Den salige Kyprian Mikael Iwene Tansi (1903-1964)

Den salige Kyprian Mikael (eng: Cyprian Michael) ble født som Iwene Tansi en gang i september 1903 i landsbyen Igboezunu nær den gamle byen Aguleri i staten Anambra i det sørøstlige Nigeria. Hans far Tabansi var fra Igboezunu og hans mor Ejikwevi fra Nteje. De var bønder fra ibo-stammen og praktiserte iboenes tradisjonelle religion. De ga sønnen navnet Iwene, som er en kortform av Iwemmaduegbunam, som betyr «Sorgen vil ikke drepe deg». Hans far hadde blitt fengslet av koloniherskerne, så navnet indikerer betydelig storsinnethet. Iwene hadde tre brødre, Ifekwunigwe, Obadiegwu (senere døpt som Vincent) og Ekemezie (Stephen), og en søster, Obianma.

Hans far døde mens gutten var ung, og hans mor sendte i 1909 den seksårige Iwene til den kristne landsbyen Nduka for å bo hos morens søster og hennes mann Robert Orekie. Der gikk han på den lokale katolske skolen St. Joseph's hos de irske Helligånd-misjonærene. Moren skulle dø på tragisk vis i 1922, da en medisinmann anklaget henne for å være ansvarlig for flere unge menns død og tvang henne til å svelge gift.

Iwene ble døpt den 7. januar 1912 av de irske misjonærene med dåpsnavnet Michael. I 1913 ble han brakt til Onitsha for å begynne utdannelsen ved den katolske barneskolen Holy Trinity. Hans samtidige beskrev ham som en flittig elev som stilte høye krav til seg selv, veslevoksen og dypt from. En gang han lekte med skolekameratene ble han truffet i det venstre øyet av en hard klump leire, og han ble blind på øyet for resten av livet. Han studerte videre i Aguleri, og som 16-åring tok han sin første eksamen og var kvalifisert som lærer.

I 1920 begynte han å undervise ved Holy Trinity i Onitsha, og i 1924 vendte han tilbake til Aguleri for å bli overlærer for skolen St. Joseph. På denne tiden skjedde en massekonversjon i Igboenes land, hvor skolene spilte en betydelig rolle.

Michael følte seg tiltrukket av prestekallet, og i strid med familiens ønsker begynte han i 1925 på presteseminaret St. Paul i Igbariam nær Aguleri. Etter å ha avsluttet sine filosofiske og teologiske studier ble han den 19. desember 1937 presteviet i katedralen i Onitsha av misjonsbiskopen Charles Heerey sammen med William Obelagu og Joseph Nwanegbo. Han var den andre innfødte presten i Onitsha og den første i regionen Aguleri. Han begynte sin prestetjeneste i sognet Nnewi som kapellan for p. John Cross Anyogu (senere biskop).

I 1939 ble Mikael Iwene sogneprest for den nye menigheten i Dunukofia i regionen Umudioka, hvor en av hans katekumener var gutten Francis Arinze (f. 1932), som senere ble erkebiskop av Onitsha og deretter kuriekardinal i Vatikanet og nevnt som en mulig pavekandidat. Michael døpte ham, hørte hans første skriftemål, ga ham hans første kommunion og forberedte ham senere på fermingens sakrament. Arinze har sagt at p. Michael, den første presten han kjente, «nest etter Gud» var hans største inspirasjon for sitt eget kall og at han «ønsket å bli som ham».

Med stort mot bekjempet Michael umoralske skikker og knuste den skadelige myten om den «forbannede skogen», som hvilte tungt på samvittighetene og freden i familiene. For å motvirke samboerskap før ekteskapet etablerte han sentre for ekteskapsforberedelser, St. Anna for dem som allerede var gift på tradisjonelt vis, og St. Mary for dem som ennå ikke var gift. Der fikk jenter og unge kvinner beskyttelse og mottok kristen formasjon. For ungdommens moralske oppdragelse etablerte han også Maria-legionen med bemerkelsesverdig suksess.

