Den hellige Damian av Alexandria

Den hellige Damian (it: Damiano) minnes i Martyrologium Romanum den 12. februar med stedsbestemmelsen «i Afrika», noe som også forekommer i noen manuskripter av Martyrologium Hieronymianum (Bernense, Wissemburgense), mens i andre manuskripter angis stedet for martyriet mer presist som Alexandria (Epternacense). Alle steder kalles han soldat, og i noen manuskripter tilskrives han som ledsagere to barn, Modestus og Ammonius, sannsynligvis i henhold til indikasjoner i en tapt passio (lidelseshistorie).

Ingenting kan sies sikkert om Damian, som er ukjent i andre hagiografiske kilder. Den belgiske bollandist-pateren Hippolyte Delehaye SJ (1859-1941) tenker i sin bok Helgenlegender (1927) på en identifisering med den kjente ledsageren Kosmas, og 12. februar ville da markere innvielsen av kirken Ss Kosmas og Damian i Attalia i Pamfylia, som ble bygd av keiser Justinian.

Fara Novarese, som ligger ved veien som forbinder Valsesia med Novara i regionen Piemonte i Nord-Italia, ærer med stor hengivenhet Damian som sin skytshelgen. Hans relikvier ble donert til sognet av presten Don Francesco Maria Solari, opprinnelig fra Borgomanero og barnebarn av sognepresten i Fara, don Marco Antonio Solari, som i et par år utførte pastoralt arbeid som kapellan for Don Francesco Marescotti.

Deretter flyttet han av ukjente grunner til Roma, og der fikk han ved to forskjellige anledninger i gave ulike relikvier av helgener, som han så brakte til sitt bispedømme. Den 10. november 1647 ble det på vegne av biskop Alessandro Vittrizio, en samarbeidspartner av kardinal Marzio Ginetti (1586-1671), kardinalvikar av Roma, levert til Solari noen helgenrelikvier og hele kroppen av Damian, og de ble mottatt fra Calepodio-katakomben den 19. januar 1650 av kapusineren Fra Angelo av Borgomanero. Alle relikviene kom den 14. februar 1650, til bispedømmets kurie i Novara for en offisiell kanonisk identifisering. Den ble foretatt av Msgr Gabriele Tornielli, generalvikar for biskop Antonio Tornielli, med henblikk på overføring til kirken i Fara, hvor de i henhold til Don Solaris ønsker hadde blitt donert.

Sognet sørget for bygging av fem trekasser for å huse relikviene, som ble plassert der den 18 juni 1651 av Don Alessandro Pernati, prefekt for kapittelet ved katedralen. Under seremonien var giveren av relikviene til stede, i tillegg til en delegasjon fra Fara, som besto av sognepresten Marescotti og to representanter for sognet, legmennene Antonio Porzio og Giovanni Antonio Arienta. Deretter ble relikvarene fraktet til landsbyen, hvor de ble plassert i en nisje i veggen av alteret til venstre for høyalteret, noe som gjorde at den opprinnelige dedikasjonen til de hellige Anna og Agatha ble endret til De hellige martyrer.

Etter nesten et århundre da de lokale troende hadde begynt å huse en spesiell hengivenhet til relikviene av Damian, som nå ble regnet som skytshelgen sammen med de hellige Peter, Fabian og Sebastian, ble det bestemt å samle levningene i et enkelt relikvar i form av en menneskekropp, noe som var et fravik fra skikken med å skille hodet fra resten av benene som de gjorde på 1600-tallet, da hodeskallen ble ansett som den fremste relikvien i forhold til alle andre deler av kroppen.

Takket være initiativ fra sognepresten, don Ercole Poroli, ble det i 1743 foretatt en identifisering av levningene, som fortsatt var i en god tilstand av bevaring. De ble rekonstruert anatomisk, iført en tunika i den typiske formen for en romersk soldat og plassert i det nye spesialbygde relikvaret, noe som bevitnes av et referat av 2. juli 1744 fra avslutningen av operasjonen ved notarius Carlo Francesco Tettoni.

Også alteret ble renovert fra 1745 og vigslet to år senere med høytidelige festligheter. Men snart gjorde tidens smak at det ble bygd et spesielt kapell på den ene siden av kirken, hvor helgenens legeme ble plassert. Arbeidet startet i 1787 og ble ferdigstilt i 1801. Det ble ledet av Giorgio Oldani di Viggiù, med assistanse av Gaudenzio Prinetti fra Novara til utføringen av veggdekorasjonene og statuene som symboliserer de kristne dyder. Året etter, i 1802, ble relikvaret plassert i kapellet, og der kan det fremdeles ses. Inne i relikvaret ble det i stedet for den vanlige blodflasken plassert en lampe av terrakotta i utmerket stand. Som høyst sannsynlig stammer fra nisjen i katakomben hvor restene av Damian lå.

Relikviene av Damian som ble æret i Fara, ble antatt å være av den helgenen ved samme navn som minnes i Martyrologium Romanum den 12. februar og som fikk sitt martyrium generelt lagt i Afrika eller, i noen versjoner, mer nøyaktig i Alexandria, og presenteres som en soldat som led martyrdøden for sin tilslutning til den kristne tro.

Uavhengig av notisenes knapphet på informasjon om denne afrikanske martyren, er det ikke bevitnet noen bånd med den romerske Calepodius-katakomben, hvor relikviene av martyren i Fara ned sikkerhet ble hentet. Det finnes ingen historiske data om Damian, selv om hans historie ble skildret i Libro della Cavatta fra 1739-1760, skrevet i 1744 av presten Pietro Francesco de Comitibus, som refererer til den tradisjonelle informasjonen som er samlet i Acta Sanctorum.

Ifølge historien skal Damian ha vært en romersk soldat som var stasjonert i Afrika på vandalkongen Trasamunds tid (496-523), og etter hans ordre led han martyrdøden den 12. februar 504, på et sted ikke langt fra Kartago. Hans legeme ble gravlagt av andre kristne, men ble senere overført av en comandante di corte til Italia «etter en lang reise over land og sjø» og lagt i den romerske katakomben, hvor det ble senere gjenfunnet og bestemt for kirken i Fara.

Det er ikke mulig å angi hvilket grunnlag som rettferdiggjør en mulig overføring av hans relikvier til Roma, for ikke å si nøyaktig når og av hvem dette skal ha skjedd. Det kan kanskje være en av mange overføringer av relikvier fra Nord-Afrika til den italienske halvøya i vandalenes tid, men den er ikke nevnt i gamle tekster.

På samme måte har det ikke i den romerske Calepodius-katakomben til nå blitt funnet noen bevis på tilstedeværelsen av en æret grav som refererer til en høyaktet martyr som heter Damian. Det er derfor nødvendig å skille mellom den historiske eksistensen av den hellige martyr fra Afrika og en annens helgen ved navn Damian, reelt eller tillagt, som tilhørte den kristne menigheten i Roma som vi ikke har noen opplysninger om, bortsett fra hans begravelse i Calepodius-katakomben.

Kirken i Fara har fortsatt en spesiell ærbødighet for Damian, som fortsatt feires to ganger i året, nemlig den 12. februar og den første søndagen i juli, til minne om ankomsten av relikviene. Med ujevne mellomrom har det senere vært holdt spesielle festligheter, også inkluderte at relikvaret ble båret i prosesjon gjennom gatene i byen. Det skjede i 1787, i 1802, i 1903, og deretter hvert tjuefemte år, altså i 1928, 1953 og 1978, og siste gang i august 2003.