Den hellige Cormac av Cashel (836-908)

Irland var på Cormacs tid inndelt i små kongeriker eller túatha, kanskje 150 i alt, i gjennomsnitt rundt 500 km² store og med en befolkning på rundt 3000. I teorien, men ikke i praksis, hadde hver tuath sin egen konge, biskop og hoff. Variasjonen i størrelse og makt var betydelig. Grupper av túatha ble dominert av et av dem, og denne kongen var deres kollektive hersker. Over disse igjen sto de fire store provinskongerikene med navn som er bevart i dagens fire provinser i Irland: Connacht (vest), Leinster (øst), Ulster (nord) og Munster (sør).

Til disse kan vi legge til kongene av den nordre og søndre klanen Uí Néill – sistnevnte var High King av Irland, konger med en autoritet som var et stadig mer opplagt politisk faktum i Irland på 700- og 800-tallet. På Cormacs tid var High King Flann Sinna (879-916) fra grenen Clann Cholmáin av søndre Uí Néill.

I sine unge år fikk Cormac en god utdannelse i en av de irske skolene. «De fire mestrenes annaler», en kompilasjon av annaler fra 1600-tallet basert på tidligere arbeider, men inkludert mye av usikker pålitelighet, sier at han fikk sin opplæring av Snedgus av Dísert Díarmada (nå Castledermot) (d. 890). Noen senere kilder hevder at Cormac hadde vært gift eller forlovet med den tragiske skikkelsen Gormlaith (d. 948), datter av High king Flann Sinna (Flann mac Maol Seachlainn), konge av Midhe, men i stedet avla sølibatsløfte, men forskere mener at dette er senere fiksjon.

Det er ikke tvil om at Cormac ble presteviet og senere bispeviet, men det er ikke klart hva som var hans bispesete. Det hevdes at han ble utnevnt til den første biskopen av Cashel i grevskapet Tipperary, og noen kaller ham også erkebiskop, mens andre har forslått at han skal knyttes til Emly snarere enn Cashel.

I 902 døde kongen av Munster, Finguine Cenngégán [Cenn nGécan] mac Loégairi (895-902). Ulster-annalene sier at han ble «svikefullt drept av sine forbundsfeller», mens Innisfallen-annalene sier at han ble drept av Cenél Conaill Chaisil, en gren av Eóganacht Chaisil, Cormacs familie. Cormac ble da valgt til ny konge av Munster. Siden ingen av Cormacs forfedre siden Óengus var regnet som konger av Cashel, er det mest sannsynlig at Cormac var en kompromisskandidat, i likhet med andre 800-tallskonger av Munster som var biskoper og abbeder, en tradisjon som ble startet av kong Fedlimid mac Crimthann (Feidhlimidh mac Criomhthann, Feidlimid mac Cremthanin) (820-46). I hans person ble dermed de to embetene forent som åndelig og verdslig hersker over Leth Moga, som den sørlige delen av Irland ble kalt. Innisfallen-annalene noterer begynnelsen på Cormacs regjeringstid og kaller ham en «edel biskop og sølibatær».

Det gamle irske kongeriket Osraige eller Ossory (moderne irsk Osraí) i det som nå er grevskapet Laois (Queen’s County, Leix, Laoighis) i provinsen Leinster, var hovedsakelig en bufferstat mellom kongerikene Leinster i øst og Munster i sør. Osraige var tidligere den østligste delen av Eóganachts kongerike, men på Cormacs tid var det tatt fra Munster og tilknyttet Leinster, selv om det igjen ville bli alliert med Munster ved Cormacs død. Cormac kan ha prøvd å gjenopprette autoriteten til kongen av Munster over Leinster, han krevde inn skatt i Leinster og ga uttrykk for aspirasjoner om å overta som Irlands High king.

Dette førte til at High king Flann Sinna av Meath, med hjelp fra kongen av Leinster, i 906 ledet sine tropper inn i den sørlige provinsen. De bevarte nedtegnelsene er hovedsakelig skrevet fra et nordlig og pro-Uí Néill perspektiv og gir et misledende bilde, som i høy grad undervurderer Eóganachtas makt og pretensjoner. Så det er bare de sørlige Innisfallen-annalene som rapporterer om Cormacs hærtog i Connacht og Mide, hvor ardri (High king) Flann Sinna ble slått, og melder om en flåte som opererte på elven Shannon på hans ordre og erobret Clonmacnoise.

