Den hellige Dius (Dios) ble født en gang på 300-tallet i Antiokia i Syria (i dag Antakya i Tyrkia). Han kom fra en from kristen familie, og fra sin ungdom var han kjent for sitt måtehold. Han spiste mat i små mengder, men ikke hver dag, og han speket sitt kjød med våkenetter og uopphørlig bønn. På grunn av disse dydene ga Herren ham objektivitet og undergjørende gaver, og han ble kalt thaumaturgos (undergjører).
I en visjon ga Herren Dius ordre om å dra til Konstantinopel og der tjene både Ham og menneskene. Han slo seg ned på et ensomt sted utenfor byen, hvor folk fryktet for å bo. Men Dius kjempet modig med de onde åndene som forsøkte å vise ham bort fra stedet. Herren hørte sin helgens bønner, så hans stokk slo rot og begynte å vokse, og i tidenes løp ble den forvandlet til en enorm eik, som sto der lenge etter Dius’ død. Innbyggerne i nabolaget begynte å komme til Dius for råd og veiledning, og de søkte helbredelse for sykdommer på legeme og sjel. Dius leget de syke med bønn, og alt som ble gitt til ham, delte han ut til de fattige, de hjemløse og de syke.
Rapporter om Dius nådde selv keiser Theodosios II den yngre (408-50). Han kom til Dius for å bli velsignet sammen med den hellige patriark Attikos av Konstantinopel (406-25). Keiseren ville at det skulle bygges et kloster på stedet hvor Dius bodde, og han sørget for midler til byggingen. Patriarken presteviet Dius og gjorde ham til klosterets hegumen (abbed). Snart samlet monastiske brødre seg om Dius. Han ga klosteret regelen til Acoemetae, en munkeorden på 400-tallet som på skift feiret gudstjeneste dag og natt.
Klosteret trengte en brønn, og de gravde lenge uten suksess. Gjennom abbedens bønner lot Herren det bryte frem en kilde med rent vann, som snart fylte hele brønnen. En gang fikk abbeden gjennom sine bønner en druknet mann tilbake til livet. Herren utførte også mange andre mirakler gjennom sin helgen. Den hellige abbeden ble høyt beundret for sine dyder og for klokskapen i sine vurderinger av patriark Attikos av Konstantinopel og patriark Alexander av Antiokia.
I svært høy alder ble Dius alvorlig syk. Han tok farvel med sine brødre, mottok de hellige mysterier og lå som død på sin sprinkelseng. Patriark Attikos kom til klosteret for å feire begravelsen, og det samme gjorde patriark Alexander av Alexandria, som også da var i Konstantinopel. Da reiste den hellige eldste seg uventet opp fra sitt dødsleie og sa: «Herren har gitt meg enda femten år igjen å leve». Gleden var stor blant brødrene.
Dius levde virkelig i enda femten år og hjalp alle med veiledning og råd, helbredet de syke og tok seg av de fattige og hjemløse. Kort før hans død viste en strålende mann i prestelige klær seg for ham i alteret i kirken og fortalte ham om hans kommende død. Etter å ha takket Gud for denne nyheten, døde Dius stille og ble gravlagt i sitt kloster. Det skjedde i 430 og hans minnedag i Martyrologium Romanum er 19. juli.
Kilder: Infocatho, santiebeati.it, ocafs.oca.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 15. april 2014