På slutten av 1000-tallet gjennomgikk den georgiske kirken en fysisk og åndelig prøvelse av katastrofale proporsjoner. Huset Bagration fikk rundt år 1060 overtaket i dagens Georgia (Kartli), men deres stilling ble usikker igjen rundt 1065 gjennom intervensjonen fra de tyrkiske seldsjukkene under sultan Alp Arslan (1063-72). I slaget ved Manzikert (i dag Malazgirt i provinsen Muş i Tyrkia) den 26.august 1071 mellom det bysantinske imperiet og seldsjukkene vant seldsjukkene en avgjørende seier. Etter dette resultatet måtte Georgia i 1080 inngå et vasallforhold til seldsjukkenes sultan Jalal al-Dawlah Malik Shah (1073-92).
Malik Shah inntok landsbyen Samshvilde, fengslet dens leder Ioane Orbeliani, sønn av Liparit, plyndret Kvemo i nedre Kartli og erobret til slutt hele Georgia, til tross for de isolerte seirene til kong Georg II. De livredde georgierne flyktet fra sine hjem for å gjemme seg i fjellene og i skogene. Fristet og dypt ulykkelig over de vanskelige tidene begynte den nasjonen som en gang hadde sverget sin ubetingete kjærlighet til Kristus, å falle inn i synd og korrupsjon. Mennesker av alle aldre og temperamenter syndet mot Gud og svingte inn på veen til undergangen. Gud manifesterte sin vrede mot det georgiske folk ved å sende et fryktelig jordskjelv som knuste deres påskefeiring.
Davids far Georg II maktet ikke å takle den vanskelige politiske situasjonen i denne perioden med ødeleggelse og desperasjon, så derfor ble han avsatt i en ublodig palassrevolusjon i 1089 og erstattet av sin sekstenårige sønn David. Det står skrevet at Den himmelske Far sa: «Jeg fant David, min tjener, / jeg salvet ham med min hellige olje» (Sal 89,21).
Den nykronede kong David satte i gang omfattende politiske, militære, sosiale og religiøse reformer. Det første korstoget avlastet Georgia på seldsjukkfronten, og kongen kunne styrke sentralmakten og underkaste de lokale fyrstene under sitt herredømme. Med hjelp fra en leiesoldatarmé på 80 000 kiptsjaker som slo seg ned i landet, kunne han bryte provinsfyrstenes makt. Han giftet seg med Guarandukhti, datter av kiptsjakenes overhode. Styrkingen av rettssikkerheten førte til et økonomisk oppsving. Fra 1097 betalte David ikke lenger tributt til seldsjukkene.
David tok også på seg et enormt ansvar for Kirkens velferd. På synoden i Ruisi-Urbnisi under forsete av katolikos Johannes ble det i 1103 innledet en grunnleggende kirkereform. Kirken ble understilt staten og tjente deretter den kongelige makt. Ekteskapsinngåelser skulle bare i skje i nærvær av en prest. Todelingen av klerus i en adelskaste og et degradert undersjikt ble opphevet, og alle prester ble erklært som likestilte brødre. Det arvelige bispeembetet ble avskaffet. Ærbødighet for ikoner ble tillatt i Kirken, som bekjente seg til ortodoksien og sto i kontakt med patriarkatet Antiokia og Konstantinopel, men internt beholdt den sin autokefali. Blant heretikerne som måtte døpes på nytt, ble i henhold til praksisen fra Antiokia også de «monofysittiske» armenerne regnet. De femten kanonene fra synoden regnes som «det eldste minnesmerke over georgisk lovgivning».
Kong David støttet anstrengelsene fra konsilet i Ruisi-Urbnisi for å gjenopprette og styrke den georgiske kirkens autoritet og slå ned de innbilske føydalherrene og de uverdige klerikerne. I kong Davids regjeringstid ble myndighetenes viktigste aktiviteter utført til kirkens beste. På samme tid gjenskapte konsilet i Ruisi-Urbnisi den ortodokse tros vitale rolle ved å redde det georgiske folket fra den gudløse sumpen som de hadde sunket ned i.
Davids ry bredte seg snart blant korsfarerne, som betraktet ham som en forbundsfelle. Følgen av det var at de muslimske statene sluttet seg sammen. Den kompromissløse seldsjukksultanen Mehmed (Muhammad) I av Bagdad (1105-18) beordret en hær på 100 000 soldater til å marsjere mot Georgia. Da kong David fikk høre at fienden nærmet seg, samlet han straks en styrke på 1 500 menn og førte dem mot Trialeti. Et slag begynte tidlig på morgenen, og med Guds hjelp ble fienden beseiret.
På synoden i Ruisi-Urbnisi hadde kong David innført en ny lov som kombinerte embetene som kansler (prokurator) og erkebiskop av Cqondidi i det vestre Georgia, det mest innflytelsesrike bispedømmet i Georgia. Biskop Georg av Cqondidi ble kansler og kongens lærer og nærmeste rådgiver, og han skulle trenge den bysantinske innflytelsen tilbake. Samtidig som David vant sin seier, tok kansler Georg tilbake byen Rustavi, og i 1115 vant den georgiske hæren tilbake dalen rundt elven Mtkvari. Et år senere ble tyrkerne, som hadde slått leir mellom byene Karnipori og Basiani, forvist fra landet.
