Den hellige Desideratus (fr: Désiré) ble født på slutten av 300-tallet i Lons-le-Saulnier (Ledone Salnerio) i Jura-fjellene i Gallia. Han stammet fra fornemme og fromme gallo-romanske foreldre (nobili prosapia ortus). Som hans navn antyder (Désiré = ønsket), ble dette barnet gitt av himmelen på sine foreldres bønner. Før han ble født, hadde de åpenbaringer om hans fremtidige hellighet, og det ble spådd at han en dag ville bli deres biskop. De gode evnene som Desideratus viste i sin barndom, bekreftet disse spådommene. Han hadde ingen sans for annet enn det som hører Gud til. Han sa ingenting og gjorde ingenting som ikke gjorde at alle beundret og elsket ham. Han hadde en spesiell forkjærlighet for kyskhet, og denne dyden etterlot den rene glansen på hans liv som får mennesker til å minne om engler.
Hans foreldre, som ønsket å svare på de planene som Gud syntes å ha for dette velsignede barnet, gjorde mye for å gi ham en utdannelse. Vi vet ikke hvilke lærere han ble overlatt til. Det fantes ennå ikke klosterskoler for å forme unge menn som var bestemt for presteskapet, som det senere var i Condat og Luxeuil. Kanskje ble Desideratus sendt til den berømte skolen i Aisnay i Lyon, som ble ledet av abbé Sabin og hvor de hellige Romanus og Veranus en stund etter (rundt 400) fikk sin formasjon.
Noe som virker mer sannsynlig, er at han kanskje ble betrodd til kommuniteten av geistlige i Besançon, som var etablert av den hellige biskop Justus rundt 365. Desideratus utmerket seg på skolen blant dem på sin egen alder, med mye visdom og gode anlegg for veltalenhet. Han mottok de lavere vielser, og han utførte sine plikter med mye iver og suksess, slik at ryktet om hans dyder straks ble spredt over hele provinsen. Han var vitne til de herjingene som vandalene under ledelse av Crocus gjorde i Sequania, et territorium som tilsvarer dagens Franche-Comté og deler av Burgund. Den hellige biskop Antidus av Besançon falt som offer for disse barbarenes raseri (407) [andre kilder sier han ble drept i 465].
Da stormen hadde passert, valgte presteskapet og folket i Besançon (Bisontinum), nå i departementet Doubs i regionen Franche-Comté øst i Frankrike, enstemmig Desideratus til å erstatte den hellige martyrbiskopen på grunn av sin innsikt og sine dyder. Dette valget var lykkelig for bispedømmet. For da Desideratus ble opphøyd til denne verdigheten, syntes han å fremvise sine dyder i all sin prakt. Han var bare opptatt av Guds ære og sin flokks frelse, ikke minst av å instruere de troende i det guddommelige ord. Han besøkte selv de syke og også mange som satt i fengsel for å trøste og selv løse dem ut når han kunne. De fattige, enker og foreldreløse var som hans egen familie. Han pleide formasjonen av hellige prester, som imiterte hans nidkjærhet, etterlignet hans dyder og som fortsatte hans gode verker. Dermed omfavnet han alle deler av oppdraget som Gud hadde betrodd ham.
Slik var livet til denne hellige prelaten ifølge de tradisjonene som har blitt bevart i legender og martyrologier. Mer enn dette vet ingen om hans spesifikke handlinger. Biskopens iver for de troendes sjelers frelse og for undervisning viste seg ved at han ofte pleide å besøke ulike deler av sitt bispedømme for å forkynne den kristne lære. For vanligvis pleide biskopene bare å utføre prekentjeneste. Fulgt av deler av deres presteskap pleide de i løpet av året å besøke steder av betydning i deres bispedømmer, preke Guds ord, feire officier og forvalte sakramentene, som de gjør i dag under sine pastorale besøk.
I samsvar med sin tids skikk besøkte Desideratus sine kirker, noen av dem eksisterer fortsatt. Hvis man skal tro tradisjonen, hadde Lons-le-Saulnier, hans hjemby, en kirke til ære for Jesu Kristi oppstandelse og under påkallelse av den hellige Nikolas. Desideratus grunnla denne kirken, eller i det minste restaurerte den. En annen like gammel kirke eksisterte også i Coldres i nærheten av Lons-le-Saulnier. Den var bygd på toppen av et fjell med utsikt over dalen Conliège og viet til den hellige Stefan. Denne kirken eksisterer fortsatt.
