navn og ble Tiberius Claudius Cogidubnus. Tacitus omtaler ham som en britisk konge som samtidig fungerte som en keiserlig legat, det vil si provinsguvernør, trolig over stammene Cantii og Regni i Kent, Surrey og Sussex. Martial nevner en britisk kvinne ved navn Claudia Rufina og sier at hun var gift med hans venn Aulus Pudens, en romersk senator og medlem av gens Aemiliana. En annen tradisjon vil ha det til at denne senatoren var den hellige Pudens, som også nevnes i 2.Tim 4, 21. Det faktum at Claudia var et adoptert medlem av familien Rufini viser at hun var forbundet med gens Pomponia, som denne familien tilhørte.

Aulus Plautius, erobreren av Britannia, hadde giftet seg med en Pomponia, som i år 57 ble anklaget for å praktisere en ulovlig religion, og selv om hennes mann erklærte henne skyldfri da hun ble overlatt til hans familietribunal i henhold til praksisen etter romersk lov, tilbrakte hun resten av sitt liv i «en deprimert tilstand», og med det mente Tacitus trolig religiøs retrett og avståelse fra å være til stede ved offentlige leker. Dette varte i førti år, non cultu nisi lugubri, non animo nisi maesto. At hun var en kristen, er høyst trolig. Pomponii Bassi, en annen gren av familien, var kristne, noe som vises av to inskripsjoner funnet i Callistus-katakomben.

Claudia og Pudens var foreldre til de hellige Praxedis og Pudentiana og deres hellige brødrene Novatus og Timotheos. Alle fire søsknene skal ha fått kristendomsundervisning av de hellige apostelfyrstene Peter og Paulus. Pudens’ hus var et av de første i Roma som ble brukt til kristen gudsdyrkelse. Huset var blitt kjøpt av Pudens fra Aquila og Priscilla. Peter bodde lenge i huset og viet det til den første kristne kirke i Roma. Over huset ble det senere bygd en kirke som nå er kjent som Santa Pudentiana. Aktene for de hellige Pudens, Praxedis og Pudentiana er bevart, men de er temmelig upålitelige.

Etter en lang tid i utøvelsen av kristne dyder døde Claudia i sin manns villa i Sabinum i Umbria, en gang på begynnelsen av 100-tallet. Hennes legeme ble overført til Roma av hennes sønner og lagt i Pudens’ grav, ved siden av ektemannen.

Claudia nevnes ikke i den walisiske tradisjonen, og hun har ikke hatt noen kult. Hun er ikke inkludert i noe martyrologium bortsett fra Wilsons, som rent vilkårlig angir hennes minnedag som 7. august. Theophilus Evans, i hans Drych y Prif Oesoedd, først publisert i 1716, gir hennes navn under den walisiske formen Gwladys Ruffydd, men Gwladys kunne aldri bety Claudia.