Den hellige Diégo (Diaz; lat: Didacus; fr: Didace) ble født rundt år 1400 i den lille byen San Nicolás del Puerto nær Sevilla i regionen Andalucía i Sør-Spania. Han kom fra en fattig og ubetydelig familie. I sin tidligste ungdom (ab ineunte aetate) dro han for å bo sammen med en from prest som levde som eremitt ved kirken San Nicolás nær byen. Ikke bare etterlignet han sin mesters askese og fromhetsøvelser, men sammen dyrket de også en liten hage og laget skjeer, fat og andre bruksgjenstander av tre.
Etter å ha levd slik i noen år, ble Diégo nødt til å vende hjem på grunn av den store tilstrømningen av mennesker. Men der ble han ikke værende lenge, for han følte seg kalt til ordenslivet og søkte å bli opptatt i fransiskanerordenens observant-gren (Ordo Fratrum Minorum Observantiae – OFMObs) i deres kloster i Albaida og ble sendt til klosteret i Arruzafa ved Córdoba, hvor han ble ikledd drakten som legbror. Han fikk trolig navnet Fray Diégo de San Nicolás etter sin fødeby, som er fransiskanernes skikk. Han ble satt til ulike oppgaver i kommuniteten og ble straks en modell for sine medbrødre. I løpet av de årene han bodde der, pleide han å dra ut til landsbyene rundt Córdoba, Cádiz og Sevilla, hvor han forkynte for folket. Et sterk kult for ham eksisterer fortsatt i disse landsbyene.
Etter sin løfteavleggelse ble han i 1441 sendt sammen med en prest til Kanariøyene, hvor ordenen hadde en misjon. Han ble plassert i ordenens nye kloster i Arrecife på øya Lanzarote, hvor han ble tildelt oppgaven som portner. Lanzarote var blitt erobret av spanske styrker rundt førti år tidligere, og de var fortsatt i gang med prosessen å introdusere den innfødte befolkningen for kristendommen. Der gjorde Diégo et stort arbeid blant de fattige, og det gikk snart gjetord om hans godhet. Han underviste også folket og bevirket omvendelser.
Diégo fikk et slikt ry for hellighet at han i 1445 ble valgt til guardian (superior) for ordenens lokale hovedkloster Fuerteguerra i Fuerteventura for én periode, selv om han ikke var presteviet. Men hans forkynnelse irriterte kolonistene (øyene var ennå ikke formelt en del av Spania), og i 1449 ble han kalt tilbake til Spania.
I 1450 ble det feiret jubelår i Roma, og siden den hellige Bernardin av Siena (1380-1444) skulle helligkåres i løpet av året, var det mange fransiskanere som reiste til byen. Diégo fulgte Alonso de Castro, som ble alvorlig syk mens de var der. Det var om sommeren, og da kom pesten i Roma som ingen unnslapp. Diégo bisto brødrene i klosteret med å pleie ofre for pesten og forsøkte å organisere distribusjon av mat i Roma. Den omsorg og medfølelse som han pleide sin syke ledsager med, fanget hans overordnedes oppmerksomhet, og han ble gjort ansvarlig for de mange syke fransiskanerne som bodde i klosteret Ara Cœli. Han var der i tre måneder, og det sies at han ga noen av sine pasienter helsen tilbake på mirakuløst vis. Men ikke alle ble i Roma. Pave Nikolas V selv rømte byen, og rangspersoner i kurien «flyktet fra Roma, som apostlene flyktet fra Jesus Langfredag!» skrev en forarget tysk pilegrim.
Deretter ble Diégo igjen kalt tilbake til Spania, og de siste tretten årene av sitt liv utførte Diégo diverse beskjedne oppgaver, blant annet som sykepleier, i ulike hus i ordenen i området rundt Sevilla, først i Salcedo og deretter i klosteret Santa María de Jesús i Alcalá de Henares i Castilla, ikke langt fra Madrid, hvor han tilbrakte sine resterende år i bot, ensomhet og kontemplasjon. I november 1463 ble han syk med en verkebyll, og han døde fredelig den 12. november 1463 i Alcalá de Henares med sine brødre samlet rundt sengen. Han hadde instinktivt visst at døden nærmet seg, så han iførte seg en gammel drakt og døde mens han betraktet et krusifiks. Alle ble forbløffet over at det fra hans verkebyll strømmet ut vellukt i stedet for stank.
Store menneskemengder samlet seg rundt klosteret for å se Diégos legeme før det ble gravlagt på brødrenes felles kirkegård. Fem dager senere ble graven åpnet etter inspirasjon av klosterets guardian, og legemet ble da funnet like friskt. Det samme skjedde seks måneder etter hans død, og da ble legemet plassert i en trekiste og utstilt for de mange troende som kom for å se på det intakte legemet. I denne tiden ble hans høyre hånd amputert og plassert i et relikvar som ble oppbevart i sykestuen hvor Diégo hadde pleid de syke. Et kapell ble mellom 1485 og 1514 bygd i hans fødeby San Nicolás del Puerto nær Sevilla, Ermita de San Diego, hvor en del av hans relikvier ble brakt.
