Den salige Karl Emmanuel Cecilius Rodríguez Santiago (1918-1963)

Den salige Karl Emmanuel Cecilius Rodríguez Santiago (sp: Carlos Manuel Cecilio) ble født den 22. november 1918 i Caguas i Puerto Rico, en selvstyrt stat i Vestindia assosiert med USA (blant annet er puertoricanere amerikanske statsborgere). Han ble døpt den 4. mai 1919 i kirken «The Holy Name of Jesus», og han fikk navnet Cecilio fordi han var født på festdagen for den hellige Cecilia. Han var den andre av fem barn av Manuel Baudilio Rodríguez og Herminia Santiago, som begge kom fra store familier med sterke kristne røtter. To av hans søstre giftet seg, mens den tredje ble karmelittnonne. Hans eneste bror ble benediktiner og prest – for øvrig den første puertoricaneren som ble abbed for et kloster.

Karl, som ble kalt «Charlie», fikk sin verden brått snudd på hodet som seksåring. En fryktelig brann ødela både farens lille butikk og familiens hjem. Den unge familien mistet praktisk talt alt sitt jordiske gods og flyttet inn til morens foreldre. Dermed ble gutten sterkt influert av sin mormor Alejandrina Esterás, en dypt from og hellig kvinne. Som niåring sloss han med en rabiessmittet hund som hadde bitt tak hans ettårige fetter, og han ble hardt såret i kampen. Men fetteren ble berget og lever fortsatt.

Karls far døde i 1940, og da Doña Herminia ikke hadde sitt eget hjem, påla hun seg selv og barna en sterk tilbakeholdenhet på grensen til det hemmede. Dette bidro til barnas reserverte og forknytte personlighet. Men likevel var Herminia preget av en glede som var næret av hennes tro og av daglig kommunion.

Karl fikk sin første kjennskap til katolsk tro og kristenliv i ung alder og i sin egen familie. I en alder av seks år begynte han på den katolske skolen i Caguas, hvor han ble inntil han var ferdig med åttende klasse. Det var der han kom i kontakt med søstrene av Notre Dame, og han hadde et spesielt vennskap med dem hele livet. Av dem og redemptoristfedrene fikk han sin første religiøse og humanistiske utdannelse. Hans første kommunion betydde starten på en kjærlighet som skulle vare resten av livet. Han begynte som altergutt, og det er sannsynlig at det var da han første gang kjente kallet til å leve et liv fullstendig viet til Kristus.

Da han gikk ut av åttende klasse i 1932, var han den fremste i sin klasse og vant en medalje for sine kunnskaper i religion. Deretter fortsatte han skolegangen på det offentlige gymnaset Gautier Benítez i Caguas. Men kort etter fikk han de første symptomene på det som senere utviklet seg til en alvorlig magesykdom, ulcerøs tykktarmsbetennelse. Sykdommen skulle påføre ham mye lidelse og ubehag resten av livet, men den reduserte aldri hans hengivenhet til Kristus og hans Kirke.

Karl begynte på sitt tredje år på gymnaset (1934-35) ved «Perpetual Help Academy» i San Juan. Der fornyet han sin kontakt med søstrene av Notre Dame og redemptoristfedrene. Imidlertid gjorde hans svake helse ham ute av stand til å fortsette studiene der. Tilbake i Caguas arbeidet han en tid på et kontor før han tok sitt gymnasdiplom i både økonomiske og vitenskapelige fag i mai 1939.

Under Andre Verdenskrig ble han avvist i det militære av helsemessige årsaker og ble i stedet sekretær ved en nærliggende militærbase. Han fortsatte å arbeide som kontorfunksjonær til 1946, da han bestemte seg for å ta en bachelor-grad på University of Puerto Rico (UPR) i Río Piedras. Men til tross for utmerkede karakterer og sin kjærlighet til studiene gjorde hans dårlige helse ham ute av stand til å fullføre sitt andre år.

Men slutten på den formelle utdannelsen betydde ikke at han sluttet å utdanne seg. Hans venner på UPR, som begynte å kalle ham «Charlie», bemerket senere at hans studier sluttet egentlig aldri. Han leste alt han kom over og hans interesser spente vidt, inkludert humaniora, naturfag, filosofi, religion og musikk. Selv om han bare tok pianoundervisning i ett år, fortsatte han å lære på egen hånd, inntil han ikke bare kunne spille piano, men også på kirkeorgelet.

Naturen var en av hans andre kjærligheter. Som barn tilbrakte han sommerferiene på landet, og han foretok ofte dagsutflukter til elva eller stranden sammen med sine søsken. Som voksen arrangerte han fotturer med familien gjennom landsbygda. De reiste med liten oppakning og med beskjeden niste, men med et stort ønske om fellesskap med Guds skaperverk.

