Den hellige Domnina av Antiokia og to ledsagere (d. 310)

Den hellige Domnina levde på 200-tallet i Antiokia i Syria (i dag Antakya i Tyrkia). Hun stammet fra en av de fornemste og rikeste familiene i byen, og hun var også uovertruffen i både dyder og hellighet samt i skjønnhet. Hun hadde to døtre, Virinea (Verine, Vernike, Veronica, Berenice, Bernice, Bernica, Bernicea, Bernike, Berinna) og Proscudia (Prosdocia, Prosdoce, Prosdace, Prosdoca, Prosdokia, Prosdocea), som hun oppdro i den kristne tro, og de var nå nettopp blitt voksne og var svært vakre og tiltrekkende.

Men så brøt det ut kraftige forfølgelser av de kristne, og mor og døtre led martyrdøden sammen. Det skjedde en gang mellom 303 og 310, enten under keiser Diokletian (284-305) og hans medkeiser Maximian Herculeus (286-305) eller under keiser Konstantin I den Stores (306-37; enekeiser fra 324) medkeisere Licinius (308-24) og Maximinus Daza (305-13) [eg Gaius Valerius Galerius Maximinus, opprinnelig Daia, vanligvis kjent som Maximinus Daia eller Daza] (305-13).

Da forfølgelsene brøt ut, gikk mor og døtre i dekning i Edessa i Mesopotamia (nå Urfa i det sørøstlige Tyrkia), men siden de var svært fremstående borgere, ble alle midler tatt i bruk for å finne dem på deres hjemmested. Domnina ble svikefullt forrådt av sin ektemann, og hun og døtrene ble ført som fanger til Hieropolis i Syria. Da så Domnina at hun og døtrene var hjelpeløse, og hun visste at det kunne skje ting med dem som var for fryktelige til å si høyt. Det verste av alt det fryktelige var tanken på trusselen mot døtrenes kyskhet. Hun formante dem at å overgi sine sjeler til slaveri for demoner var verre enn all død og ødeleggelse, og hun holdt frem at den eneste redningen var å unnslippe til Kristus. Døtrene lyttet til morens råd.

Den berømte kirkehistorikeren Eusebius av Caesarea (ca 260-340) forteller i sin Kirkehistorie (Historia ecclesiastica) (bok 8, kapittel 12) at på veien til Antiokia sa Domnina til soldatene at hun og døtrene trengte en kort hvilepause. Etter å ha ordnet sin påkledning kastet de seg på Domninas oppfordring i en elv som fløt forbi. Ifølge den hellige Johannes Krysostomos (ca 347-407) sto Domnina midt i elven og trakk døtrene under vannet og holdt dem der til de druknet. Deretter druknet hun seg selv. Kvinnene etterlot seg sandalene på elvebredden som bevis på at ikke bare hadde de flyktet i hemmelighet, men soldatene hadde ikke noen del i deres drukning. Kvinnene ville ikke at dommeren som sendte soldatene, skulle gi dem ansvaret for kvinnenes død.

Johannes Krysostomos holdt to taler i Antiokia foran deres relikvier, hvor han manet folket til å falle på kne og kysse skrinene som inneholdt kvinnenes jordiske rester. Han priser Domnina for hennes mot og døtrene for deres lydighet. Den hellige Augustin av Hippo (354-430) priser også disse «frivillige martyrene». «Ikke det at Kirken godkjenner deres opptreden med å ta sitt eget liv, men i høy grad deres besluttsomhet om å foretrekke døden fremfor vanære».

Domnina og hennes døtre minnes av flere samtidige greske forfattere og hagiografer. Deres minnedag er 4. oktober. Alban Butler sier at deres navn står i Martyrologium Romanum den 14. april, og på denne dagen forekommer virkelig navnet til en hellig Domnina med ledsagere, men dette er annen (den hellige Domnina av Terni), noe som vises av at Domnina i Martyrologium Romanum kalles en jomfru, mens Domnina av Antiokia hadde to døtre.

Det finnes tre andre tidlige helgener ved navn Domnina, nemlig de hellige Domnina av Anazarbus (d. 303), Domnina av Terni (d. 69?) og Domnina av Syria (d. ca 460). I følge en legende hadde keiser Nero en datter ved navn Domnina som ble omvendt sammen med hundre av sine tjenere av den hellige Fotina før denne led martyrdøden.