Den hellige Demetrius (gr. Demetrios; mod gr. Dimitrios, Dimitri) ble født på 200-tallet. Han var antakelig en diakon som led martyrdøden i Sirmium i Dalmatia (i dag Sremska Mitrovica i Vojvodina i Serbia) rundt 304 i forfølgelsene under keiser Diokletian (284-305) og hans medregent i vest, Maximian Herkules (286-305). I grunnen vet vi lite om ham, og alt som er fortalt om ham, blir regnet som uhistorisk. Den eldste skriftlige beretningen vi har, stammer fra 800-tallet, og den sier at ordren til hans henrettelse kom fra keiser Maximian selv.
Man har hatt mistanke om at det kanskje dreier seg om to hellige, en som led martyrdøden i Sirmium i Dalmatia og en som ble drept i Thessaloniki i Makedonia (nå Hellas). En kilde nevner også en tredje person, en slavisk diakon som ble martyrdrept i Pannonia. Nyere forsking mener imidlertid at det dreier som en og samme person.
Legenden forteller at Demetrius ble født i en fornem og rik familie i Thessaloniki og forkynte evangeliet der. Han ble viet til diakon og inspirerte mange elever og disipler til om nødvendig å møte martyrdøden for sin tro. En av disse som het Nestor, ble kastet inn i arenaen for å kjempe mot favorittgladiatoren til keiser Konstantins medkeiser Galerius (305-11). Dessverre for ham ble han drept av Nestor. Keiseren tok hevn, ikke bare på Nestor, men også hans lærer, og både Nestor og Demetrius ble dømt til døden uten rettssak og drept i badene i byen ved å bli gjennomboret med en lanse.
Men Demetrius fulgte ikke denne ordren. I stedet forkynte han åpenlyst i byen sin tro på Kristus! Da dette kom keiseren for øre, ble han rasende. På vei tilbake fra et vellykket felttog på Balkan dro han bevisst innom Thessaloniki for å undersøke. Han lot Demetrius føre for seg og spurte ham spesielt om hans tro. For keiseren erklærte Demetrius åpent at han var en kristen, og at han fant keiserens religion som en heller patetisk avgudsdyrkelse. Keiseren ble rasende og kastet ham i fengsel. Demetrius visste hva som videre ventet ham. Derfor betrodde han omsorgen for alle sine eiendeler til den beste i hele hans hushold, en tjener som het Lupus. Han sa han skulle selge alt og gi fortjenesten til de fattige. Så forsvant han bak lås og slå, glad for at han kunne følge Kristus i hans lidelse.
Men en tid senere begynte en adelsmann fra Illyria (dagens Bosnia) å lide av en uhelbredelig sykdom. Han tok tilflukt i de hellige levningene av St. Demetrius og ble på mirakuløst vis fullt restituert. I takknemlighet bygde han i stedet for den gamle kirken en mye større bygning. Helgenen viste seg for ham to ganger. Første gang var da keiser Justinian (d. 548) ønsket å overføre helgenens relikvier til hovedstaden Konstantinopel. Da sprang det en gnist fra sarkofagen og en stemme sa: «La dem stå der ellers treffer jeg med en finger til!» Dermed ble levningene av Demetrius for alltid i Thessaloniki.
Det er mulig at Demetrius’ kult flyttet fra Sirmium da prefekten for Illyria, Leontius (it: Leonzio), rundt 412/13 flyttet setet for den sivile administrasjonen derfra til Thessaloniki – det sies at det var Leontius som skal ha bygd begge kirkene. Det er i alle fall sikkert at Demetrius ble æret som helgen i Sirmium før kirken i Thessaloniki ble bygd, men at i alle fall siden 535 har Thessaloniki vært senteret for hans kult. Tidligere ble det sagt at hans relikvier skulle ha blitt overført til kirken i Thessaloniki i 418, men det finnes ikke noe arkeologisk bevis for det.
I middelalderen var Demetrius’ grav i Thessaloniki et betydelig valfartssted. Demetrius står på en liste over helgener (Catholic Encyclopedia: Oil of Saints) som har det til felles at det ble sagt at det fra deres graver eller relikvier strømmet ut olje til visse tider (Acta Sanctorum, oktober, IV, s 73-78). Fra Demetrius’ grav skal det på hans festdag ha strømmet ut olje og manna in modo farinae som hadde helbredende evner. Men de arrangementene som ble gjort for at pilegrimene skulle samle opp denne, er temmelig bedragerske.