Michael var asketisk i sitt personlige liv og en inspirerende predikant. Han dro til fots eller på sykkel fra landsby til landsby og forkynte, ga religionsundervisning og opprettet bønnesentre som etter hvert ble sogn. Han bygde en kostskole hvor elevene kom på mandag med nok mat til å klare seg til neste fredag, da de dro hjem for helgen.

Han tilbrakte timevis med å høre skriftemål til langt på natt. Hans iver, gode eksempel og liv i bønn og bot forvandlet menneskene til sanne kristne fellesskap, og det førte til så mange preste- og ordenskall at hans menighet satte rekord i kall i bispedømmet. Den samme energien preget også hans år som sogneprest i Akpu/Ajali, hvor han tjente fra 1945 til 1949, da han ble forflyttet til Aguleri som sogneprest.

På en ukjent dato mellom 1949 og 1950 uttrykte biskop Heerey på en retrettdag med sine prester at han skulle ønske at en av dem kunne bli munk, slik at man senere kunne få etablert et kontemplativt mannskloster i bispedømmet. Mikael Iwene hadde lenge ønsket å bli kontemplativ munk, så han erklærte seg straks villig. Biskopen tok kontakt med trappistklosteret Mount St. Bernard i Leicestershire i England, som gikk med på å ta imot ham i en prøveperiode som oblat.

Sommeren 1950 ledet p. Tansi en gruppe fra sin menighet på pilegrimsreise til Roma i Det hellige år, og derfra dro han til Mount St. Bernard sammen med erkebiskop Heerey. Etter to og et halvt år som «oblat» ble han på vigilien for Marias uplettede unnfangelse den 8. desember 1952 opptatt i novisiatet hos trappistene eller reformerte cisterciensere (Ordo Cisterciensis Strictioris Observantiae – OCSO). Han tok klosternavnet Kyprian (eng: Cyprian). I 1951 var en annen nigeriansk prest, p. Klemens, også kommet til Mount St. Bernard, og i slutten av 1953 bestemte de seg begge for å bli i klosteret. De avla sine første løfter den 8. desember 1953. Selv om de begge var presteviet, måtte de gå gjennom den samme formasjonsprosessen som enhver nykommer. Som noviser deltok de i gårdsarbeid på markene, ofte i intens kulde, noe de var fullstendig ukjent med, og i det vanlige husarbeidet og vaskingen i klosteret.

Den 8. desember 1956 avla Kyprian sine evige løfter. De neste syv årene levde han et skjult liv i bønn og arbeid, ydmykhet og lydighet, i trofast og sjenerøs observans av cisterciensernes regel. Ryet om hans hellighet i Nigeria fulgte ham, og han mottok ofte besøkende fra hjemlandet. Veltalende forklarte han dem formålet med og den universelle verdien av et kontemplativt liv. Hans svar til dem som skrev til ham, viser hans konstante kjærlighet og omsorg for sitt folk og Kirken i Afrika.

I 1959 ble p. Kyprian alvorlig syk med det som viste seg å være tilbakekomsten av et gammelt magesår. I to år var han invalid og ble satt på en spesiell diett, og måltidene inntok han i sykestuen, selv om han fortsatt arbeidet i refektoriet og i bokbinderiet, og han deltok hele tiden i tidebønnene i koret. I 1962 ble en tuberkuløs kjertel fjernet fra nakken hans, og han ble da foreskrevet frisk luft, så han ble satt til å arbeide i hagen.

Etter tretten års verdifull erfaring som trappist syntes tiden i 1963 moden for en klostergrunnleggelse i Nigeria. Men politiske spenninger førte til at hans overordnede i stedet valgte å foreta grunnleggelsen i Bamenda i nabolandet Kamerun. Dette var et hardt slag for p. Kyprian, som hadde blitt utnevnt til novisemester for det afrikanske klosteret. Det var den eneste gangen i løpet av tretten års ordensliv at han mistet besinnelsen, men han fikk raskt kontroll over seg selv igjen og aksepterte Guds vilje med overnaturlig heroisme. Men han skulle aldri få reist til Kamerun for å ta opp posten som novisemester.