Hæren fra Munster ble ledet av kong Cormac og hans viktigste rådgiver, abbed Flaithbertach mac Inmainén av Inniscathay (Flaherty av Scattery Island). De møtte High king Flann Sinna ved Moylena (Mag Léna) i Tullamore i grevskapet Offaly, og der led Flann Sinna et betydelig nederlag. Etter å ha beseiret ham marsjerte Cormacs hær inn i søndre Meath, og de beiseiret også menn fra Connacht og brakte hjem gisler fra Uí Néill.

Men disse seirene ga ingen varig fred. I 908 vendte high king Flann tilbake, hjulpet av kong Cathal av Connacht og kong Cerball mac Muirecáin (Ceorbhall, Cearbhall mac Muireagán) av Leinster, som var Flann Sinnas svigersønn og trofaste allierte og, blir det sagt, en fosterbror av Cormac Disse tre kongene kom med en stor hær mot Cormac og Flaithbertach. Annalene forteller om skjebnesvangre profetier som fulgte Cormac, og hans død beskrives i detalj i The Fragmentary Annals of Ireland, en kilde som ble samlet på 1000-tallet for kong Donnchad mac Gilla Patráic av Osraige og Leinster, kanskje skrevet innen manns minne.

Etter at Munsters hær hadde samlet seg, red Flaithbertach mac Inmainén gjennom leiren da hans hest snublet og kastet ham i bakken. Dette ble tatt som et svært dårlig tegn, og mange av mennene i Munsters hær nektet å kjempe. Dette ble kjent for kong Cerball mac Muirecáin, som foreslo en forhandlingsløsning. Mennene fra Leinster skulle betale skatt og gi gisler, men gislene skulle gis til abbed Móenachem av Dísert Díarmata, snarere enn til mennene fra Munster. Kong Cormac var villig til å akseptere denne avtalen, men Flaithbertach, som senere tradisjoner gjør til Cormacs «onde ånd», var ikke villig og overtalte Cormac til å kjempe, til tross for kongens overbevisning om at han ville bli drept.

Dette samt nyheten om at High king Flann og Uí Néill hadde kommet til kong Cerballs assistanse, førte til desertasjoner fra Cormacs hær. Men han marsjerte likevel inn i Leinster. Det avgjørende slaget ble utkjempet den 13. september 908 i Bellach Mugna (Bealach Mughna), det nåværende Bellaghmoon (Ballymoon) helt sør i dagens grevskap Kildare. The Fragmentary Annals sier at «mennene fra Munster kom til slaget svake og uordnet», og deres hær brøt snart sammen og de flyktet fra slagmarken. Mennene fra Munster led fullstendig nederlag og mange ble drept. Da Cormac forsøkte å flykte på hesteryggen, skled hesten på den bloddekte veien og falt bakover. Den knuste kongen og brakk ryggen og nakken hans. Idet han falt, sa Cormac: In manus tuas, Domine, commendo spiritum meum («I dine hender, Herre, overgir jeg min ånd»). Cormac hadde vært konge av Munster i syv år (902-08). Flaithbertach ble tatt til fange.

Cormacs hode ble hogd av og brakt til Flann Sinna. The Fragmentary Annals sier: «Det er virkelig en ulykke», sa Flann til dem, og det var ikke takk han ga dem. Han sa: «Det var en ond gjerning, å hogge av den hellige biskopens hode, og jeg skal ære det og ikke knuse det». Flann tok hodet i sine hender og kysset det, og han bar det konsekrerte hodet og den sanne martyren rundt seg tre ganger». Martyrium er det vanlige begrepet som brukes når en kleriker lider en voldelig død.