Flere mirakler var blitt tilskrevet ham allerede mens han levde, og flere skulle tilskrives hans forbønn etter hans død. På en jakttur falt kong Henrik IV av Castilla (sp: Enrique) (1454-74) av hesten og skadet armen. Med intense smerter og med legene ute av stand til å lindre smertene, dro han til Alcalá som pilegrim til Diégos grav sammen med hele hoffet. Helgenens relikvier ble tatt opp av skrinet og plassert ved siden av kongen. Han kysset dem og plasserte Diégos hånd på den skadde armen. Kongen følte smerten forsvinne og armen gjenvant straks sin tidligere styrke. Som et resultat av helbredelsen av hans dårlige arm og den mirakuløse helbredelsen av hans datter Doña Juana fra en alvorlig sykdom i munnen, bygde kongen et praktfullt kapell i rommet hvor Diégo hadde bodd.
Det mest berømte miraklet skjedde i 1562. Don Carlos, prins av Asturias og sønn av kong Filip II (1556-98), hadde en vanskelig og opprørsk karakter. Om kvelden den 19. april 1562 famlet han seg rundt i mørket etter en aften tilbrakt med noen kvinner, da han falt ned en trapp og landet på hodet. Der ble han funnet neste morgen, bevisstløs og delvis lammet. Han ble senere blind og fikk høy feber, og hans hode svellet opp til en enorm størrelse. I et øyeblikk av klarhet ba han om å få komme med en personlig bønn til den hellige Diégo. Da ble helgenens grav åpnet, og en klut som hadde berørt hans legeme, ble brakt i høytidelig prosesjon til prinsens sykeseng. Da kluten ble lagt på prinsens hode, falt han i en dyp og fredelig søvn. Da han våknet seks timer senere, fortalte han om hvordan han i en drøm hadde sett helgenen som fortalte at han ikke kom til å dø. Prinsens kom seg øyeblikkelig fra sin nærkontakt med døden. I takknemlighet anmodet kongen med erkebiskopens tillatelse paven om en helligkåring.
Diégo ble helligkåret den 2. juli 1588 av pave Sixtus V (1585-90), som selv var fransiskaner. Men Diégo står ikke i Helligkåringskongregasjonenes bok Index ac status causarum, som er en fortegnelse over alle salige og hellige mellom 1588 og 1999. Boken begynner nemlig først med pontifikatet til pave Klemens VIII (1592-1605), etter at de pavene mellom Sixtus V og Klemens VIII hadde for korte pontifikater til å foreta salig- eller helligkåringer: Urban VII (1590-90), Gregor XIV (1590-91) og Innocent IX (1591-91).
Dette var den første helligkåringen av en fransiskansk legbror. Den salige pave Innocent XI (1676-89) satte hans officium inn i det romerske breviaret, og fordi 12. november allerede var opptatt av festen for den hellige martyrpaven Martin I (649-53), ble 13. november bestemt som hans minnedag, ettersom han allerede sto på denne datoen i Martyrologium Romanum og Breviarium Romanum. De ulike ordensgrenene i fransiskanerordenen feiret ham med høyere rang på dødsdagen 12. november, og der står han i dag også i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004):
Complúti in Hispánia, sancti Dídaci, religiósi ex Ordine Minórum, qui, tum in Canáriis ínsulis, tum Romæ in cœnóbio Sanctæ Maríæ in Aracœli, humilitáte et caritáte in curándis infírmis cláruit.
I Alcalá de Henares i Spania, den hellige Diego, ordensbror hos fransiskanerne, som først på Kanariøyene og deretter i Roma i klosteret Santa Maria in Ara Cœli, lyste for sin ydmykhet og nestekjærlighet i omsorgen for de syke.
Benediktinerne, som hadde en egen fest den 13. november, feiret ham den 16. november. I fransiskanerordenen i USA og det katolske bispedømmet San Diego feires han den 7. november på grunn av festen for den hellige Fransiska Xaviera Cabrini (1850-1917).
Ved kalenderrevisjonen i 1969 ble hans navn strøket i Kirkens universalkalender og henvist til lokale og spesielle kalendere. Han ble en svært populær helgen i den spanskspråklige verden, og den omfattende ikonografien inkluderer et portrett av Zurbarán og en billedsyklus av Bartolomé Esteban Murillo, opprinnelig i fransiskanerklosteret i Sevilla, men nå spredt til forskjellige museer. Også Annibale Carracci malte en serie bilder med motiver fra Diégos biografi.
Deler av Diégos lemmer har blitt amputert og sendt rundt som relikvier, men resten av legemet er fortsatt intakt og ligger kledd i en kostbar gullutsmykket fransiskanerdrakt i Santa e Insigne Iglesia Magistral i Alcalá de Henares, som er erkebispedømmets andre katedral. Relikvaret er en gave fra det østerrikske kongehuset, som mange av de spanske kongene var i slekt med. Relikvaret er laget i tre og dekket med kostbart metall. Mye av det ble fjernet under Uavhengighetskrigen i 1808 og i Den spanske borgerkrig (1936-39).
Navnet Diégo er en forvanskning av Iago, den spanske formen for Jakob (jf. Santiago), og det er først i nyere tid det er latinisert til Didacus. Diégo er en av de mest populære helgenene i Spania og i Amerika, hvor elver, bukter, kanaler og flere byer bærer hans navn. Da fransiskanerordenen etablerte misjoner i det vestlige USA, ble de satt under fransiskanske helgeners beskyttelse, og Diégo av Alcalá ga navn til San Diego i California.
Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Butler (XI), Benedictines, Bunson, Cruz (1), Schauber/Schindler, MR2004, KIR, CE, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, nominis.cef.fr, zeno.org, heiligen-3s.nl, es.catholic.net, szent.blog.hu - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 30. januar 2000 - Oppdatert: 2. april 2016