Den hellige Damaskenos (Damascenus, Damascene) ble født en gang på 1600-tallet i distriktet Galata i sognet Elousa i Konstantinopel (nå Istanbul i Tyrkia). Han var sønn av Kyriakos og Kyriake, som døpte ham Diamantes. Men han mistet foreldrene som svært ung, og som farløs var hans oppførsel langt fra ideell. En dag ble han tatt mens han utførte en ulovlig handling, og for å slippe unna straff, ble han nødt til å gå over til den muslimske tro.
Men litt senere angret han sin apostasi og vendte tilbake til troen på Jesus Kristus. Han flyktet fra Konstantinopel og bestemte seg for å gjøre bot i et kloster på Athosfjellet. Han trådte inn i Den store lavra der med klosternavnet Damaskenos og ble værende der i femten år. Men til tross for sin åndelige utvikling og fremgang i det monastiske liv, og det faktum at han mottok tonsuren som skjemamunk (den høyeste munkegraden), fortsatte han å være plaget over sin tidligere fornektelse av Jesus Kristus.
Derfor forlot han Athosfjellet i selskap med den tidligere patriarken Dionysios III (1662-65), som hadde levd der og var på vei tilbake til Konstantinopel. Damaskenos avslørte for Dionysios sin lengsel etter å bli martyr. Patriarken sa at når han selv hadde vendt tilbake til Athos, kunne han gjøre som han ønsket, men han ba ham om å gå i forbønn for ham hos Kristus.
Da han kom tilbake til fødebyen Konstantinopel, begynte han å forberede seg på martyriet. Blant andre ting tok han på seg sjømannsklær og klippet håret for ikke å implisere sine medmunker, for kort før var to andre munker lidd martyrdøden, Kyprianos og Gabriel. Deretter gikk han til den store kirken Hagia Sofia, som da var omgjort til moske, og gjorde korsets tegn. Muslimene der trodde han var fra vettet og gjorde ingen ting. Da han gikk derfra, engasjerte han seg i flere samtaler med muslimer og bekjente at Kristus var sann Gud, men de trodde også at han var fra vettet og gikk bare sin vei.
Da gikk Damaskenos til sultan Mehmet-moskeen og gjentok det samme til forkynnerne der, men de trodde også at han var en galning. Da gikk han til et sted som ble kalt Kabani og ropte med høy røst til muslimene at bare troen på Kristus var sann, og at de var blitt bedratt og ville bli fordømt. Men også de ignorerte ham.
Neste dag gikk Damaskenos til vesirens gårdsplass og begynte å rope mot noen lærde muslimer der at bare troen på Kristus var sann og at deres tro var falsk. Denne gangen ble han tatt hånd om, slått og jagd bort som gal. Neste dag gikk han til moskeen Segizli nær janitsjarenes hovedkvarter. Han ventet til slutten av bønnen før han ropte til deltakerne som var på vei ut og spurte hvem de tilba og hvem de så til, for det var bare en sann tro, den på Jesus. Igjen ble han bedømt som mentalt ubalansert og feid til side.
I dyp sorg vendte Damaskenos tilbake dit hvor han bodde, og der ba han hele natten. Dagen etter, som var søndag, dro han til moskeen Tophana og møtte mange muslimer. Til dem sa han: «Ve dere elendige, for dere vil bli fordømt. Bare Kristus er sann Gud». Denne gangen ble muslimene virkelig rasende, overfalt ham og slo ham nådeløst. Deretter dro de ham for kadien av Galata, som sendte ham til storvesiren Kara Mustafa. Han spurte Damaskenos om alt det kadien skrev var sant. Han svarte: «Ja, Effendi, sant og visst».
Storvesiren ville tilgi hans forbrytelse, ettersom han var en keiserlig rayea (ikke-muslimsk undersått) og pålagt å betale keiserlige skatter. Derfor ville keiseren spare hans liv. Men det syntes som om han var fattig og ønsket å dø? Men Damaskenos svarte at ikke var fattig, men enda rikere enn storvesiren, fordi han hadde troens skatt i sitt hjerte. Verdens rikdommer som vesiren hadde samlet, ville noen andre ta i morgen, mens troens skatt alltid ville være med ham til han dro til himlenes rike.
Kara Mustafa så at han ikke kunne endre Damaskenos’ overbevisning, og derfor dømte han ham til døden. Bøddelen tok hånd om ham og slo ham før han brakte ham til Fenar (gr: Fanari; Φαναρι), hvor de fikk ham til å knele ned foran dørene til det ortodokse patriarkatet. Der takket Damaskenos Frelseren fordi han fikk muligheten til å bli martyr. Deretter ble han halshogd. Hans legeme ble liggende i tre dager før kristne tilskuere betalte vaktene og brakte hans legeme til øya Khalki (gr: Χάλκη), hvor de gravla ham i kirken Den Hellige Treenighet. Han led martyrdøden den 13. november 1681 i regjeringstiden til sultan Mehmet IV og i pontifikatet til patriark Jakob (1679-82; 1685-86; 1687-88). Hans minnedag er dødsdagen 13. november. Han kalles neomartyr eller ny-martyr i Den ortodokse kirke.
Kilder: Vaporis, Infocatho, oca.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 14. august 2013