Han hadde med interesse fulgt studiene til sin åndelige sønn Francis Arinze, og han ba en trappist i Roma representere ham ved Arinzes prestevielse i 1958. Da Arinze i 1963 ble sendt for å studere ved London Institute of Education, dro han i slutten av 1963 for å besøke ham. Men til sin store sorg fant han at Kyprians helse var sviktende. Han var imidlertid i stand til å feire 25-årsjubileet for sin prestevielse den 19. desember, og kort og brev strømmet til fra hele verden. Det var planlagt at han skulle opereres for magesåret da han i januar 1964 begynte å få intense smerter i et bein. Han fikk diagnosen trombose (blodpropp), men neste morgen ble han funnet bevisstløs. Han ble brakt til sykehuset Royal Infirmary i Leicester, hvor undersøkelsen viste en aortautvidelse. Han døde morgenen etter, den 20. januar 1964. Han ble gravlagt den 22. januar på kirkegården i Mount St. Bernard. Til stede i begravelsesmessen var flere nigerianske prester som bodde i London, inkludert hans åndelige sønn Francis Arinze.

Arinze ble i 1965 utnevnt til hjelpebiskop av Onitsha, og to år senere ble han byens erkebiskop. Han var fast bestemt på at Kyprians minne skulle udødeliggjøres, og han organiserte en gruppe eldre prester som startet å samle dokumentasjon om hans liv og holde et symposium i 1974. Ettersom Kyprian hadde dødd i bispedømmet Nottingham, var det naturlig at bispedømmeprosessen begynte der, men biskopen avsto fra denne retten til fordel for erkebispedømmet Onitsha. Bispedømmeprosessen ble formelt åpnet den 20. januar 1986 av erkebiskop Stephen Ezeanya, etter at Arinze i 1984 var kalt til Vatikanet for å lede Det pavelige råd for interreligiøs dialog (han ble kreert til kardinal i 1985).

Saken avanserte avgjørende da en bemerkelsesverdig helbredelse ble tilskrevet Kyprians forbønn. En ung nigeriansk kvinne ved navn Philomena Emeka hadde etter en kreftoperasjon blitt kategorisert som uhelbredelig. Hennes foreldre sa til misjonssøstrene at de ville ha skylden for hennes død ettersom de hadde hindret dem i å konsultere spåmenn og oppsøke medisinmenn. Sr. Mary de Sales fra den lokale kongregasjonen av Marias uplettede hjerte tok med Philomena, som da ikke var i stand til å stå, for å berøre Kyprians kiste da den ble brakt tilbake til Onitsha. Hun reiste seg straks opp og foreslo at hun og sr. Mary skulle gå til messe, noe hun gjorde uten hjelp. Neste dag spiste hun normalt, og da Kyprian ble saligkåret, var hun gift og hadde tre barn.

Tusen sider med dokumentasjon ble den 21. mai 1990 presentert for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Den 11. juli 1995 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 25. juni 1996 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente helbredelsen av Philomena som et mirakel på hans forbønn.

Kyprian Mikael Iwene Tansi ble saligkåret den 22. mars 1998 av pave Johannes Paul II (1978-2005) på flyplassen i Oba under hans besøk til Onitsha i Nigeria. Saligkåringsmessen ble feiret på engelsk med innslag på igbo, efik, tiv, hausa, edo og yoruba. Etter saligkåringsseremonien ble Kyprians legeme igjen flyttet, denne gangen til sognekirken på hans hjemsted Aguleri. Hans minnedag er dødsdagen 20. januar. Han var den første nigerianer og første vestafrikaner overhodet som er blitt saligkåret.