Den hellige Caprasius av Lérins (d. 430)

Den hellige Caprasius (fr: Caprais) ble født en gang på 300-tallet i Gallia. Han kom fra en rik og fornem familie, og foreldrene oppdro ham til alle dyder, inkludert stor lærdom. Men han ga opp store verdslige utsikter for å leve som eremitt på Îles de Lérins i Middelhavet utenfor kysten av Sør-Gallia. Der fikk han besøk av den hellige Honoratus av Arles og hans eldre bror Venantius, to unge menn som søkte å lære av ham. Brødrene forsøkte å forsake verden fullstendig, men deres far gjorde alt for å hindre det.

Da tok de med seg Caprasius som veileder og seilte rundt 368 fra Marseille til Hellas på jakt etter en ørken der de kunne leve i ensomhet. Men de måtte gjennomleve betydelige prøvelser og savn, og deres helse led under det. Venantius døde snart i Modon i Morea i Hellas, og Honoratus ble også syk, så han ble tvunget til å vende tilbake sammen med sin rådgiver Caprasius. Etter alt å dømme besøkte de også Roma og Egypt.

Etter hjemkomsten til Frankrike flyttet Caprasius og Honoratus til en hule høyt oppe i Estérel-fjellene ved Fréjus nær Saint-Raphael på dagens Côte d’Azur med utsikt til De lerinske øyer. Det er to små øyer, en større som lå nærmere fastlandet, den het Lero, nå Sainte-Marguerite. Den mindre øya, som ligger lengre fra land, het Lérins, i dag Saint-Honorat. Honoratus ble presteviet av biskop Leontinus av Fréjus (fr: Leonce), og snart byttet han og hans veileder tilværelsen i fjellene med en mer ekstrem og bokstavelig form for isolasjon, livet på en øy. Det skjedde rundt 405.

Rundt år 410 flyttet de sammen med noen likesinnede, sannsynligvis flyktninger nordfra, ut til den minste øya for å leve et svært asketisk liv i henhold til ørkenfedrenes eksempel. Andre sluttet seg til dem, og inspirert av den hellige Pakhomios’ regel bestemte de seg for å grunnlegge en kommunitet som klosteret i Tabennísi i Egypt, hvor en rekke små klostre var organisert under en felles regel og en enkelt superior. Regelen for kommuniteten er imidlertid ikke bevart. Pakhomios var grunnleggeren til monastisk fellesliv (cenobittisk) i motsetning til eneboerliv. Honoratus fikk muligens kjennskap til hans regel gjennom disipler av den hellige Martin av Tours.

Blant dem som sluttet seg til Honoratus og Caprasius, var de hellige Lupus av Troyes, Eucherius av Lyon og Honoratus’ slektning (nevø?) Hilarius av Arles. Det var begynnelsen på det berømte klosteret Lerinum (Lérins), som ligger der den dag i dag, det eldste eksisterende kloster i Europa, i dag bebodd av cisterciensere. Mange besøkende fant også veien til Lérins, blant dem den hellige Johannes Kassian. Han kalte grunnleggelsen på Lérins en ingens fratrum coenobium, en «stor kommunitet av brødre».

I de neste hundre år dro galliske adelsmenn i stort antall ut til dette øyklosteret, som snart ble utgangspunkt for tallrike nye klostergrunnleggelser over store deler av Gallia. Hilarius grunnla et lignende kloster i Arles og Johannes Kassian grunnla et lignende kloster med utgangspunkt i kirken Saint-Victor i Marseille. Fra et annet datterkloster i Lyon spredte innflytelsen fra Lérins seg til Jura, hvor munkene i det store klosteret Condat under den hellige Eugendus leste «hva de hellige fedre i Lérins» hadde skrevet, sammen med verkene til de hellige Basilios den Store, Pakhomios og Johannes Kassian.

Grunnleggelsen av Lérins innledet den andre og mest innflytelsesrike fasen i gallisk munkevesen, vesentlig forskjellig fra Martins munkevesen med sin større vektleggelse på apostolisk fattigdom. Dens dominerende innflytelse på den galliske kirken på 400-tallet skyldtes hovedsakelig det faktum at mange av dens munker ble utnevnt til biskoper i Gallia. Kanskje var de naturlige ledere på grunn av sin familiebakgrunn, eller kanskje fulgte de den østlige trenden med å utnevne klosterledere til biskoper.

Hilarius av Arles forteller i en lovtale hvordan Honoratus sørget for at ingen i det lille øysamfunnet skulle bli motløs, overarbeidet eller uvirksom. Han pekte ut noen til et liv i fellesskap, mens andre fikk bo i separate celler som anakoreter.

Honoratus ble snart viet til prest og forble den åndelige far for kommuniteten helt til 426. Da ble erkebiskop Patroclus av det viktige bispesetet i Arles myrdet, og Honoratus ble valgt til hans etterfølger, et embete han motvillig påtok seg. Bispedømmet Arles var svært plaget av de arianske og manikeiske kjetterier. Siden han var en gammel mann, insisterte han på at Hilarius skulle bli med ham som hans personlige assistent. Han ser ut til å ha gjenopprettet orden og ortodoksi, og han fortsatte å lede munkene på Lérins. Han pekte også ut Hilarius som sin etterfølger som biskop før han døde den 16. januar rundt 429.

Noen skriver at Caprasius etterfulgte Honoratus som abbed da denne ble biskop av Arles, men det synes som om Caprasius aldri egentlig fungerte som superior for det som skulle bli en berømt monastisk institusjon. Kanskje var han for gammel, eller kanskje det var Honoratus som hadde de nødvendige administrative evnene. Men Caprasius regnes som grunnlegger og første abbed av Lérins, antakelig fordi han fortsatte å være Honoratus’ veileder og dermed indirekte for hele kommuniteten.

Caprasius døde i 430. Den laudatio som ble skrevet av den hellige Hilarius av Arles etter hans død, priser Caprasius for hans store hellighet. Dette er vår viktigste kilde til informasjon om ham. Innflytelsen fra Lérins, som skulle spre seg gjennom hele Gallia og den keltiske Kirken i Irland og Britannia, skyldte mye til Caprasius’ eksempel som dets første åndelige veileder. Hans minnedag i Martyrologium Romanum er 1. juni.