De salige Gregor og Dominikus av Besians (d. 1300)

De salige Dominikus og Gregor (sp: Domingo y Gregorio) var to spanske dominikanere (Ordo Fratrum Praedicatorum – OP) som levde på 1200-tallet. De tilhørte et av klostrene i kongeriket Castilla. Men de var fulle av nidkjærhet for omvendelse av sjeler, så de utvidet sitt misjonsarbeid til nabokongeriket Aragón. Svært lite er kjent om dem, men vi kan anta at de levde svært hellige liv, siden de har blitt saligkåret. Vi vet bare at de levde i klosteret i Huesca, og vi vet også omstendighetene rundt deres død.

Historien forteller at de levde og arbeidet i Aragón midt på 1200-tallet. Man går ut fra at de var spanjoler, og tradisjonen forteller at de forkynte i landsbyene i provinsene Huesca, Ribagorza og Barbastro i Somontano ved foten av Pyreneene i Aragón. Der fulgte de sanne sønnene av den hellige Dominikus sin hellige patriarks eksempel og reiste til fots fra landsby til landsby og forkynte for den fattige landbefolkningen. De levde av almisser og av måltider som ble tilbudt dem av landsbybeboerne.

I år 1300 var de på vei fra en fjellandsby til en annen i utkanten av Pyreneene og i bispedømmet Barbastro, da de ble overrasket av et fryktelig tordenvær nær Besians og Perarúa. Det var ikke noen bygninger å se, så de søkte ly under en overhengende klippe. Men stormen og regnet gjorde at klippen løsnet, og den falt ned og knuste dem under sin vekt. Klokkene i Perarúa skal da ha begynt å ringe av seg selv, uten hjelp av menneskehender, for å indikere at noe bemerkelsesverdig hadde skjedd. Landsbyboerne som dro ut etter stormen, fant steinraset omgitt av lys og engleaktig musikk. Da de gravde bort restene av klippen, fant de likene av de to dominikanerne, knust og vansiret, men låst sammen i en broderlig omfavnelse og utsondret en himmelsk parfyme..

Nabolandsbyene Besians og Perarúa ble ikke enige om hvor de skulle begrave munkene, som allerede ble betraktet som helgener. Så de ble enige om å legge munkene på et esel og begrave dem i den retningen hvor eselet gikk. Dyret gikk til Perarúa og deretter til Besians, hvor det stanset ved kirken. Der ble de gravlagt og ble dyrket som hellige fordi de hadde dødd i tjeneste for Gud. Deres begravelse var omgitt av mirakler og deres relikvier er skrinlagt i Besians Der er de blitt æret siden, og det skjedde mange mirakler på deres grav, hvor pilegrimer kom for å be, spesielt mot farene i storm. Området er i dag kjent som Os biatos.

Tidligere ble deres relikvier båret i prosesjon på gangdagene (dagene før Kristi Himmelfartsdag) og i tider med tørke. En saligkåringsprosess ble igangsatt i 1842, og de ble saligkåret den 17. august 1854 ved at deres kult ab immemorabili («fra uminnelige tider») ble stadfestet av den salige pave Pius IX (1846-78). Deres minnedag er 26. april. Det var vanlig, etablert ved avstemming, at minst én person fra hvert hus i Perarúa og bygdene i området omkring kom til Besians på deres festdag. Noen kilder legger deres eksistens til 1300-tallet og deres død rundt 1350.