Den hellige Dallan Forgaill av Cluain Dallain (~530-598)

Den hellige Dallan Forgaill (Dallán Forghaill, Dallan Forgail, Dallán Forchella) (av Cluain Dallain; cluain = eng) ble født rundt 530 i Maigen (Magh Slécht, nå Ballyconnell) i baroniet Tullyhaw (irsk: Teallach Eathach, «territoriet til Eochaidh») i grevskapet Cavan i den delen av den nordlige provinsen Ulster i Irland som tilhører republikken Irland. Ifølge Dallans biografi i Acta Sanctorum Hiberniae, var han sønn av Colla, sønn av Erc, en etterkommer av den legendariske High-King Colla Uais. Andre genealogier kaller ham «Dallan sønn av Alla, sønn av Erc sønn av Feradach uten frykt». Fra sin mor Forchella fikk han sitt andre navn, Forgaill, som vi noen ganger finner lagt til av gamle forfattere. Han kalles også Dallán sønn av Earc (Forghall) og Eachaidh (Eacha) sønn av Oilill. Euchodius er den latinske formen som den irske hagiografen og historikeren John Colgan OFM (1592-1658), som skrev Trias Thaumaturga og Acta Sanctorum Hiberniae, oppgir som hans opprinnelige navn.

Dallan var født i den østlige utkanten av territoriet til det lille folket Masraige (Másraighe) fra Mag Slecht (Magh Shléacht) i baroniet Tullyhunco i grevskapet Cavan. Ifølge det forordet som ble skrevet til hans mest berømte dikt rundt år 1008, tilhørte han Masraige, men dette blir motsagt av hans genealogier (slektstavler), som ble skrevet rundt samme tid. Ifølge dem tilhørte han en gren av Airgíalla ved navn Fir Lurg, som var i ferd med å spre seg sørover inn i Fermanagh og Cavan (baroniet Lurg i grevskapet Fermanagh hadde sitt navn etter dem). Dette folket var naboer til Kolumba av Ionas slekt, Cenél Conaill. Men genealogiene viser en viss usikkerhet om hvor de skulle plassere Dallan. Han skal ha vært en fetter av den hellige Aidan av Ferns (Áedán, Maidoc, Máedóc, Maodhóg, Mogue) (ca 550-626) og femmenning av den hellige Tigernach av Clones.

Alt som foreldrene var i stand til, ble gjort for å perfeksjonere hans utdannelse i teologiske og verdlige emner. Helt fra et tidlig tidspunkt studerte han spesielt sitt lands gamle folklore, og det var på dette området, så uunnværlig for en irsk forfatter på 500-tallet, at han først fikk en fremtredende plass. Det er ikke usannsynlig at hans gransking av de gamle arkivene hadde noe å gjøre med den vanskelige stilen han skrev i. Den virket arkaisk selv for eksperter som levde mange århundrer før John Colgan, som forteller oss hvordan det i de gamle irske skolene var vanlig å fremlegge Dallans verker ved å legge til lange kommentarer om disse sjeldne eksemplene på det gamle keltiske språket. Ifølge biografien om hans fetter Aidan av Ferns lå Dallans kirke i Kildallan (Ceall Dalláin) i baroniet Tullyhunco i grevskapet Cavan. Noen kilder, inkludert notiser i martyrologiene på Dallans fest, lokaliserer ham i Maighean, nå muligens Tullamaine i baroniet Shillelogher i grevskapet Kilkenny i den østlige provinsen Leinster.

Hans navn Dallan er åpenbart utledet fra ordet dall (=blind), for på et tidlig stadium i sin karriere mistet han synet på grunn av sine intense studier. Men til tross for denne dystre skjebnen ble han og en svært lærd mann, den fremste lærde i Irland, og det på en tid da lærdommens veier ble ivrig søkt av en hærskare av dyktige menn. Han var på en gang oldtidsforsker, filosof, retoriker og poet. Han var den litterære leder og Erins hoffpoet på sin tid. I 575 var Dallan irsk sjefskald () (Chief Bard [Ollam] of Ireland), en stilling som i rang bare sto under kongen. Hans forgjenger var Dubhthach moccu Lughair og hans etterfølger var Senchán Torpéist.

På riksmøtet i Drumceat i 573 (Convention of Drumceat), nå Mullagh Hill like utenfor byen Limavady i grevskapet Derry (Londonderry) i den delen av den nordlige provinsen Ulster som i dag er en del av Storbritannia, oppfordret High-King av Irland, Aedh MacAinmire (Áed mac Ainmuirech), møtet til å avskaffe skaldegildet og deres privilegier ettersom det fantes skalder som tok en ublu betaling, Da argumenterte den hellige Kolumba av Iona (Colum Cille) (ca 521-97) med suksess at skaldene var nødvendige for å bevare nasjonens historie og at det ville være klokt å straffe bedragerske skalder heller enn å ødelegge hele standen.

