Den hellige Daniel av Gerona (800-t)

Den hellige Daniel var en eremitt og martyr, titularhelgen for klosterkirken hos benediktinerinnene i Gerona (kat: Girona) i Catalonia i Spania. Ifølge legenden, som unndrar seg all historisk verifikasjon, var han fra Lilleasia og slo seg ned i Arles i Provençe på den salige keiser Karl den Stores tid (768-814; keiser fra 800). Der døde han i hendene på maurerne (muslimene). Legenden som historisk sett er veldig tvilsom, opererer imidlertid med 367 som dødsår. Legenden lyder slik:

1. I byen Arles i Provençe bodde en gang et ektepar kalt Crescentius og Parabaste. De var begge dypt religiøse mennesker som hadde forblitt barnløs. Da bestemte de seg for å selge det de hadde, og å reise som pilegrimer til Jerusalem. Der ble de værende i tre år. De ga alt de eide til de fattige, og kom hver dag til den hellige grav for å be der: «Herre Jesus, du er redningsmann og frelser for alle mennesker, og du vet alt og ser alt. Min hustru og jeg ga bort alt til de fattige for å kunne arve ditt rike, og sammen levde vi et fattig liv. Gi oss et tegn, eller kanskje bare noen relikvier som vi kan ta med tilbake til vårt hjemland». Da viste det seg for mannen om natten i en drøm en engel som sa til ham: «Stå opp, gå inn i ørkenen over Jordan-elven, hvor du skal finne en Guds mann som kalles Daniel. Han vil være med deg hjem, og der vil han lære deg alt». I samme øyeblikk forsvant engelen og dro ut til Daniel i ørkenen. Til ham sa han: «Daniel, Guds tjener, gjennom meg er det Herren Jesus som snakker til deg: Stå opp og gå til Jerusalem, hvor du skal finne en mann som kalles Crescentius. Han har en fast tro på vår Herre Jesus Kristus og har i tre år bodd i Jerusalem i bot og bønn, og han har gitt alt han eide til de fattige for vår Herres Jesu Kristi barmhjertighets skyld». På den tiden hadde Daniel levd sytten år i ørkenen. Men på engelens ord sto han opp og gikk til Jerusalem.

2. Allerede på veien møtte han Crescentius, som på engelens ord var trukket mot ørkenen og Daniel. De hilste på hverandre og Daniel sa: «Hvem er du og hvor går ferden?» Og han svarte: «Jeg er Crescentius og er på vei til ørkenen. Der skal jeg oppsøke en viss Daniel, en Guds tjener, slik jeg har fått beskjed om av en engel». Og Daniel utbrøt: «Det er meg. La oss umiddelbart gå tilbake til Jerusalem». Det gjorde de, og de bodde der i noen dager. Deretter fortsatte de til Armenia og kom til en by som heter Quilicia. Der møtte de en mann som het Andreas og var i familie med Daniels foreldre. Da de kom til ham, sa Daniel, «Kom med oss, bror Andreas og la oss i resten av våre liv gå i tjeneste for vår Herre Jesus Kristus». Da satte de seil på et skip som seilte til Afrika. Men ved Guds inngripen kom de ikke til Afrika, men til Tours. Derfra gikk de til byen Roma, hvor Peter og Paulus led martyrdøden. Der bodde de i førti dager. Så gikk de til byen Arles i Provençe. De bosatte seg i Crescentius’ hytte og tilbrakte tiden i bønn og bot.

3. Ikke lenge etter døde Crescentius. Men den salige Daniel kunne der sammen med sin disippel Andreas omvende mange mennesker til troen på vår Herre og Frelser Jesus Kristus. Men på den tiden var det i byen Arles som het Teupanius og som forfulgte og drepte de kristne. Da han hørte om Daniels liv og om hvor mange han klarte å omvende til Kristus gjennom sin forkynnelse, ble han sjalu. Han lot en dag Daniel bringe for seg og sa: «Hvor er du fra? Hvilket folk tilhører du? Hvorfor gjør du folk her en slik ulykke å omvende dem? Er du ikke redd? Vet du ikke at jeg har makt til å gjøre det slik at du dør?»

Til det svarte Daniel: «Jeg er armensk av fødsel og kommer fra byen Quilicia. Min far var hertug og hette Patricius og han var en like høytstående mann som deg, så vel som hedensk og like ondsinnet . Så døde han da også. Jeg var et lite barn da min mor omvendte seg til tro på Kristus, vår Herre. Hun ga sin tro til meg og min søster. Deretter bodde jeg på ordre fra Herren noen år i villmarken. Der kom jeg over en mann som hadde viklet seg inn i djevelens snarer. Han omvendte jeg til troen på vår Herre, som skapte himmel og jord». Da spurte Teupanius: «Hvem er djevelen?» Daniel svarte: «Djevelen er din far og du er hans sønn fordi du gjør hva han vil».

Teupanius bemerket: «Du snakker som en herre, ærlig. Men vet du ikke at jeg har makt til å kaste deg inn i ilden, hvor du skal brenne sammen med alle de menneskene som er omvendt av deg?» Daniel sa: «Jeg er ikke redd i det hele tatt for hva du kan gjøre med meg. Nei, jeg frykter den som har skapt himmel og jord, havet og alt som er i det. Og han skal hjelpe meg uansett hva du gjør med meg. Men du er fanget opp i sinnet til djevelen, din far». Deretter sa Teupanius til bøddelen: «Kast Daniel i fengsel». Og som han alltid gjorde, ba han også der sine bønner.

