Han skriftet dette mordet, men mordet lå på hans samvittighet som et blylodd. Han visste ikke hva han skulle gjøre, så han dro til patriark Timotheos III av Alexandria (517-35) og ba ham om råd. Patriarken beroliget ham og løste ham fra all bot. Men samvittigheten fortsatte å gnage i ham, så han dro til Roma og til paven, men vi vet ikke hvilken pave, for i denne perioden var det en rekke korte pontifikater. Paven ga ham imidlertid samme svar som patriarken hadde gitt. Men Daniel var fortsatt ikke fornøyd, så han besøkte de andre patriarkene etter tur og dro til Konstantinopel, Antiokia og Jerusalem, og til og med til metropolitten av Efesos, hvor han skriftet for hver av dem og ba om råd. Men han fant ingen fred, for han betraktet sin skyld så stor at ingen kunne døyve hans anger.
Derfor dro han tilbake til Alexandria og meldte seg for en sivil domstol og tilsto mord. Han ble kastet i fengsel, og ved rettssaken for guvernøren fortalte Daniel hvordan alt hadde gått til og ba om å bli dømt til døden, slik at hans sjel kunne berges fra den evige ild. Guvernøren var forbløffet over historien og sa: «Gå din vei, Far, og be til Gud for meg, selv om du dreper syv til!» Fortsatt misfornøyd med dette, vendte Daniel tilbake til Sketis og bestemte seg for å ta inn en spedalsk i sin celle og pleie ham inntil han døde, og deretter finne en annen. Han gjorde som han hadde bestemt seg for, og på denne måten fikk han fred i sin samvittighet.
I Sketis ble han berømt for sine dyder og sin gjestfrihet, Han døde på slutten av 500-tallet, og hans minnedag er 7. juni i Østkirken. På denne dagen minnes to munker ved navn Daniel som levde i Sketis, den ene på 400-tallet og den andre på 500-tallet. For å skjelne dem fra hverandre, kaller vi dem Daniel den eldre (400-t) og Daniel den yngre (500-t).
Kilder: Infocatho, johnsanidopoulos.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 6. september 2013