Det sene forordet som er lagt til lovtaleteksten, forteller at da møtet i Drumceat skulle til å avsluttes, kom Dallan frem og presenterte for Kolumba et dikt som var skrevet som en takk for hans forsvar for skaldene. Dallans lovtale på dikt av Kolumbas fortjenester, kalt Ambra Choluim Kille (Amhra Coluim Cille) eller «Lovprisning av Kolumba», er hans best kjente verk. Men bare en del av komposisjonen ble resitert ved denne anledningen. For en følelse av forfengelig heder fikk demonene til bokstavelig talt å flokke seg over Kolumbas hode, for hans disippel og tjeners, den hellige Baithens (536-599), forbløffede øyne. Ikke før hadde hovedpersonen fått dette fryktelige tegnet på at han var slått av dyp samvittighetsnag, før han straks stoppet resitasjonen. Etter dette kunne ingen overtalelsesforsøk få Kolumba til å tillate publikasjonen av denne lovtalen så lenge han selv var i live. Men han lovte himmelen til poeten og til alle som ville resitere diktet daglig. Dallan fikk hans tillatelse til å skrive en lovtale hvis han skulle overleve ham. En dialog mellom Dallan, Baithen (Baoithín) og Kolumba på riksmøtet i Drumceat inkluderer et quatrain (et quatrain eller tetrastikon er et dikt eller en strofe med fire linjer) som tilbyr Kolumba et dikt til gjengjeld for en belønning.

Det fortelles at en engel i 597 brakte nyheten om Kolumbas død til Dallan, som da skrev sin berømte lovtale, hvor han etter all sannsynlighet innlemmet mye av sin tidligere panegyrikk. Deretter ble diktet publisert. Det var angivelig blitt påbegynt i Áth Féina i sognet Tyfarnham i grevskapet Westmeath, og fortsatte langs veien til Asal så langt som Portloman (Teach Lomáin), nær Loch Owel i det samme grevskapet. «Sponsoren» som diktet var skrevet til, var trolig High-King Aedh MacAinmire, Kolumbas fetter.

For å forklare diktets obskure og bevisst vanskelige språk, forteller legenden at Kolumba i sin ydmykhet bare kunne tillate det å bli skrevet hvis det var uforståelig for irene. Mange skriver at Dallan fikk synet tilbake da diktet til Kolumba ble publisert. Han mottok også det løftet alle som fromt resiterte hele diktet etter hukommelsen, skulle få en lykkelig død. Dallan reorganiserte og reformerte skaldestanden og tok initiativet til et strengt kontrollert skolesystem for den som oppmuntret til dyrking av det gæliske språket og bevaring av dets litteratur. Skaldestanden selv var aktiv frem til 1738 da Turlough O’Carolan, den siste av de store irske skaldene og komponist av melodien til The Star Spangled Banner, døde. Inntil da hadde skaldene deltatt i alle større irske feiringer.

Dallan skrev også en annen gravtale som lovpriste den hellige Senan av Scattery (Seanán) (ca 488-ca 544), Amra Senain («Lovprisning av Senan»). Den ble lovprist både for sin rikdom på gamle uttrykksformer og for den verdifulle egenskapen at den reddet fra blindhet den som resiterte den med hengivenhet. Dallan skrev en tredje panegyrikk om den hellige Conall Caol av Inishkeel (Connell Coel) (d. ca 590), som han hadde en entusiastisk aktelse for, Amra Connaill. John Colgan, som sier at han hadde kopier av de to førstnevnte lovtalene, sier at han ikke visste om lovtalen over Conall da fortsatt fantes. Dessverre finnes nå bare lovtalen over Senan. Lovtalen av Kolumba er bevart i språkdrakten til senere avskrifter; den eldste bevarte kopien er i The Book of the Dun Cow (ca 1100) og i Liber hymnorum, en samling av irske og latinske hymner påbegynt i 860.

Dallan hadde ofte bønnfalt i bønn om at han og Connall måtte få det privilegium å dele samme grav. Denne bønnen skulle bli imøtekommet på en måte som både var helgenaktig og tragisk. Dallan hadde vært en hyppig besøkende på øyklosteret på Inishkeel hvor Conall var abbed, og den siste gangen han kom, var det en gjeng «utenlandske» pirater som kom i land fra nabohavnen. De styrtet inn i den hellige bygningen mens Dallan etter å ha utført sine åndelige øvelser, hvilte ut på gjesterommet. Disse blodtørstige sjørøverne, som etter all sannsynlighet var hedninger, fra mer nordlige kyster, plyndret hensynsløst på alle kanter, og de avsluttet sine vanhelligende udåder med å hogge hodet av den gamle mannen Dallan og kastet det i sjøen. Abbeden klarte å unnslippe, men da han hørte at hans kjære venn hadde falt som offer for morderne, skyndte han seg til stedet hvor vennen var blitt drept, men bare for å finne Dallans hodeløse legeme.