Karl arbeidet som kontorfunksjonær i Caguas, Gurabo og ved eksperimentstasjonen for jordbruk som var en del av UPR. Der oversatte han også dokumenter fra engelsk til spansk. Han brukte nesten hele sin beskjedne lønn til å fremme kunnskap og kjærlighet til Kristus. Han gjorde dette spesielt ved å skape en større forståelse for betydningen av den hellige liturgi. Han brukte artikler om liturgiske emner som han selv oversatte og ga ut, og han begynte å gi ut publikasjonene «Liturgi» og «Kristen Kultur». Han ble i stadig større grad overbevist om at «liturgien er Kirkens liv» gjennom forkynnelsen av ordet, eukaristien og Kristi mysterier (sakramentene). Sammen med p. McWilliams i Caguas organiserte han en liturgisirkel. Senere, i 1949, startet han sammen med p. McGlone sognekirkekoret Te Deum Laudamus.

I Río Piedras, hvor broder Pepe og søster Haydée allerede underviste ved UPR, kunne Carlos Maria få utløp for sin sterke lengsel etter å gjøre Kristus kjent blant professorer og studenter. Ettersom hans disipler vokste i antall, flyttet han inn i det nærliggende katolske universitetssenteret og organiserte en ny liturgisirkel – senere kalt «Círculo de Cultura Cristiana». Han fortsatte med sine utgivelser og organiserte også sine bemerkelsesverdige «Christian Life Days» for universitetsstudenter som søkte å forstå og glede seg over de liturgiske tider. Han deltok også i paneler om diverse emner. Han organiserte også diskusjonsgrupper i ulike byer og deltok i foreninger som «Brotherhood of Christian Doctrine», «Holy Name Society» og «Knights of Columbus». Han ga også katekismeundervisning til gymnasstudenter, og læremidlene finansierte han av sin egen inntekt.

Karl fremmet også iherdig liturgisk fornyelse blant biskoper, prester og legfolk. Det gjaldt legfolkets aktive deltakelse, bruk av folkespråket og spesielt feiringen av hans høyt elskede påskevigilie, som til hans store glede ble flyttet tilbake til sin riktige tid nær midnatt i 1952 av pave Pius XII (1939-58). Det må understrekes at hans aktive legapostolat fant sted før Andre Vatikankonsil (1962-65), og dermed ble han en betydelig prekonsiliær apostel for Sacrosanctum concilium, konsilets konstitusjon om den hellige liturgi.

Mange mennesker forteller om fremveksten av en levende tro takket være hans undervisning og integriteten i hans liv. Andre vitner om at Karls nidkjærhet for Kristus vekket i dem kallet til ordensliv. De som oppsøkte ham for å oppklare sin tvil, eller for å styrke sin tro, ble aldri skuffet. En enorm åndelig styrke strålte fra ham til tross for hans svake fysiske helse. Hans faste tro gjorde ham i stand til å komme over sin naturlige skyhet, og han snakket med en sikkerhet som minnet om den hellige apostelen Peter på pinsedag. Til tross for hans sviktende helse i så mange år, kom det aldri noen klager som overskygget den glede han møtte livet med.

Hans fysiske styrke svant gradvis hen, men hans åndelige styrke sviktet aldri. Etter en omfattende «livreddende» operasjon i 1963 viste det seg at han hadde uhelbredelig kreft i endetarmen. Mot slutten av livet opplevde han «troens mørke natt» og følte seg forlatt av Gud, en kjent mystisk erfaring. Men noen dager før han døde gjenfant han troen han hadde mistet og som hadde gitt mening til hele hans liv.

Han døde den 13. juli 1963, 44 år gammel. «Den 13. er en god dag», hadde han sagt noen dager før sin død, uten at noen forsto hva han mente. Det eneste han etterlot seg var en liten eiendom som familien ville selge for å hjelpe til med å betale for hans håpløst høye legeregninger. Noen leger som hørte om planen, gikk til familien og sa: «Riv i stykker regningene våre. Vi skylder Charlie mye mer enn han skylder oss».

Etter hvert som hans ry for hellighet spredte seg, ba en leggruppe ved Det katolske universitetssenteret om at det ble innledet en saligkåringsprosess. Informasjonsprosessen på bispedømmenivå for hans saligkåring ble startet den 8. desember 1992 i bispedømmet San Juan.

Den 7. juli 1997 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 20. desember 1999 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Det var en helbredelse av ondartet lymfekreft i 1981. Han ble saligkåret av paven den 29. april 2001 på Petersplassen i Roma. Hans minnedag er dødsdagen 13. juli.

En saligkåringsprosess som avsluttes på bare ni år, var noe nær en rekord før den salige Mor Teresa. I forbindelse med hans saligkåring annonserte U.S. Navy et 24 timers avbrudd i en kontroversiell flåteøvelse i Vieques i Puerto Rica som et tegn på respekt.