Den hellige Koloman (Coloman, Kolomani; lat: Colomannus; ung: Kálmán) eller Colman (lat: Colmanus) ble født på 900-tallet i Irland eller Skottland. Ifølge tradisjonen og flere forfattere, som Cuspinian og andre østerrikske historikere, kom han fra en kongelig familie i Skottland, og hans foreldre skal ha hett Malakias og Maura (Mora). Vi vet ikke noe om hans barndom og oppvekst, men han synes å hatt en spesiell andakt for de hellige steder. Han la i 1012 ut på en pilegrimsreise til Det hellige land. Ettersom keiser Henrik II den hellige (973-1024) tok pilegrimene under sin beskyttelse, valgte de nesten alle veien gjennom Østerrike, og slik kom også Koloman dit.
På den tiden var det konstant spenning mellom Østerrike, Ungarn, Morava og Bøhmen, og i Stockerau ved Donau, en mil opp elven fra Wien, ble Koloman arrestert som bøhmisk eller ungarsk spion på grunn av sine fremmede klær. Fordi han ikke kunne det lokale språket og ingen forsto det han sa, klarte han ikke å forklare sitt ærend. Han ble torturert og hengt i et tre den 17. juli 1012 (13. juli? 18. oktober?) sammen med to landeveisrøvere.
Det faktum at han bar denne urettferdige dommen med tålmodighet, ble sett på som et tegn på hellighet. Det skjedde mirakler ved hans grav og det vokste frem en lokal kult. Gjennom denne folkelige kulten ble markgreve Henrik I av Østerrike oppmerksom på Koloman. En kommisjon undersøkte miraklene og lot graven åpne. Kolomans legeme ble funnet intakt, noe som ble tolket som et tegn på hans uskyld og bekreftet hans ry som hellig. Markgrev Henrik lot Kolomans legeme føres fra Stockerau til Melk (Mellicium, Medelicium), hvor det den 13. oktober 1014 ble bisatt for andre gang i kirken St Peter utenfor borgen i Melk av biskop Megingaud av Eichstätt (991-1014/15). Dette fortelles det om i Passio Sancti Cholomanni, som stammer fra midten av 1100-tallet. Man kan gå ut fra at eksistensen av en så viktig grav var den utløsende årsak til grunnleggelsen av klosteret Melk i 1089. Der er hans grav nå under sidealteret i den nordlige sideskipet. Melk het på den tiden Mark og var hovedstaden det gamle Marcomans ved Morava.
En tradisjon vil ha det til at Kolomans lik hang i galgen i atten måneder uten at det råtnet eller ble rørt av åtselfugler eller dyr. Det er ikke kjent med sikkerhet hvor lenge hans lik ble hengende i treet utsatt for vær og vind, men det hang så lenge at dets bevarte tilstand ble allment anerkjent som mirakuløs. Da en mann ved navn Runaldus eller Rumaldus ville kurere sin sønns podagra og skar et stykke kjøtt av den hellige kroppen, dryppet blodet ut som om han var død samme dag. Gutten ble for øvrig frisk. Skafottet selv skal ha slått rot og fått grønne greiner – en av disse skal være bevart under høyalteret i fransiskanerkirken i Stockerau.
En stund senere kom det en mann til Stockerau som kunne det lokale språket litt bedre. Han fortalte at han het Gotthalm og at han lette etter sin høyt elskede og fromme herre, prins Koloman fra Irland, som hadde lagt ut på en pilegrimsreise til Jerusalem. Men til hans kongelige foreldres store bekymring hadde de ikke hørt fra ham på flere år. Innbyggerne i Stockerau spurte denne Gotthalm om prinsens utseende og andre omstendigheter, og det ble snart klart for dem hvem de hadde begått den store ugjerningen mot. Under mange tårer viste den tro tjeneren til klosteret Melk, hvor han ville finne sin herres undergjørende legeme. Men Gotthalm var trett og syk etter den lange vandringen, slik at han før han nådde sitt mål, døde i en låve nær Melk. De gode munkene gravla ham i sin egen krypt, slik at han i alle fall kunne være nær sin herre i døden.
En kilde skriver at den hellige kong Stefan I av Ungarn (997-1038) lot hans legeme bringe katedralen i Székesfehérvár (ty: Stuhlweissenburg) i Ungarn, men før 1016 var de igjen tilbake i Melk. Det er mulig at denne flyttingen skjedde under en senere ungarsk konge. Men uansett var de snart tilbake i Melk, for den ulovlige translasjonen skal ha ført til en rekke naturkatastrofer med tørke og sykdom. Ved returtranslasjonen skal Kolomans hodeskalle, riktignok uten underkjeve, ha blitt værende igjen i Székesfehérvár. Underkjeven ble i 1752 satt i den såkalte Kolomani-monstransen, og den blir fremvist hvert år på Kolomanitag. Hans relikvier ble flyttet til nye graver i 1364, 1720 og 1912.
