Den hellige Domitius levde på 700-tallet i Frankrike. Han var en prest eller diakon i bispedømmet Amiens (Ambianum), som trakk seg tilbake til ensomheten og levde som eneboer. Hans minnedag i Martyrologium Romanum er 23. oktober.
Ikke langt fra Amiens i Nord-Frankrike er det en elv som heter Noye, som etter å ha flytt gjennom et lavtliggende og sumpete område flyter ut i en annen liten elv ved navn Ayne. Denne flyter ut i elven Somme og når til slutt havet. På 700-tallet levde det ved bredden av Noye en ung kvinne ved navn Ulfia, som var fylt ev lengsel etter å leve et liv av perfeksjon. Samtidig levde det ved bredden av Ayne en diakon fra kirken i Amiens ved navn Domitius, som ikke var mindre ivrig etter samme perfeksjon. Deres eneboerhytter var knapt noen kilometer unna hverandre, og Ulfia søkte ofte råd av Domitius, som instruerte henne i Kirkens store bønn og førte henne til Gud. Deres «mystiske liv sammen» varte i tretti år 30, fra rundt 730 til 760.
Legenden taler om Domitius som «en god og gammel mann med skjegg og hår hvitt som snø» og som gikk med en stav for å støtte «sin høye alder og skrøpelighet». Det vennskapet som bandt ham til en hellig jente som var halvparten så gammel som ham, må ha syntes merkelig for folkene som bodde i nærheten.
Kilder: Benedictines, Bunson, KIR, CSO, zeno.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 1. april 2014