Med tårer og bønner appellerte han straks til Gud og tryglet Ham om å avsløre hvor hans martyrdrepte venns hode var blitt kastet. Bønnen fra en som himmelen satte så høyt, ble innvilget. Han så hodet flyte opp og ned på bølgene et stykke unna før det ble ført inn til stranden. Han tok det opp med ærbødig omhu og plasserte det på sin rette plass på kroppen, og til sin takknemlige glede så han at delene vokste sammen igjen som om piratenes sverdhogg aldri hadde skilt dem. Deretter ble Dallans levninger gravlagt under kirkemurene med all den heder som kunne oppbringes. Dette skjedde i 598 (noen kilder sier rundt 594). Før århundrets slutt ble også Conalls døde legeme lagt i den samme graven. Dermed var Dallans livslange ønske blitt oppfylt til slutt. [At de fleste kilder skriver at Connall døde før Dallan, rokker litt ved kronologien. Men det forklarer hvordan Dallan kunne skrive en gravtale for sin venn.]

På grunn av sin voldelige død ble Dallan æret som martyr. Han ble utropt til helgen tidlig på 1000-tallet under High-King Máel Sechnaill mac Domnaill. Et middelaldersk dikt med tittelen «Om en skoles oppbrudd» skrevet av Tadhg Og O Huiginn (ca 1400) refererer til Dallans død som fikk hans skole til å bryte opp og studentene spre seg til alle kanter, ettersom de ikke ville akseptere noen annen mester enn Dallan. På en liste over gamle irske forfattere i The Book of Ballymote, er Dallan kalt Grandson of testimony.

En av de beste kildene for Dallans karriere er det forordet som i 1007-08 ble lagt til diktet da det ble utgitt på nytt på vegne av High-King Máel Sechnaill mac Domnaill. På den tiden ble den langvarige makten til dynastiet Uí Néill truet av oppkomlingen Brian Bóruma, konge av Munster, som nå gjorde krav på å være konge av Irland. Máel Sechnaill påla sine lærde å offentliggjøre Uí Néills krav på makten; et av disse kravene var helligheten til deres viktigste helgen, Kolumba av Iona. Et annet krav var poetenes privilegerte status, som stammet fra avtalen ved riksmøtet i Drumceat. Poetene skyldte sin rang og sin troskap til Uí Néill og deres allierte i nord, ikke til noen konge fra Munster, og ettersom poeter var de viktigste utgiverne i Irland på 1000-tallet, kunne Máel Sechnaill håpe på betydelig hjelp fra denne gruppen. Den umiddelbare konteksten til gjenutgivelsen av Amra og medfølgende forord og omfattende ordforklaringer og kommentarer, var trolig en annen handling i 1007, nemlig et større møte med tilknyttede hesteløp og annen underholdning, markedet i Tailtiu. På dette møtet ble Ferdomnach, en lærd som var assosiert med gjenutgivelsen av Dallans dikt, installert som «Kolumbas arving», nemlig som abbed av Kells, et kloster som siden sin grunnleggelse hadde vært nært forbundet med Máel Sechnaills forfedre.

Dallans minnedag er 29. januar. Dallans fest skal ha blitt feiret i Kildallan den 14. september, kanskje rettere desember. I nabosognet til Maighean i grevskapet Kilkenny, Burnchurch, ble Dallan minnet den 31. juli. Den irske versjonen av Leabhar Breatnach, «britenes bok», nevner biskop Dallan sammen med Carantoc av Dulane (Cairnech, Cairneach) og Caomhlach blant barna av en union mellom Babona, datter av en konge av Skottland, og hennes svoger, Sárán, konge av Britannia. Under aliaset «biskop Eachaidh (Eacha)» kan Dallen ha blitt valgt til den første læreren til den hellige Molaise av Devenish (d. 563). Navnet ble også brukt i et dikt om Oirghialla som påkaller ham som vitne.

Hans minne er bevart gjennom flere andre kirker over hele provinsen Ulster. Hans nære forhold til Conall av Inishkeel førte til at han ble minnet i noen stedsnavn i Donegal, inkludert Clondallon (Cluain Dalláin) i sognet Killygarvan, direkte over Lough Swilly fra Conalls kirke. Han synes også å ha vært den originale skytshelgenen for sognet Clonallan (Cluain Dalláin) i grevskapet Down i den delen av den nordlige provinsen Ulster i Irland som nå er en del av Storbritannia, senere assosiert med Conall sønn av Aodh. Det tidlige irske diktet Rop tú mo baile, som er grunnlaget for den moderne engelske hymnen Be Thou My Vision (i Norsk Salmebok: Deg å få skode), tilskrives noen ganger Dallan.