Det var trolig i løpet av et av disse besøkene Desideratus døde i 413 eller 414 i landsbyen Lons-le-Saulnier i sitt bispedømme etter fem eller seks år som biskop. Han ga sin sjel til Gud med stor glede, sier gamle krøniker, og så på døden som inngangsporten til det velsignede liv. Hans legeme ble plassert i en steinsarkofag i den kirken han hadde latt bygge i Lons-le-Saulnier, og som fortsatt bærer hans navn. Han ble etterfulgt som biskop av den hellige Germanus. Fulle av takknemlighet til prelaten strømmet folket til for å ære hans grav og bønnfalle om hans beskyttelse.
På 800-tallet ble Église de Saint-Désiré plassert under beskyttelse av klosteret Baume. I løpet av 1100-tallet ble det bygd et kloster ved kirken, og munkene der hadde i oppdrag å feire gudstjenester og messer i kirken med titlene sogneprester og rektorer, i tillegg til å holde skoler, betjene menigheten og vokte relikviene. Helt siden Desideratus’ død og frem til i dag har navnet på denne prelat blitt lagret i minnet til folk som et tegn på velsignelse. Allerede på et meget tidlig tidspunkt ble hans festdag feiret hvert år i Lons-le-Saulnier den 27. juli. Den dagen strømmer et stort antall troende til for som de gamle pilegrimene å ære graven til den berømte biskopen. På 1000-tallet ble hans relikvier flyttet fra steinsarkofagen til et skrin av tre, for å være utstilt for folkets venerasjon. Hans ærverdige hode ble gitt til kirken i Baume-les-Moines, hvor den hellige relikvien fortsatt er.
I 1465, under erkebiskop Charles de Neuchâtel av Besançon (1462-98), ønsket adelen og oldermennene, borgerne og innbyggere i Lons-le- Saulnier å reise et monument til ære for sin strålende skytshelgen, og i Salins ble det laget et praktfullt skrin. Relikviene av Desideratus ble overført fra det gamle treskrinet til det nye sølvskrinet den 27. juli, festdagen for Desideratus, i nærvær av alle byen herskere og en stor forsamling av mennesker. Hans relikvier ble satt frem ved høytidelige feiringer, i oktaven for patronatsfesten og ved offentlige ulykker. Men disse utstillingene kunne ikke gjøres uten tillatelse fra de kommunale myndighetene. Vinmakerne i Lons-le-Saulnier hadde som sitt spesielle oppdrag å vokte det hellige skrinet under utstillingene. De fulgte alltid skrinet, bevæpnet med hellebarder, i prosesjoner som var del av patronatsfesten. Denne gamle praksisen fortsatte frem til 1792.
Men respekt for helgenenes minne og relikvier ble senere fulgt av forakt og ødeleggelse. Nasjonalforsamlingen ga ordre om ødeleggelse av alle ytre tegn på katolsk tilbedelse. Relikviene av den hellige biskopen ble hentet til l’Hôtel National og kastet på bålet etter en ungdommelig orgie, mens skrinet ble overtatt av Myntverket. Men ikke alle helgenens relikvier var blitt fortært av flammene, og en from person var heldig nok til i hemmelighet å kunne samle opp fra asken knokler som hadde unnsluppet ødeleggelsen. De få relikviene som var bevart, ble delt mellom de to kirkene i Lons-le-Saulnier. I 1801, da konkordatet mellom paven og Napoleon brakte friheten tilbake til den katolske tro, bestilte presteskapet i byen et nytt skrin av forgylt tre, og der la man det som var igjen av de hellige levningene. I 1834 brukte kirkeverkstedet i Saint-Désiré en sum av fire tusen francs på et skrin av forgylt kobber, et verdifullt arbeid. Det ble høytidelig plassert i et sidekapell i sognekirken. Dette skrinet inneholder ikke andre relikvier av Desideratus enn en del av en arm og fingre. Translasjonen ble foretatt i august måned ifølge Msgr Montgaillard, generalvikar for bispedømmet Saint-Claude.
Sarkofagen av sandstein som hadde inneholdt legemet til den hellige biskopen, er fortsatt i krypten som ble bygd i kirken Saint-Désiré. Skjendingen av denne ærerike graven i de dårlige gamle dager har ikke gjort den mindre ærverdige. For alt som er relatert til minnet om Desideratus, er kjært for de troende i Lons-le-Saulnier. Hans minne holdes ved like i de kristne familiene som en arv av fromhet.
Det finnes tre sogn i bispedømmet Besançon som har valgt Desideratus til sin skytshelgen. Det er Byans og Soye i departementet Doubs, og Choye i departementet Haute-Saône, hvor den gamle kirken dateres til 800-tallet. Desideratus står i alle moderne martyrologier. De eldste katalogene og lovprisningene eller litaniene i kirken i Besançon gir ham tittelen hellig.
Kilder: Infocatho, glaubenszeugen.de, santiebeati.it, zeno.org, nominis.cef.fr, orthodoxievco.net - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 30. september 2013