De hellige Damian (lat: Damianus) og Fugatius er legendariske skikkelser. De er også kjent som Fagan og Dyfan eller Elvan og Mydwyn.
I den eldste delen av Liber Pontificalis fra rundt 530 eller senere står det at en britisk konge ved navn Lucius skrev til pave Eleuterius og ba ham sende misjonærer for å få en innføring i den kristne tro, og at paven sendte Fugatius og Damian. Moderne forskere mener at denne opplysningen er en ren misforståelse fra forfatteren av Liber Pontificalis eller en kopist.
Det dreier seg i utgangspunktet om den hellige Lucius av Chur, en prest som på 400/500-tallet virket som misjonær i landområdet rundt Chur i Sveits og ble byens første biskop. Det finnes få historiske fakta om ham, noe legendene forsøkte å bøte på, og hans biografi ble skrevet etter forbilde av de syriske og lilleasiatiske apostelbiografiene. For hans biografer var det bemerkelsesverdig at en konge av Edessa i Mesopotamia (i dag Urfa i det sørøstre Tyrkia) ved navn Lucius Abgar IX (Lucius Aelius Septimus Megas Abgarus bar Ma’nu) på 100-tallet hadde sitt sete i Edessa, som ble latinisert til Britio Adessenorum (Britium, Birtha). Her så de en navnelikhet med Lucius og hjemmet hans i Prättigau hos Pritanni-stammen.
Dette Britium ble snart til Britannia, og i Liber Pontificalis ble det hetende at det dreide seg om en britisk konge, den hellige Lucius. Men verken den hellige Gildas den vise (ca 500-ca 570), den hellige pave Gregor I den store (590-604), den hellige Augustin av Canterbury eller noen annen autoritet nevner denne hendelsen.
Gjennom disse misforståelsene ble nå den enkle vandrerapostelen fra Raetia til konge av Britannia. Den hellige Beda den ærverdige (ca 673-735) gjentar denne historien, og legger til at misjonærer kom og konverterte britene. Historien ble utvidet og utsmykket i både England og Wales, og tradisjonen sier at «kong Lucius» grunnla bispedømmene London og Llandaff. Til slutt forlot han folk og hjem og dro avgårde som misjonær til Grisons i Sveits for å forkynne evangeliet og dø for Kristus. De mange misjonærene som kom fra britiske land og kristnet mye av Europa på 500- og 600-tallet syntes å rettferdiggjøre også en britisk kongsspire som opphavsmann for den sveitsiske kristenheten.
Historica Brittonum gjenfortalte historien på 800-tallet. Navnet Lucius ble «keltisert» til Lleufer Mawr («stor prakt») og paven ble kalt «Eucharistus». Liber Landavensis angir navnene på utsendingene fra Lucius som Elvinus og Meduinus (fr: Eluan og Meduin), som ble til Elfan og Medwy (Elvan og Mydwyn) i den walisiske versjonen. En tidlig utgave av William av Malmesbury gir misjonærene navnene Faganus og Deruvianus (Deruvian, Diruvianus), i stedet for Fugatius og Damian. Den walisiske varianten er Fagan og Dyfan. Den anglikanske kirken Merthyr Dyfan viser den folkelige tradisjonen som sier at Dyfan endte sine dager med å lide martyrdøden. Den walisiske poeten og historikeren William Davies (Gwilym Teilo) (1831-92) mener at det var fire misjonærer som kom til Wales på slutten av 100-tallet, nemlig Fagan, Dyfan Medwy og Elfan; men alt er bare en legende.
Deres minnedag er 24. mai, mens Den ortodokse kirke feirer Fagan og Dyfan sammen med pave Eleuterius den 26. mai og Dyfan alene den 14. mai.
Kilder: Benedictines, Bunson, KIR, CSO, Patron Saints SQPN, celt-saints, zeno.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 19. august 2013