4. I mellomtiden lot Teupanius fylle en ovn med mye tre og varmet den opp, og deretter lot han Daniel binde på hender og føtter og til slutt beordret han ham kastet i den brennende ovnen med ordene: «Så får vi vel se hvordan din Frelser klarer å berge deg fra flammene i denne ovnen». Men da Daniel var midt i ovnen, kom det en Herrens engel som ikke vek fra hans side, og som sørget for at ingenting skjedde med ham. Da Teupanius så Herrens engel, som hadde antatt menneskelig form, ble han forbauset og sa: «Vi kastet da bare én på ilden, og nå ser vi to der!?» Daniel forble i ovnen fra tidlig morgen til sen kveld. Da lot Teupanius ham få komme ut.

Da han hadde satt seg på dommersetet, sa han: «Du har sannsynligvis lært noen menneskelig trolldom og magi. Så du gjør dine kunster og ser noe som er usynlig, så du ikke lenger trenger brenne». Men Daniel svarte ham: «Jeg hadde jo sagt deg at Herren ville være min hjelp midt i mine trengsler, og at du alltid velger å gjøre det djevelen vil». Da sa Teupanius: «Du må være en magiker, fordi jeg så en skikkelse i ovnen som jeg ikke hadde sluppet inn der». Og Daniel forklarte: «Det var en Herrens engel: Han reddet meg og befridde meg fra din feige tortur».

5. Da beordret dommeren at han neste morgen igjen skulle bli kastet i den brennende ovnen, og han skulle også utsettes for annen tortur på, så fikk de se om hans Frelser ville få ham ut. Neste morgen lot han ham så binde på hender og føtter og kaste i elven Rhône. Men vannet i elven laget en fri vei for ham ved å flytte seg til begge sider og la ham forbli urørt. Imens ba den hellige Daniel høyt: «Herre Jesus Kristus, du er seierrik i din rettferdighet og kommer alltid til unnsetning: Jeg har gått gjennom ild og vann, og du har ført meg gjennom det uskadd». Da Teupanius merket at heller ikke denne straffen kunne gjøre den hellige mannen noe vondt, lot han ham neste morgen kaste i fengsel. I mellomtiden ble funderte han over hvorfor hans straff ikke kunne skade Guds mann: «Hvis det ikke er noe annet som nytter, vil vi gi ham som føde til de ville dyrene. For Gud gjorde åpenbart storverk for hans fortjenester». Neste dag lot han Daniel bringe til seg og kastet ham som føde for de ville dyrene. Men disse dyrene kom til Daniel og kysset hans føtter, og de gjorde ham ikke noe annet enn å slikke hans føtter. Da lot Teupanius ham bringe til byen for å halshogge ham. I det øyeblikket det skjedde, ga han sin sjel til Gud. Dette skjedde den 24. april, og ved sin martyrdød var han 32 år og 6 måneder gammel.

6. Hans lykksalige disippel Andreas og Parabaste, enken etter Crescentius, berget den hellige Daniels legeme og oppbevarte det i tre måneder hos seg hjemme. Mange syke troende fant der helbredelse gjennom helgenens fortjeneste. Det kom også en herlig duft fra hans kropp. Men en fiende av troen fikk nyss om alle de mange miraklene som skjedde rundt Daniels legeme, så han henvendte seg til Teupanius: «Herre, liket av Daniel som du halshogde, utfører mange mirakler, og så er blir han gjenstand for lovprisninger og mange omvender seg til kristendommen!» Teupanius svarte ham: «Jeg vil fjerne det liket og kaste det i havet. Da kan det ikke gjøre flere undergjerninger». Da Andreas og Parabaste hørte dette, fraktet de kroppen i hemmelighet til Spania, til regionen Catalonia. Mellom fjellene fant de en liten dal som var svært lik det stedet hvor han hadde vært eremitt. Dalen lå i skyggen av fjellene og omga en kilde hvor vannet strømmet ut. I denne mørke dalen nær byen Gerona (kat: Girona) gravla Andreas og Parabaste kroppen av den hellige Daniel. Det var den 1. september i det Herrens år 387. På dette stedet viste Andreas og Parabaste helgenens legeme stor ære. Elleve år senere døde Parabaste. Andreas gravla henne på samme sted ved siden av den hellige Daniel.

7. I ni år levde Andreas ennå der et liv i fattigdom. Han skrev også en biografi om Daniel, hvor han sa at helgenen alltid var med ham. Han tok med seg boken da han dro tilbake til Armenia. Den hellige legeme forble begravd i den mørke dalen. I Armenia fant han ikke noe spor av Daniels bror og søster. Han reiste til Jerusalem og gikk over Jordan og inn i ørkenen, nøyaktig der hvor Daniel hadde levd som eremitt. Der leste han sin biografi for alle eremitter som levde der. Etter å ha hørt den, utbrøt de: «Lovet være Herren vår Gud, Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd i all evighet».

Hans minnedag er 29. april, men 24. april nevnes også.