Benediktinerabbediet Diessenberg ble oppløst under erkebiskop Hatto II av Mainz (968-70). Erkebiskop Willigis (975-1001) fornyet Disibods grunnleggelse som et korherrekloster, og erkebiskop Ruthard gjorde det i 1095 på nytt til et benediktinerabbedi. Det ble i 1259 overgitt til cistercienserne og i 1559 oppløst. Da klosteret ble bygd om på 1100-tallet av benediktinere fra Hirsau, ble en tilgrensende bygning okkupert av en kommunitet av nonner, og deres abbedisse var den hellige visjonære Hildegard av Bingen (d. 1179). Det var ikke før etter at hun hadde flyttet sin kommunitet til Rupertsberg ved Bingen i 1148 at abbeden i Diessenberg ba henne å skrive en biografi om grunnleggeren Disibod. I 1170 skrev hun den, og selv om denne ble tilskrevet en åpenbaring, er dens få «fakta» ganske enkelt den tradisjonen som da var rådende. Praktisk talt ingen detaljer er kjent om ham.
Disibod ble første gang nevnt i martyrologiet til den hellige Rabanus Maurus, som var erkebiskop av Mainz fra 847 til 856 og satte sammen sitt martyrologium mellom 842 og 854. Men han står ikke i Oengus’ Félire, martyrologiet i Tallacht etter Martyrologium Romanum. Hans minnedag er 8. juli, som allerede Hildegard nevnte i sine opptegnelser, men 8. september nevnes også. Disibod avbildes som eneboer, hensunket i bønn.
Kilder: Attwater/Cumming, Farmer, Butler (VII), Benedictines, Bunson, Schauber/Schindler, KIR, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 1. april 1998