Den hellige Cummian Albus av Iona (d. 669)

Den hellige Cummian Albus («den hvite», egentlig «lyshårete») (Cumine Ailbhe, Cumméne) var munk på Iona i Skottland før han etterfulgte Suibne I [Suibhne moccu Urthri] (652-57) og ble den syvende abbed av Iona fra 657 til sin død i 669. Han var av irsk avstamming og en nevø (eller bror?) av den femte abbeden, Ségéne (623-52), som igjen var en nevø av den tredje abbeden, Lasrén mac Feradaig (Laisrén) (600-05), som igjen var sønn av en fetter av den første abbeden og grunnleggeren av Iona, den hellige Kolumba (ca 521-597).

Cummians lærdom og hellighet gjør at han regnes som en av de mest berømte munkene fra Iona. Han besøkte Irland i 661 og kan godt ha besøkt kirkene i England som var et resultat av Ionas misjon til engelskmennene, for eksempel det saksiske kystfortet i Ythancaestir (Bradwell-on-Sea i Essex), hvor den hellige Cedd av Lastingham (d. 664) bygde en kirke, eller Cedds andre kjente kirke i Tilbury, over utløpet av Themsen til Kent.

Det var imidlertid i Cummians tid som abbed at Iona opplevde det største slaget mot sin makt, nemlig synoden i Whitby i 664. Siden den hellige Aidan av Lindisfarnes død i 651 hadde den romerske beregningsmåten for påsken og den romerske tonsurskikken blitt fremmet i Northumbria, først av en ire, Rónán (tvilsomt identifisert som den hellige biskop Ronan av Kilmaronen i Skottland), og deretter av den hellige Wilfrid av York (634-709). Wilfrid hadde sterk politisk støtte fra kong Oswiu av Northumbrias (655-70) sønn og medkonge Alfrid (Alcfrith, Alchfrith) av Deira. Oswiu innkalte en synode i Whitby, trolig under press fra Alfrid, og han presiderte selv over den. Den daværende biskopen av Northumbria, den hellige Colman av Lindisfarne (ca 605-676), kunne ikke ha gitt noen betydelige innrømmelser uten autoritet fra Iona, for i likhet med sin forgjenger Finan (651-61) var han utnevnt av Iona. Begge de bevarte beretningene fra synoden viser at Colman baserte sin sak prinsipielt på Kolumbas hellighet.

Det at Kolumbas munker fortsatt å identifisere seg med sin patronus, samt hans ry for bibelkunnskap, gjorde det svært vanskelig for hans arvinger å foreta noen betydelige endringer. Abbed Ségéne hadde nektet noen forandringer tidlig på 630-tallet da den irske kirkelederen Cummian sendte ham et detaljert brev som rettferdiggjorde endringer i påskeberegningsmåten til Victorius av Aquitania, og også i 640, da han og andre nordirske kirkeledere hadde mottatt et brev fra pave-elekt Johannes (IV; 640-43), som inntrengende ba dem om å akseptere den aleksandrinske påsken.

Det er konsistent med Ségénes konservative holdning til påsken at han også var spesielt aktiv i å samle historier om Kolumba. På samme måte var Cummian ansvarlig for den første kjente biografien om hans fjerne slektning Kolumba, Liber de virtutibus sancti Columbae. Biografien ble trolig skrevet for å renvaske Kolumbas ry for hellighet etter at synoden kastet en skygge over hans minne ved å sette til side de tradisjonelle skikkene han hadde skattet. Denne biografien synes å ha vært et resultat av Colmans besøk på Iona etter at han forlot England i protest og før han vendte tilbake til Irland. I biografien legger Cummian vekt på de fryktelige konsekvensene for Dalriada (Dál Riada [Riata]) i Skottland, som kom av at deres konge hadde brutt et av Kolumbas bud.

Et viktigere verk er Cummians brev om påskekontroversen, som han skrev før han ble abbed. Det viser en grundig kjennskap til alle vanskelighetene ved dette emnet, samt en dyp kjennskap til Bibelen og Kirkefedrene.

Cummian døde den 24. februar 669. Hans minnedag er dødsdagen 24. februar, men 25. februar og 6. oktober nevnes også. Hans navn er bevart i Kilchuimein (St. Cummians kirke), det gamle navnet på Fort Augustus i Skottland. Et sted i nærheten er kjent som St. Cumine’s Return, som ligger i nærheten av en høyde som kalles St. Cumine’s Seat. Sognekirken i Glenelg har også navn etter denne helgenen.