The Fragmentary Annals of Ireland forteller at Cormac ble gravlagt i Dísert Díarmata hvor han ble æret, og annalene legger til at «Cormacs legeme (…) gjør omen og mirakler». Cormac ble betraktet som en helgenaktig skikkelse etter sin død, og det skal ha skjedd mirakler ved hans skrin i Castledermot i grevskapet Kildare. At Cormac ble betraktet som helgen på 1000-tallet, attesteres av samtidige bevis. Etter Cormacs var Munster tilsynelatende uten konge i noen år inntil abbed Flaithbertach mac Inmainén ble valgt til ny konge, åpenbart en ny kompromisskandidat.

I sluttsatsen til notisen i The Fragmentary annals of Ireland beskrives Cormac som: «En lærd i irsk og latin, den fullstendig fromme og rene ledende biskop, mirakuløs i renhet og bønn, en vismann i regjering, i all visdom, kunnskap og vitenskap, en vismann i poesi og lærdom, en mester i nestekjærlighet og alle dyder; en klok mann i sin lære, high king av to provinser i hele Munster i sin tid.

Denne beskrivelsen støttes av det vide spekteret av verker som tilskrives Cormac, og en stor del av hans berømmelse hviler på hans litterære assosiasjoner. Blant de verkene som tilskrives ham, er Lebor na cert (‘The Book of rights’), men nyere forskning tenderer til å mene at mange av attribusjonene til Cormac må behandles med skepsis. Lebor na cert består av seksjoner om hvert av kongerikene i Irland. Til ulike tider har verket blitt tilskrevet en bloc til Cormac eller han har blitt betraktet som en av bidragsyterne. Men verket er en samling av dikt om rettighetene til provinskongene og ble trolig satt sammen i regjeringstiden til Brían Bóruma på 1000-tallet. På et tidspunkt mente man at Lebor na cert hadde vært en del av Cashel-psalteret, og dette ble brukt som en del av argumentet for å knytte verket til Cormac. Cashel-psalteret er ikke bevart selv om en rekke verk hevder å være utledet fra det. En forbindelse mellom Cormac og psalteret kan ikke dokumenteres før på 1300-tallet.

Cormacs angivelige forfatterskap av det berømte glossaret Sanas Cormaic («Cormacs glossar»). som er oppkalt etter ham, betraktes fortsatt som rimelig sannsynlig. Sanas Cormaic er en ordliste over vanskelige ord etter mønster av den hellige Isidor av Sevilla (ca 560-636). Det inneholder etymologi og forklaring på over 1.400 irske ord. Selv om arbeidet etymologisk er av liten verdi, har det stor betydning for historikere på grunn av det lys det kaster over mange gamle irske skikker og institusjoner. «Cormacs glossar» sies å ha vært bare en del av Saltair Chaisil, som også tilskrives Cormac.

For Cormac skal angivelig ha sørget for kompilasjonen av den tapte samlingen kjent som «Psalteret fra Cashel» (Saltair Chaisil), men dette har blitt datert til hundre år etter hans regjeringstid. Dette verket, hvis det overhodet har eksistert, har forsvunnet, eller det er mer sannsynlig at Saltair Chaisil bare var en samling av avskrifter av manuskripter fra flere forfattere. Mange dikt ble også tilskrevet ham, inkludert et om kongene av Munster, et annet om de helgener eller kirker som skulle motta hans relikvier. Det begynner med Emly, fulgt av Cork og ender med Cashel, som passende nok skulle motta hans psalter. Han tilskrives også enda et dikt om årsakene til slaget ved Magh Mhucramha. En regel tilskrevet ham er også bevart samt utallige sagn.

Cormac er blant dem som det profeteres om i et dikt tilskrevet Bearchán av Clonsast, som på en minneverdig måtebeskriver Cormac som Saoi, Fáidh, file, easpag, ardbhile, «lærd, profet, poet, biskop, edel mann av utmerkelse». Det har blitt hevdet at det gammelirske diktet Amra Senáin som lovpriser den hellige Senan av Scattery (ca 488-ca 544), ble skrevet mot slutten av 800-tallet av Cormac mac Cuillennáin.

Cormacs minnedag er 14. september, men 15. september nevnes også. Den mest kjente nålevende Cormac i kirkelige kretser er uten tvil den forrige erkebiskopen av Westminster i London, kardinal Cormac Murphy-O’Connor.