Den hellige Colman av Lismore (d. ~702)

Den hellige Colman (irsk: Colmán; lat: Colmanus), også kalt Choimoc (Mochoimoc), ble født en gang på begynnelsen av 600-tallet i Irland. Han var sønn av en Finbarr (Fionnbharr) og tilhørte slekten Hua Beogna som hersket over territoriet Ith-Liathain i det nåværende grevskapet Cork i provinsen Munster i det sørlige Irland. Mens Colman ennå var ung, ble han munk i det berømte klosteret Lismore (Lios-mor, Lios Mór; irsk: Les Mór Mo Chutu) i baroniet Coshmore and Coshbride i det nåværende grevskapet Waterford i provinsen Munster.

Dette klosteret var grunnlagt i 635 av den hellige Carthagus den Yngre (Carthach) (ca 555-637) etter at han ble drevet bort fra klosteret Rahan i Offaly etter å ha tilbrakt nesten førti år av sitt monastiske liv der. Han fikk land til det nye klosteret av prinsen av Desii av Waterford på et svært pittoresk sted, en høyde som stiger bratt opp fra sørbredden av elven Blackwater, som da ble kalt Avonmore, «den store elven».

Carthagus døde i 637, bare to år etter grunnleggelsen, men forsynet velsignet hans arbeid, og hans kloster vokste til å bli det største senteret for lærdom og fromhet i hele det sørlige Erin. Lismore produserte også andre berømte helgener som den hellige Catald av Taranto (Cathaldus) (d. ~685), som overtok som leder av klosterskolen i Lismore etter Carthagus’ død og senere ble biskop av Taranto (Tarentum) i regionen Apulia (nå Puglia) i Sør-Italia, og den hellige Cuanna av Lismore (d. ca 650), som var grunnleggerens halvbror og etterfølger som abbed. I den hellige Oengus Culdeus’ (d. ca 824) gamle litani påkalles 800 munker som slo seg ned i Lismore sammen med Mochuda (Carthagus den yngre), og hver tredje av dem var en hellig Guds tjener.

I klosteret utmerket Colman seg for alle de dydene han hadde avlagt løfter om. Den hellige Hierlug (Hierlog, Jarlug, Zailug) var abbed-biskop av klosteret i Lismore i de årene Colman var munk der. Den 16. januar 698 døde abbed-biskopen, og Colman ble straks utnevnt til hans etterfølger, både som abbed og i bispestolen. Under Colmans styre nådde Lismores berømmelse sitt høydepunkt. På samme måte som skolen i Armagh i det nordlige Irland og den i Clonmacnoise i det sentrale Irland var skolen i Lismore den mest berømte i det sørlige Irland.

Mange ivrige disipler kom i flokkevis til Lismore fra alle deler av landet. Blant andre fremtredende personer var Theodoric (Turlough), konge av Thomond av dynastiet Dál gCais. Han ble aktet svært høyt av Colman, som forutsa hva som ville skje med ham og hans etterslekt. Denne fremstående, men ydmyke disippelen konsulterte Colman i alle spørsmål.

En biskop ved navn Colman gis fremtredende stilling i biografien om den hellige Flannan av Killaloe (irsk: Flannán) (600-t). Flannans far Toirdhealbhach (irske varianter: Turley, Turlough; skotsk: Teàrlach, ofte anglifisert til Terence) skal i den tradisjonen som kalles Geblütsheiligkeit («avstammingshellighet»), ha flyktet fra verdslige affærer for en periode for å kunne vie seg fullstendig til himmelske spørsmål. Toirdhealbhach dro uten ledsagere til Lismore, hvor han sluttet seg til en større gruppe som var samlet rundt Colman, som hadde en slik berømmelse at både mange verdslige ledere og ledere for kirker over hele Irland angivelig oppsøkte ham som lærer. Diverse mirakler fulgte, inkludert tre dråper blod som falt ovenfra og ned på en stein. Colman forklarte dette som et tegn på at tre sønner av Toirdhealbhach hadde blitt drept. Dette førte til at Toirdhealbhach vendte tilbake til verden, men ikke før Colman, full av guddommelig ånd, forutsa at syv berømte konger av hans blod ville herske over Irland, hvorav fire er navngitt.

I fremskreden alder, full av dyder og fortjenester, ble Colman kalt til sin himmelske belønning etter bare fire år som abbed og biskop. Han døde ifølge tradisjonen den 22. januar 702. Martyrologiet fra Tallaght registrerer ham under navnet Mocholmoc, Loismoir, mic h. Beona (Colman sønn av Ua Beona). Oengus Culdeus’ (d. ca 824) Félire har en lignende notis. Kalenderen fra Cashel har det samme. Den irske hagiografen og historikeren John Colgan OFM (1592-1658) gir Colman feilaktig minnedagen 25. juli. Hans minnedag oppgis vanligvis til 23. januar.

Selv om Colmans ry skal ha vært stort, er lite kjent om ham. En kilde som var viet til Mocholmóg i landsbyen Carrignagower i sognet Lismore, ble besøkt til påske. Ellers er imidlertid den nærmeste lokale dedikasjonen til en helgen av dette navn i Ardmore, trolig dreide seg om den hellige Colman av Cloyne (ca 530-ca 606), som skal ha døpt den hellige Declan av Ardmore (Déaglán) (400-t) og profetert hans fremtidige storhet. Det er mulig at Flannans biograf lånte navnet Colman, sønn av Fionnbharr, abbed av Lismore, og en garantist for Adomnáns lov, som en passende knagg å henge sin fabel på.

Roten til navnet Colmán er Colum, og fordi den høyt elskede Kolumba av Ionas irske navn var Colum Cille, ble navnet svært utbredt og fikk en hel rekke diminutiv- og kjæleformer, blant dem Colla (Coille), Comma (Coimme), Conna (Coinne), Canna (Cainne) og Camma (Caimme, Cumma), og alle disse kunne utvides ytterligere med bruk av prefikser som mo- og do- eller suffikser som -óg, -ín og -án. Dermed oppsto former som Mocholla eller Mochuille, Mochonna eller Dochonna, Mochoinne eller Dochoinne, Mochumma, Comán, Conán og Caimin.

Navnet Colman var trolig det mest populære døpenavnet i den tidlige irske Kirken. Det fortelles i biografien om den hellige Carthagus den Yngre at da en gruppe av hans munker en gang arbeidet ved en elv, ropte den som hadde ansvaret: «Colman, kom deg ut i vannet». Straks hoppet det tolv Colman-er ut i elven! Det er 96 helgener ved dette navn i martyrologiet i Donegal, 209 i The Book of Leinster og mange andre. Holweck lister opp 71, men flere av dem er åpenbart duplikater. Om de fleste kjennes ikke annet enn navnet. Vi har med 62 helgener ved dette navn. Den mest kjente hellige Colman er Colman av Lindisfarne.