De «Store krigene» fortsatte, og kongen ble kronet med nye seire. Davids hellige sønn Demetrius (f. ca 1093; senere munk som Damian), en ung mann som utmerket seg i «visdom, hellighet, utseende og mot», var en stor tilgang for sin far. Prinsen ledet en krig mot Shirvan, erobret Kaladzori og vendte tilbake til sin far med slaver og store rikdommer, som var krigsutbytte i de dager. Et år senere ble landsbyene Lore og Agarani gjeninnlemmet i Georgia.
Til tross for sine seire visste kong David at det ville bli vanskelig for hans magre hær å beskytte de gjenerobrede byene og festningene mens den fortsatte å tjene som en permanent militærstyrke. Derfor ble det nødvendig å etablere en separat, permanent stående hær. Den kloke kongen planla å utskrive menn fra kiptsjakene, en stamme fra Nord-Kaukasus, for å danne denne hæren. Han var velkjent med karakteren til dette folket og sikker på at de var modige og krigsvante. I tillegg var Davids hustru, dronning Gurandukhti, datter av Atrak, kiptsjakenes hersker. Atrak gikk med glede med på anmodningen fra sin svigersønn kongen.
Som en sann diplomat som søkte å opprettholde fredelige forbindelser med kiptsjakene, tok David med seg sin rådgiver Georg av Cqondidi og reiste til regionen Ossetia i det nordre Kaukasus. Der døde Georg, en «rådgiver til sin herre og deltaker i hans store dåder og seire». Etter dette erklærte den nedslåtte kong David at hans kongerike ville sørge i førti dager. Men han klarte det han hadde kommet for og valgte 40 000 kiptsjaker til å slutte seg til de 5 000 georgiske soldatene han allerede hadde utskrevet. Fra da av hadde kong David en stående hær på 25 000 mann.
Kongens enorme hær skulle nå få slutt på det tyrkiske nærværet i og rundt Georgia på permanent basis. De beseirede tyrkerne vendte i skam tilbake til sin sultan i Bagdad, drapert i svart som et tegn på sorg og nederlag. Men den ubøyelige sultan Mahmud II (1118-31) samlet likevel en koalisjon av muslimske land for å angripe Georgia. Sultanen tilkalte den arabiske lederen Durbays bin Sadaka, kommanderte sin egen sønn Malik (1152-53) til å tjene ham, samlet en hær på 600 000 mann og marsjerte nok en gang mot Georgia.
Det var i august 1121. Før de dro i slag, inspirerte kong David sin hær med å si at hvis de kjempet tappert for sin tro, ville de ikke bare utslette djevelens tjenere, men også djevelen selv. I Digdori i Kartli beseiret David den 14. august 1121 muslimenes hær under Ilgazin av Mardin (1118-22) og seldsjukkfyrsten Togrul av Haran. Angivelig sto 200 000 muslimer i kamp mot 60 000 georgiere, og korstogshistorikeren Walter kansleren gir den franske hjelpekontingenten æren for suksessen. Andre mente at kong Davids hær var i Guds hender, og georgierne sloss tappert mot den massive tyrkiske hæren. Følgen av den var erobringen av emiratet Tbilisi i 1122, den siste muslimske stillingen i Georgia, som hadde båret slaveriets åk i 400 år. Det tyrkiske nærværet var eliminert fra hans land.
I 1123 erklærte kong David landsbyen Dmanisi som georgisk eiendom, og dermed var gjenforeningen av landet fullført. Etter erobringen av Tbilisi flyttet David regjeringssetet fra Kutaisi til Tbilisi, hvor han lot bygge rikets nye residens i Metechi overfor den arabiske borgen Nariqala etter Isani på den østlige siden av elven Kura.
I 1122 erobret David også byen Gantzag i dagens Aserbajdsjan. Hans general Ivane Orbelian (= Johannes, d. 1145) deltok ved erobringen. I 1123 erobret David også den armenske hovedstaden Ani og forente Armenia med provinsene Tasjir, Wassand, Sjirak og Syunik med Georgia. Deretter inviterte David representanter for den armenske monofysittiske kirke til en religionssamtale. Han fordrev seldsjukkene fra det østre Transkaukasia og hersket til slutt fra Svartehavet til Det kaspiske hav.
