De hellige Hilarius av Aquileia og fire ledsagere (d. 285)

Den hellige Hilarius (Helarus, Hilarianus, Clarius, Ylarus; it: Ilario, Ilaro, Ellaro) står på listene som den andre biskop av Aquileia i provinsen Udine i regionen Friuli-Venezia Giulia i Nord-Italia (ca 276-85) etter den hellige protovescovo Hermagoras (ca 50-70). Hilarius var fra ungdommen av veloppdratt, gudfryktig, empatisk og godmodig, uverdslig og så godt bevandret i Den hellige skrift at han kunne den utenat. Dermed ble han, som det ofte skjedde i de dager, tvunget av folket til å la seg vie til diakon. Snart etter ble han innsatt som biskop, et embete han trofast utøvde uten persons anseelse og i ydmykhet.

Den hellige Tatjan (Tatianus, Titianus, Tassianus, Cassianus, Datianus; it: Taziano) var hans lærdeste elev, som han viet til diakon og senere gjorde til erkediakon. Martyrologium Hieronymianum skriver bare om Hilarius og Tatjan, men en senere legende forteller at de ble torturert til døde sammen med sine ledsagere Felix, Largus og Dionysius (it: Felice, Largo e Dionisio), som var legmenn. Det skjedde i forfølgelsene under keiserne Numerian og Carinus (283-85) og provinskommandanten Beronius.

På denne tiden hadde keiseren utstedt et edikt som sa alle kristne skulle tvinges til å ofre til gudene, i nødsfall ved bruk av tortur. Hilarius ble angitt som de kristnes biskop av den hedenske presten Monofantus. Foran dommerstolen til provinskommandanten Beronius bekjente Hilarius frimodig at han var de kristnes biskop og nektet å frembære offer for gudene. Legenden forteller at han gjennomgikk torturen med godt humør mens han sang salmer. Hans bønner skal ha fått gudebilder til å styrte sammen, og sammen med diakon Tatjan anropte han Gud om å gi et tegn på sin makt, hvorpå Herkules-tempelet en natt styrtet sammen under et kraftig jordskjelv. De ble alle halshogd den 16. mars 285. Allerede samme natt ble de på ærefullt vis gravlagt utenfor bymurene av kristne som hadde bestukket vaktene til å utlevere martyrenes legemer.

På slutten av 300-tallet ble den nybygde kirken Sant’Ilario e Taziano vigslet, men den ble revet av de habsburgske herskerne. Deres minnedag er 16. mars. På slutten av 500-tallet søkte patriark Paulus tilflukt i Grado av frykt for langobardene, og han brakte med seg levningene av hellige martyrer, blant dem Hilarius og Tatjan. I Gorizia, i dag en italiensk by rett ved grensen til Slovenia, ble en kirke viet til dem på begynnelsen av 1200-tallet. Den ble sognekirke i byen rundt 1460, og etter avskaffelsen av patriarkatet Aquileia, ble denne kirken den nye katedralen i erkebispedømmet i 1751. De to martyrene æres som de viktigste beskytterne av byen Gorizia.

Aquileia var en av de første byene hvor kristendommen uhindret kunne utøves. Patriarken av Aquileia var etter biskopen av Roma den nest viktigste mannen i Kirken i vesten. I hans glanstid var mer enn 25 bispedømmer underlagt patriarken mellom Bayern, Ungarn, Dalmatia og Nord-Italia. Da hunerkongen Attila ødela byen i 452, ble bispesetet flyttet til Grado. I 606 ble patriarkatet Aquileia delt ettersom domkapitlet ikke ville følge sin patriark tilbake til Aquileia fra Grado. Deretter fikk patriarken av Grado med støtte fra paven i Roma og patriarken i Konstantinopel jurisdiksjon over Istria og Adriaterhavskysten, mens den skismatiske konkurrenten fra Aquileia la sitt sete til det langobardiske området. Under Karl den store blomstret Aquileia på nytt. Det verdslige herredømmet til patriarken av Aquileia endte i 1420 med Venezias okkupasjon. Kirkelig sett ble patriarkatet oppløst først i 1751 av pave Benedikt XIV (1740-58) etter Habsburgernes anmoding og erstattet av de nye erkebispedømmene Udine og Gorizia. Patriarktittelen lever fortsatt videre i patriarkatet Venezia.