Kulten for Koloman begynte allerede på translasjonsdagen den 13. oktober 1014 og spredte seg raskt i Østerrike, Tyrol, Bayern og Ungarn. I mai 1244 skrev pave Innocent IV (1243-54) til biskopen av Passau at Kolomans minnedag, den såkalte Kolomanitag, skulle feires som fest i hele Østerrike og de tilliggende provinsene. Dette skjedde på grunn av de miraklene ved Kolomans grav som hertug Fredrik II av Østerrike (1230-46) hadde fortalt om. Dette var en del av Fredriks anstrengelser for å få et eget bispedømme i sitt land. Også en overføring av Kolomans relikvier til det kommende bispedømmet var planlagt, men planene ble hindret av Fredriks død i 1254.
Kulten for den hellige Koloman bredte seg ikke bare i Østerrike, men også i Kurpfalz, i hertugdømmet Bayern, i Schwaben og i Irland, hvor tallrike kirker er viet ham, og spesielt i kongeriket Ungarn, hvor den helliges relikvier var i en periode og ble oppbevart i den ungarske kroningsbyen Székesfehérvár. På grunn av denne ærbødigheten fikk den eldste sønnen av kong Géza I av Ungarn (1074-77) navnet Koloman (ung: Kálmán). Prins Koloman ble i 1095 konge av Ungarn, men regjerte bare til 1116 og etterlot seg etterkommere i det bysantinske keiserriket som bar familienavnet Dukas Kalomanos, En annen som bar samme navn i dynastiet Árpád var prins Koloman, andre sønn av kong Andreas II av Ungarn (1205-35), som regjerte som den første kronede konge av Galicia og Volynia (1212-19) og senere var hertug av Slavonia til 1241.
Hertug Rudolf IV av Østerrike (1358-65) fikk i 1362 bygd et prangende gravmæle for Koloman. Det var også han som i 1361 lot mure inn Kolomani-steinen i bispedøren til Stefansdomen i Wien. Da aksene i kapellet St Virgilius ble orientert med solens stilling på Koloman navnedag, blir det regnet med at det var planlagt en overføring av hans relikvier til den Stefansdomen. Kolomani-steinen har en innfatning i messing og bærer omskriften:
Hic est lapis, super quem effusus est sanguis ex serratione tibiarum S. Colomanni Martyris, quem huc collocavit illustris Dominus Rudolphus IV. Dux Austriae.
Dette er stenen som blodet av den hellige martyren Kolomans ben ble utgytt på, den berømte herren hertug Rudolf IV av Østerrike har plassert den her.
Bak steinen fant man et blyskrin med en bit pergament, hvor det sto at bak steinen skulle flere relikvier vært innmurt. Steinen selv er en berørings- og sekundærrelikvie, som på tidspunktet for innmuringen ennå skal ha hatt synlige blodspor av Koloman. Koloman har tradisjonelt vært æret som martyr, og det førkonsiliære Martyrologium Romanum ga ham også denne tittelen under 13. oktober (translasjonsdagen):
Apud Stokeraviam, in Austria, sancti Colmanni Martyris.
I Stockerau i Østerrike, den hellige Colman, martyr.
Det finnes imidlertid ingen bevis på at han døde for Kirken eller dens lære. I den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er martyrtittelen fjernet og minnedagen flyttet til 17. juli, den mulige dødsdagen:
Apud Stockerau in pago Vindobonénsi Baváriæ, sancti Colmáni, natióne hibérni, qui, pro Nómine Dei peregrínus, Terram Sanctam petens, explorátor hostílis hábitus est et, in árbore suspénsus, ad cæléstem Hierosólymam pervénit.
I Stockerau i nærheten av Wien i Bayern (nå i Østerrike), den hellige Koloman av irsk avstamning, som var en pilegrim for Guds navns skyld på vei til Det hellige land, men ble ansett som en spion for fienden, og hengende fra et tre nådde han det himmelske Jerusalem.