Men hans betydeligste grunnleggelse var likevel klosteret Gelati ved Kutaisi i det vestlige Georgia, som han grunnla i 1106 og lot bygge ut til det åndelige sentrum i riket. I klosterets Mariakirke, som ble fullført i 1125, befinner det seg også et posthumt bilde, mens mosaikken i apsis er fra Davids egen tid. For å forskjønne bygningen ga kong David mange av de store skattene han hadde samlet som krigsbytte. Deretter samlet han alle de vise, rettskafne, sjenerøse og fromme menneskene blant sine landsmenn og fra utlandet og etablerte Gelati teologiske akademi. Johannes Petrisi ble den første lederen for akademiet, som fremstilte håndskrifter og utsmykket dem med miniatyrmalerier. Petrisi hadde i likhet med Arsen Iqaltoeli studert ved Mangana-universitetet i Konstantinopel og organiserte undervisningsvesenet i Georgia etter dette forbildet. I Gelati ble det undervist i geometri, aritmetikk, musikk, astronomi, grammatikk, retorikk og dialektikk. I klosteret virket også gull- og sølvsmeder, som fremstilte ikoner og triptykrammer i emaljeteknikk. Prosesjonskorset fra Gelati minner fortsatt om blomstringstiden for georgisk kunst. Hovedkirken ble bemalt med fresker. Et hospital var tilknyttet klosteret, hvor munkelegene behandlet sykdommer.
Kongen ga den hellige Arsenius Ikaltoeli ledelsen av det andre akademiet i klosteret Ikalto i Kakhetia, hvor det ble bygd en ny klosterkirke. Klosteret utviklet seg til en konservativ motpol til Gelati, hvor man holdt distanse til nyplatonismen. Klosteret Mgvime i nærheten av den gamle rikshovedstaden Mcheta, som David begunstiget i stor grad, hvor det tidvis levde opptil tusen munker, ble bygd ut til det tredje åndelige sentrum i landet. I likhet med Gelati var heller ikke dette klosteret underlagt katolikos av Kartli, men kongen selv. Erkeabbeden av Mgvime fikk investitur med stav.
David ble populært regnet som den største og mest suksessrike georgiske herskeren i historien. Han klarte å drive seldsjukk-tyrkerne ut av landet ved å vinne det store slaget ved Didgori i 1121. Hans reformer av hæren og administrasjonen gjorde ham i stand til å gjenforene landet og bringe det meste av landet i Kaukasus under Georgias kontroll. Han gjenoppbygde de ødelagte kirkene og klostrene. Han fremmet de kulturelle institusjonene og innkalte synoder for å styrke disiplinen blant klerus og folk. Han ble snart kalt «gjenoppbyggeren» eller «byggeren», ettersom han førte landet tilbake til sin gamle glans og ga folket bedre livsbetingelser igjen. Han gjenoppbygde også den georgiske Kirken. David var en venn av Kirken og en betydelig fremmer av den kristne kultur. Han mangedoblet antall klostre som ble betydelige kulturelle sentre som bevarte tradisjonen fra Antiokia, mangfoldiggjorde manuskripter og oversatte de syriske kirkefedrene.
Kong David hjalp mange mennesker i georgiske kirker både innenfor og utenfor sitt kongerike. Den menneskekjærlige kongen konstruerte en primitiv ambulanse for de syke og sørget for alt som var nødvendig for deres tilfriskning. Han besøkte de syke, oppmuntret dem og tok seg av dem som en far. Kongen hadde alltid med seg en liten pung hvor han hadde almisser for de fattige.
Den intelligente og beleste kongen tilbrakte fritiden med å lese Bibelen og studere vitenskapene. Han hadde til og med sine bøker med seg i krigen og brukte esler og kameler til å transportere sitt bibliotek. Da han ble trett av å lese, fikk kongen andre til å lese for seg mens han lyttet oppmerksomt. David kjente både Bibelen og koranen, snakket flytende persisk og arabisk og kjente Østens litteratur. Han var også selv en eksemplarisk forfatter med sine «Botshymner» som høydepunktet. Hans samtidige roste hans religiøse toleranse da han tillot muslimene i sitt rike å bygge moskeer og forbød de kristne å holde svin i nærheten av muslimske bosetninger. Den sjette anonyme delen av Krøniken fra Kartli er viet ham.
I 1125 skrev David sitt testamente som inkluderte en vakker bekjennelse. Den nevnte med dyp beklagelse alle syndene han hadde begått og tryglet den allmektige Gud om tilgivelse. Samme år abdiserte han fra tronen og utpekte sin sønn Demetrius I (Demetre) (1125-56) til sin etterfølger. Han ga sin sønn et sverd, velsignet hans fremtid og ønsket ham mange år med god helse og tjeneste for Herren. Deretter endte kong David sine dager i det berømte klosteret Gelati ved Kutaissi. Han døde fredfylt den 24. januar 1125, 52 år gammel, og fant sin grav i inngangshallen til klosteret Gelati. Hans siste ønske ble hogd ut i hans gravstein: «Dette skal alltid være mitt hvilested, / her vil jeg bo, for henne [Sion] vil jeg ha (Sal 132,14).
Davids sønn Demetrius I førte sin fars suksessrike politikk videre. Hans sønn Georg III (1156-184) var far til den berømte dronning Tamara (1184-1213), og under hennes regjering skulle Georgia oppleve en ny blomstringstid.
David ble helligkåret av den georgiske kirken og hans minnedag er dødsdagen 24. januar i den vestlige kirken og i øst den 26. januar, 1. januar, 28. og 29. mars. Klosteret Gelati er nylig gjenoppbygd etter at det ble ødelagt i Sovjet-tiden. I den georgiske kirken eksisterer det et eget officium til Davids ære.
Kilder: Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, en.wikipedia.org, oca.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 15. september 2013