Den salige Johannes de Bevaye (fr: Jean) ble født en gang på 1200-tallet i Maubeuge i departementet Nord i regionen Nord-Pas-de-Calais i Nord-Frankrike. Han var professor i teologi før han sluttet seg til premonstratenserne (Candidus et Canonicus Ordo Praemonstratensis – OPraem), som også kalles norbertinerne etter sin grunnlegger, den hellige Norbert av Xanten (ca 1080-1134), eller Hvite kanniker etter fargen på ordensdrakten. Han ble kannik i deres kloster i Vicogne (coenobium Viconiense) ved Valenciennes i departementet Nord.
I 1279 ble han valgt til klosterets abbed, et embete han hadde i elleve år til sin død. Selv holdt han seg til strengheten i ordensstatuttene og klosterdisiplinen på samme vis som han forlangte av sine medbrødre. Så langt hans funksjon tillot det, deltok abbed Johannes, kjent som en vennlig medbror, i det samme manuelle arbeidet som alle kannikene. Spesielt streng var han i etterlevelse av kyskheten, og han unngikk alt som kunne skade denne, og han forbød alle medbrødrene ord eller gjerninger som kunne bringe den i fare. Han underkastet sitt legeme harde botsøvelser og nøyde seg regelmessig med vann og brød ved bordet. Dette skaffet ham en slik anerkjennelse, ikke bare blant hans egne, men også hos alle andre, at han til og med kunne stå mot grev Johannes av Avesnes, som ville angripe Kirkens frihet.
Johannes døde i 1290 i hellighets ry og begrått av alle. Han æres som salig av premonstratenserne med minnedag 11. november.