Demetrius er den tredje store soldatmartyren eller «hellige riddere» sammen med de hellige Georg og Theodor, og i en versjon av legenden er han og Georg brødre. Imidlertid er hans militære karriere oppdiktet, for det er senere legender som har gjort ham til romersk offiser og prokonsul for Hellas og Makedonia, og det er slik Martyrologium Romanum beskriver ham. Under forkledning av en stor krigerhelgen er han blitt æret i hele Østen.
Demetrius’ kult spredte seg først til Østen, men på 800-tallet førte slavernes apostler Kyrillos og Methodios den med seg til Morava (Mähren) og den romerske provinsen Pannonia, som besto av det som i dag er det vestlige Ungarn og deler av det østlige Østerrike, Slovenia og Vojvodina i Serbia. Det var trolig fra Morava at kulten bredte seg til Russland, og i 1052 ble det første russiske klosteret med hans navn åpnet av Izjaslav I av Kiev, som hadde Dimitrij som dåpsnavn. Demetrius var skytshelgen for den herskende familien Rurikid fra sent på 1000-tallet. I 1197 ble et ikon brakt fra Thessaloniki til Kiev (i dag Kyjiv i Ukraina). Den hellige Klemens Slovensky av Ohrid (ca 835-916) skrev i 912 en lovprisning på gammelbulgarsk. Også i Konstantinopel (i dag Istanbul) ble Demetrius æret.
Demetrius var en av de helgenene som korsfarerne adopterte som sine skytshelgener i slagene, og kulten kom til vesten gjennom korsfarerne. Angivelige relikvier av Demetrius kom også til Europa, og Anagni i Italia hevder at de relikviene som oppbevares i Domkirken der, stammer fra Demetrius. Hans kult var også populær i Ravenna i Italia, og det tidligste kapellet der ble innviet til ham. Bevis på Demetrius’ kult finnes også på den hellige Anno av Kölns (1010-75) skrin i Siegburg ved Köln. Hans popularitet i vesten vises ved at bispedømmet Gap i Frankrike til og med ville annektere ham ved å gjøre ham til byens første biskop.
I Thessaloniki er de overbevist om at de har hans virkelige relikvier, og at han beskytter byen mot alle farer. I løpet av historien er Demetrius påkalt når en fiende truet med å erobre byen. Han var spesielt berømt for å ha forsvart byen i 586 mot slaverne. Angriperne var langt flere enn de krigerne som forsvarte Thessaloniki, men likevel ble de slått. Slaverne selv forklarte at det til deres forskrekkelse var en stor styrke som møtte dem. Deres kommandant var kledd i en skinnende rustning og hvit kappe og satt på en hvit hest. Innbyggerne skjønte at deres forsvarer var den hellige Demetrius i egen høye person.
Demetrius ble særlig populær i Hellas, hvor han ble kalt Megalomartyr (Stormartyr). På martyrens minnedag ble det holdt enorme prosesjoner, dessuten ble det holdt et Demetrius-marked. Hans popularitet i Hellas i dag vises ved at det finnes over 200 kirker som er viet til ham. En relikvie av ham oppbevares i et strålende forgylt sølvrelikvar i et kloster på Athosfjellet. En kulturhistorisk betydningsfull kilde om Demetrius er Miracula Sancti Demetrii, en samling undergjerninger som tilskrives ham. Det populære slaviske navnet Dimitri (Dmitrij) kommer fra ham.
Demetrius fremstilles nesten alltid som romersk soldat med sverd, lanse og/eller piler, ofte også et skjold med et kors. Avbildningene er nesten utelukkende avgrenset til Østen, hvor han er den hyppigst avbildede soldathelgen etter Georg.
Den originale basilikaen i Thessaloniki brant i 1917, men den har siden blitt gjenoppbygd, og det er åpenbart at den er bygd for å romme et stort antall mennesker. Den hadde viktige mosaikker fra 500- til 800-tallet, og disse avbildet Demetrius som diakon. Da russerne erobret Sibir den 26. oktober 1581, Demetrius’ festdag, betraktet de ham som skytshelgen for det landet.
Se en side med bilder av Demetrius.
Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Bentley, Butler (X), Benedictines, Bunson, Schauber/Schindler, Melchers, Dammer/Adam, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, zeno.org, heiligen-3s.nl - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 1. februar 2000