Den salige Dorothea ble født den 25. januar 1347 i Montau (Groß-Montau) ved elven Vistula ved Marienwerder i Øst-Preussen i Tyskland (nå Matowy Wielkie i Polen). [Kilden Benedictines sier at hun ble født i 1336, mens kildene Schauber/Schindler, Delaney og santiebeati.it skriver at hun ble født den 6. februar 1347.] Hun kom fra en velstående bondefamilie og var den syvende av ni barn av Willem Swarte [Schwartze], som var innvandret fra Nederland. Allerede som barn hadde hun uvanlige tilbøyeligheter og følte seg drevet til hard bot, slik at ryggen ifølge hennes egne ord så ut som en «åker med plogskjær». Hun fikk også usynlige stigmata (Kristi sårmerker), men smertene fra disse holdt hun skjult.
Dorothea ble i 1363 som sekstenåring gift med den velstående sverdsmeden Albert eller Albrecht av Danzig (Gdansk), som var over førti år gammel og en god kristen. Han forsøkte gjennom hardhendt behandling å få slutt på hennes fromhet, som for ham var ubegripelig, men med sin godhet endret hun fullstendig mannens surhet. Da Dorothea var 31 år gammel, opplevde hun sin første ekstase. Hun og mannen fikk ni barn, men fire av dem døde tidlig og fire andre døde i pesten i 1383. Den eneste som overlevde, var den yngste datteren Gjertrud, som senere ble benediktinernonne i Kulm (i dag Chelmno). Til henne viet Dorothea en kort avhandling om det åndelige liv. Etter det ble ektefellene enige om å reise sammen på en valfart, og sammen med Gjertrud dro de til Aachen og derfra til Einsiedeln i Sveits. På grunn av sykdom kunne Albert ikke bli med hustruen til Roma i 1389, men med hans samtykke sluttet hun seg til en valfart fra Danzig.
Men da hun kom tilbake i mai 1390, fant hun at mannen i mellomtiden var død. Da brakte hun datteren til et kloster og solgte alt hun eide. I 1391 flyttet den 44-årige Dorothea til Marienwerder sør for Danzig, hvor domdekan Johannes av Marienwerder (1343-1417) ble hennes åndelige veileder. Han tilførte Den tyske orden og var professor i Praha. Hun opplevde mange visjoner og nådebevis, som hennes skriftefar Johannes av Marienwerder skrev ned fra 1392. Han var en klok teolog og klar over Dorotheas åndelige storhet. Legemlig og sjelelig lidelse bar hun med heroisk tålmodighet og så på dem som prøvelser fra Gud.
Den 2. november 1193 ble Dorothea med tillatelse fra biskopen og domkapitlet inkluser (lat inclusio = innesperring), det vil si frivillig innemurt nonne, ved domkirken i Marienwerder. Hun mottok kommunionen hver dag, noe som var eksepsjonelt i de dager. I de få årene hun hadde igjen av livet, fikk hun ry som mystiker og for hellighet og overnaturlige gaver. Hun ble rådgiver for utallige mennesker fra alle samfunnslag. Oppbygd av hennes eksempel var det mange av de som besøkte henne, som omvendte seg. Hun gikk aldri på noen skole, men hun hadde en ganske kulturell bakgrunn, takket være sine reiser og kontakter med fremtredende geistlige. I tillegg til den tyske orden, var hun nær den dominikanske spiritualitet og hadde som modell den hellige Birgitta, hvis relikvier passerte gjennom Gdansk i 1374.
Takket være hennes skriftefars intuisjon ble det mellom 1395 og 1404 publisert flere arbeider. I Septililium blir mystikkens gaver presentert som ekstraordinære utgytelser av Den Hellige Ånd. Det er syv nådegaver man har fått fra Gud: «de caritate», «de Spiritus Sanctus missione», «de Eucharistia», «de contemplatione», «de raptu», «de perfectione vitae christianae» og «de confessione». I Liber de festis rapporteres visjoner i henhold til de liturgiske feiringer. Dorotheas lære har til hensikt å fornye mennesket gjennom tre veier: å fjerne synden som tar bort likheten med Gud, slik at mennesket ligner på et dyr, rense seg gjennom ydmykhet og anger som øker de teologiske og moralske dyder, deltakelse i Kristi lidelse, hengivenhet til de fattige, ønske om eukaristien. Gjennom en lang reise med selvfornektelse blir sjelen da gradvis forvandlet ved Den Hellige Ånd. Den siste fasen er forenende og begynner med fornyelse av hjertet. Jesus taler til Dorothea og kontrasterer hennes synder med den himmelske salighet, bringer henne til åndelig ekteskap med Gud og sjelen føler nærvær av den guddommelige vilje og lever stadig i dens enhet, som i et hjem, mottar dyder, gaver, saligprisninger, frukter. Det er kristen perfeksjon, noe som bare kan oppnås ved Herrens nåde.
Dorothea døde den 25. juni 1394 i sin celle i Marienwerder (i dag Kwidzyn i Polen). Hun ble straks æret som en helgen og skytshelgen for Preussen. Det eksisterer fortsatt en kult for henne i det nordlige Sentral-Europa, og hennes helligkåringsprosess ble innledet et halvt år etter hennes død med støtte fra Den tyske orden. Men den ble avbrutt i 1404 og ble aldri avsluttet. Men saligkåringsprosessen ble gjenopptatt i 1955, og hun ble saligkåret den 9. januar 1976 ved at hennes kult ble stadfestet av den ærverdige pave Paul VI (1963-78). Hennes minnedag er 30. oktober, men dødsdagen 25. juni nevnes også. Hun avbildes oftest sammen med sine ni barn, og som attributt har hun rosenkrans, lykt eller piler. På avbildninger holder hun boken med åpenbaringer, rosenkransen og fem piler, stigmata. Hennes spiritualitet er blitt sammenlignet med Birgitta og den hellige Katarina av Siena. Bollandistene skrev to biografier, hvorav en ble publisert
Kilder: Attwater/Cumming, Benedictines, Delaney, Bunson, Schauber/Schindler, Index99, KIR, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 1. september 2000