Den salige Dalmatius Moner (kat: Dalmau; sp: Dalmacio) (Monerius, Monerio) ble født i 1291 i landsbyen Santa Coloma de Farners nær Girona (sp: Gerona) i kongeriket Aragón, nå i regionen Catalonia i Spania. Han kom fra en rik og fornem katalansk familie. Alt vi vet om ham, stammer fra en latinsk biografi skrevet av hans samtidige og medbror i dominikanerordenen, den berømte inkvisitoren Nikolas Eymeric. Selv om den ble skrevet mindre enn ti år etter Dalmatius’ død og er spesielt verdifull av den grunn, ble den ikke identifisert før på begynnelsen av 1900-tallet. Tidligere forskere visste at den eksisterte, men de måtte stole på en spansk adaptasjon av originalen.
Dalmatius gikk ikke på noe spansk universitet, men ble da han var rundt sytten år gammel, sendt for å studere i Montpellier i Frankrike. Da han hadde fullført studiene, søkte han i 1314 om opptak i den aragonske provins av dominikanerordenen (Ordo Fratrum Praedicatorum – OP) i Girona, 23 år gammel. Han fullførte sine teologistudier og ble presteviet i klosteret. Etter sin løfteavleggelse levde han stillferdig og utførte beskjedent sine plikter. Dette var hovedsakelig undervisning i teologi, som han drev med i mange år ved Studium generale i Gerona, men han ble også novisemester.
I tillegg til de botsøvelsene som var foreskrevet i regelen, la han til egne frivillige, som å sove i en gammel lenestol. Han ba kontinuerlig, og han var spesielt glad i å be utendørs på steder hvor naturens skjønnhet talte til ham om Guds storhet. I følge lesningene i hans officium var han kjent som «broderen som taler med englene», og ved minst en anledning ble han sett leviterende (svevende). Han avslo alle titler og embeter, men var et levende eksempel på troskap mot regelen.
I følge Nikolas Eymeric, hvis beskrivelse er overbevisende i sine detaljer, var Dalmatius «ikke tiltrekkende fra naturens hånd». Han var «upolert i sin fremtoning, høy, vissen, skallet og intens». Han snakket lite, og når han gjorde det, var hans stemme «lys og skarp», og han hadde en svært langsom gange. Han snakket aldri til kvinner, bortsett fra over skulderen, enten det nå var av sjenerthet eller beskjedenhet eller av andre grunner.
På den andre side hadde han stor hengivenhet til den hellige Maria Magdalena, dominikanerordenens skytshelgen. Hans største ønske var å dø i La Sainte Baume, hvor hun ifølge legenden hadde tilbrakt tretti år i det som nå kalles Maria Magdalenas grotte. Der tilbrakte Dalmatius tre år mot slutten av livet, og han ble benådet med utallige visjoner og dyp åndelig innsikt. En gang da han var i hulen, gikk en gruppe munker fra hans egen provins seg vill i skogen under en kraftig storm. De ba til ham om å redde dem, og en ung mann kom med en lanterne og ledet dem hjem.
Men han ble kalt tilbake til Girona, og da han kom tilbake dit, fikk han tillatelse til å grave ut en hule for seg selv på klosterets eiendom. Han levde på dette ukomfortable stedet i fire år og forlot det bare til tidebønnene, kapittelet og måltidene i refektoriet.
Dalmatius gjorde seg spesielt bemerket gjennom sin overholdelse av ordenens regel om fattigdom. Han bar aldri en drakt eller kappe som ikke var fillete, og han plukket sin garderobe fra de plaggene som var kastet av hans medbrødre. Og siden fattigdomsregelen ble overholdt spesielt strengt i denne provinsen, var nok de klærne som var kastet, temmelig utslitte. Dalmatius ser ut til å ha gjort et spesielt poeng av dette, ettersom alle historiene om ham nevner det. Han spiste aldri fisk eller egg, og siden den dominikanske regelen på den tiden forbød kjøtt, er det klart at han aldri spiste kjøtt. Han levde på en diett av hardt brød og rå grønnsaker, og grønnsaken krydret han med litt aske i fastetiden. Sengene i huset var harde nok for de fleste, men ikke for ham. Han sov rett på bakken når han ikke kunne komme seg inn i kirken for å be og av og til ta en lur med hodet hvilende på altertrinnet.
Dalmatius tilskrives flere mirakler, som inkluderer helbredelser og åndelig hjelp. En gang var en novise fristet til å forlate ordenen. Dalmatius ble ikke fortalt om dette, men han visste det likevel, og han oppsøkte novisen og fikk løst hans vanskeligheter. En annen gang kom en kvinne som hadde et barn med en alvorlig øyensykdom, for å se etter Dalmatius for å få ham til å helbrede barnet. Men munken nektet fordi, som han sa, denne sykdommen ville redde hennes barn fra alvorlig synd, og at Gud ville vente til en gang i fremtiden med å helbrede ham.
Dalmatius døde den 24. september 1341 i sitt kloster i Girona, femti år gammel og i nærvær av alle brødrene og provinsialer som hadde samlet seg til kapittel. Han ble saligkåret den 13. august 1721 ved at hans kult «fra uminnelige tider» ble stadfestet av pave Innocent XIII (1721-24). Kulten ble stadfestet igjen den 19. juni 1726 da pave Benedikt XIII (1724-30) tillot klerus i bispedømmet Girona og hele dominikanerordenen å feire hans fest den 24. september. Derfor står også hans navn på denne dato i Martyrologium Romanum for dominikanerordenen. Dagen er valgfri minnedag i ordenen. Hans minnedag er altså dødsdagen 24. september, men 26. september nevnes også.
Dalmatius er skytshelgen mot tannsmerter, noe som etter all sannsynlighet kommer av at det etter hans død skjedde mange undere og rask hjelp for disse smertene gjennom berøring av en av hans tenner, som blir oppbevart i sakristiet i ordenskirken.
Kilder: Attwater/Cumming, Butler (IX), Benedictines, Dorcy, Index99, Bautz, santiebeati.it, saintwiki.com, zeno.org, opwest.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 7. juni 2000