De hellige Derian og Neventer av Bretagne (600-t)

Den hellige Derian (Derchan, Derhen, Dorgen, Erchant; fr: Derien, Dérien, Derrien; lat: Derianus) levde i Bretagne på slutten av 600-tallet. Hans ledsager var den hellige Neventer (Niventer; fr: Néventer), og de tilhørte de mer eller mindre mytiske bretonske helgenene. Derian og Neventer skal ha vært to riddere fra øya Britannia (i dag Storbritannia) som reiste på pilegrimstur til Det hellige land.

 Ved returen besøkte de graven til de unge martyrer Donatian og Rogatian (d. ca 287) i Nantes. Biskopen i byen inviterte dem hjem og ga dem hester for å kunne nå Brest, og derfra skulle de krysse Kanalen til hjemlandet. Akkurat da de ankom, så de hvordan en adelsmann prøvde å ta livet av seg ved å hoppe i elven. De skyndte seg å hjelpe ham og bringe ham trygt på tørt land. Det viste seg å være den lokale grev Elorn av La Roche-Maurice en Léon, far til den fremtidige hellige Rioc av Bretagne (500-t). Grevens liv var blitt gjort så surt av en enorm altetende drage at han ikke så noen annen utvei. Legenden forteller:

 Kong Bristokus av Brest hadde gjort en avtale med monsteret: Hver lørdag ville et levende vesen ofres til ham, et menneske eller et dyr, etter loddtrekning. Men skjebnen rammet nå så ofte Elorns borgere og husdyr at han hadde nesten ingenting igjen: en etter en så han sine dyrebare mennesker og dyr bli ofret til monsterets umettelige grådighet. Han hadde nå bare en sønn igjen, den toårige Rioc. Og i stedet for å bevitne at Rioc ble ofret til dragen, kastet han seg av ren desperasjon fra klippene og ned i elven Dour-Doun (= dypt vann), som nå heter Elorn etter ham.

 Akkurat i det øyeblikket kom de to hellige pilegrimene Derian og Neventer tilbake fra sin reise til Det hellige land. De var vitner til hvordan den ulykkelige Elorn prøvde å ta sitt liv. Umiddelbart styrtet de til for å hjelpe, og de fikk tak i offeret og brakte ham tilbake til land. De to pilegrimene sa de visste om et probat middel mot monsteret: Elorn måtte konvertere til den kristne religion og bli døpt. Men greven ville ikke oppgi sine forfedres religion. Imidlertid var han enig i at hans hustru, hans sønn og alle andre personene i hans husstand som ønsket å ta tilflukt til Kristus, selv ble døpt. Videre lovte han at det på hans eiendom kunne bli bygd en kirke.

Deretter reddet de to pilegrimene lille toårige Rioc fra dragens klør, og Derian brukte sin stola for å lede den bort i bånd. Og i henhold til en gammel beskrivelse var det et skrekkinngytende vesen, så digert som en hest, med et hode som en hane, eller snarere en basilisk, et slags skummel slangehode, som var i stand til å drepe andre levende vesener bare med sin stank og sitt blikk. I nærvær av Elorn kastet de dragen i sjøen nær byen Pontusval i Plounéour-Trez, og deretter seilte de til Brest. Rioc ble senere munk i klosteret i Landévennec.

 Ifølge Garaby (Malo-Joseph de Garaby: Vie des bienheureux et des saints de Bretagne, pour tous les jours de l’année, 1839) levde Derrien og Neventer ikke på 500-tallet, men på 300-tallet. De kom fra De britiske øyer og foretok en pilegrimsreise til Jerusalem, hvor de ble ønsket hjertelig velkommen av selveste den hellige Helena (d. ca 328).

 Det er en gammel tradisjon som går ut fra at Derian er den samme som kong Audren som ga et stykke land til den hellige Gwinear (fr: Guigner) i Armorica for å etablere et kloster. Dette er imidlertid svært lite sannsynlig, ettersom Gwinear levde midt på 400-tallet. I tillegg, kan Derian som brite ha hatt et stykke land å gi bort på den andre siden av Kanalen? Sannsynligvis mente den middelalderske fortelleren en avtale mellom Derian og Audren.

 Alt vi vet om disse helgenene er fra biografien om den hellige Rioc, sammenfattet av hagiologen og dominikanerpateren Albert le Grand OP ut fra manuskriptene fra Landévennec og Daoulas. I Bretagne æres de høyt, spesielt i Finistère, hvor mange kirker og landsbyer er viet til dem. I Bretagne er det minst tre steder som heter Saint-Derrien, et i Finistère og to i Côtes-du-Nord. Han æres også blant annet i Commana i Finistère. Hans forbønn påkalles mot innvendige plager. Barn med kolikk ble satt på alteret i et kapell som var viet til ham. Til gjengjeld måtte barnets gudmor gi en omhyggelig spunnet tråd som kunne fylle en rokk helt. Neventer lever videre i stedsnavnene Plounéventer (= Neventers sogn) i Finistère, Selventer og Plaintel (= Ple-Neventer), de to sistnevnte i Côtes-du-Nord. I Plounéventer er på den første søndagen i mai en pardon (botsprosesjon.

 Derian er skytshelgen for alle slags syke barn. Deres minnedag er 14. september, men 7. september nevnes også, samt 7. mai for Neventer alene.

Kilder: Baring-Gould (4), Infocatho, fr.wikipedia.org, zeno.org, heiligen-3s.nl, nominis.cef.fr - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 29. september 2013