Han ble aldri formelt helligkåret, men hans lokale kult var sterk, og han ble fra 1244 til 1662 æret som en av Østerrikes mindre skytshelgener, til han i 1663 ble avløst av den hellige Leopold III (ca 1073-1136). Men han er fortsatt skytshelgen for byene Stockerau og Melk samt klosteret Melk. Hans minnedag ser fortsatt ut til å bli feiret den 13. oktober i Østerrike. I erkebispedømmet Wien er denne dagen obligatorisk minnedag for Koloman, mens den er valgfri minnedag i bispedømmet Eisenstadt i Burgenland i Østerrike. Det nevnes også en translasjonsdag den 9. oktober. 2. september nevnes også som en minnedag (i Ungarn?)
Fire paver har innvilget avlat til dem som ber ved Kolomans skrin i Melk, nemlig Paschalis II (1099-1118), Klemens VI (1342-52), Innocent VI (1352-62) og Leo X (1513-21). Melk brente et 35 kilos vokslys i 1713 for å be om den helliges forbønn mot pesten som la landet øde. Mange kirker i Østerrike, Schwaben, Bayern, Ungarn og Pfalz (Palatin) i Tyskland bærer hans navn, særlig i fjellområdene. På hans festdag gis det en spesiell velsignelse til hester og kveg på mange steder, fordi hans forbønn regnes som spesielt virksom for å forhindre og helbrede sykdommer hos disse dyrene. I Melk bringes hundrevis av hester og kveg til klosteret den 13. oktober for å få Kolomans velsignelse.
Dusinvis av nabosogn dro på valfarter til hans kapell ved Württemberg på pinsesøndag inntil 1700-tallet. Han påkalles også av unge kvinner som håper å finne en passende ektemann. For å øke hans betydning ble det diktet opp et fullstendig imaginært kongelig slektskap. Hans kult har interessante folkloristiske aspekter, men det er ikke klart hvordan den startet eller hvorfor den ble så sterk. Hans biografi ble skrevet av Erchenfrid av Melk.
I kunsten fremstilles Koloman som munk med et tau i hånden. Han fremstilles også i pilegrimsdrakt med hatt, flaske og stav, men også med tang og steiner som symbol på torturen han gjennomgikk. Han avbildes også ofte hengende i galgen. Han fremstilles også som prest med bok og manippel, men det er ikke noe som tyder på at han var prest eller misjonær, bare en vanlig pilegrim. Han æres i Melk og i Irland. Han er også skytshelgen for dem som er dømt til døden ved henging, de reisende og kveget. Han skal også bistå mot sykdommer, hode- og fotlidelser, pest, tordenvær, brannfare samt rotte- og museplager.
Bare i Østerrike finnes det mer enn femten steder som er knyttet til Koloman, for eksempel Kolomani-steinen ved Eisgarn. Også Kolomani-brønnen i Altstadt i Melk er viet til ham. Kolomansberg i Salzkammergut har også navn etter ham.
Koloman finnes også på noen lister over ungarske helgener, bygd utelukkende på den tvilsomme opplysningen om at Koloman var sønn av den hellige Margareta av Skottland (ca 1045-93), som ikke ble født før rundt tretti år etter hans død. Margareta ble født ved kong Stefan Is hoff i Ungarn, hvor hennes far, den engelske prins Edvard d'Outremer («landsforvist») Atheling («adelsmannen») var i eksil. Edvard var brorsønn av den hellige kong Edvard Bekjenneren (1042-66) og sønn av kong Edmund Jernside (Ironside) av Wessex (1016). Han hadde søkt tilflukt ved det ungarske hoffet etter at hans rike var falt i hendene på danskene. Prins Edvard fant seg en hustru ved hoffet, men det er usikkert hvem hun var. Den mest aksepterte versjonen sier at hun var den tyske prinsessen Agatha, som var søster (eller mer sannsynlig niese) av Stefans hustru, den salige Gisela. Men en annen versjon sier at Agatha var datter av Stefan og Gisela (de hadde faktisk en datter ved dette navn), som altså var Margaretas morfar og mormor. Dermed tilhørte hun kongefamilien Árpád og står på listen over kongelige Árpád-helgener i Ungarn. Men Koloman har ingen plass i denne historien. Det er heller ingen grunn til å kalle ham «Den tredje blomst fra den skotske kongefamilien» (etter Margaret og hennes hellige sønn David).
Kilder: Attwater/Cumming, Butler (X), Benedictines, Bunson, Cruz (1), Schauber/Schindler, Melchers, Dammer/Adam, MR2004, KIR, CE, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, de.wikipedia.org, hu.wikipedia.org, celt-saints, nominis.cef.fr, Butler 1866, zeno.org, heiligen-3s.nl, sagen.at, stiftmelk.at, katolikus.hu - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 16. februar 2000 – Oppdatert: 24. mars 2016