Den hellige Dorotheos av Gaza (d. ~580)

Den hellige Dorotheos (lat: Dorotheus) ble født helt på begynnelsen av 500-tallet i Antiokia ved Orontes i Syria (gr: Antiokheia, Aντιόχεια; lat: Antiochia ad Orontem), som også kalles Store Antiokia eller Syriske Antiokia for å skjelne byen fra andre ved samme navn, spesielt Antiokia i Pisidia (Antiochia Caesaria) på grensen mellom Pisidia og Frygia. Byen lå på østsiden av byen Orontes og er i dag den moderne byen Antakya i Sørøst-Tyrkia. Han kom fra en velstående og praktiserende kristen familie. Hans eneste lidenskap som ung var lærdom, og han kastet seg begjærlig over grundige studier, først i verdslige fag og deretter religiøse. Hans lidenskap for lærdom var så stor at han glemte å drikke og spise, og han kom til å lide av en skrøpelig helse resten av livet på grunn av dette. Da han var ferdig med studiene, var han svært lærd.

Han bestemte seg da rundt 525 for å tre inn som munk i et cenobittisk kloster i oasen Thawata i ørkenen nær byen Gaza i Palestina, som var grunnlagt i keiser Justinian Is (483-565) tid på slutten av 400-tallet av en hellig munk ved navn Seridos (Seridus, Serid, Seridon). De ledende munkene i dette klosteret var de hellige eneboerne Barsanufios av Gaza og Johannes Profeten (d. ca 563/ca 540), som var store mestre i det åndelige liv.

Dorotheos ble straks satt under veiledning av Johannes Profeten. Den tapre begynneren i det monastiske liv ble straks angrepet av prøvelser, skrupler og fristelser. Han ville helst ha kastet seg ut i botsøvelsene slik som han hadde kastet seg ut i studiene, men hans fysiske skrøpelighet tillot ikke dette. I stedet måtte han praktisere en indre askese, ydmykhet og tillitsfull underkastelse under sine åndelige fedre. Han lengtet etter å trekke seg tilbake til sin celle for å be dag og natt der, men han måtte påta seg pliktene som portner, gjestemunk, sykepasser og novisemester. Hans kamp skulle bli å ha fred i sjelen og sine tanker på Gud midt i bekymringene. «Nestekjærlighet og tjeneste for brødrene er bedre enn bønn i tilbaketrukkethet,» skrev han senere. Han skrev også: «Jo mer en beveger seg bort fra Gud, jo mer beveger en seg bort fra andre. Jo mer en beveger seg bort fra andre, jo mer beveger en seg også bort fra Gud» (Åndelige instruksjoner, VI.78).

Som novise hadde Dorotheos den hellige Dositheos, en berømt østlig munk. De siste ti årene før dennes død tok Dorotheos seg av Johannes Profeten som hans celletjener. Ved siden av fedrene i abba Seridos’ kloster besøkte Dorotheos også andre store asketer i samtiden og lyttet til deres råd, blant dem var abba Zosima.

Etter at abbed Seridos og Johannes Profeten døde med noen ukers mellomrom rundt 540, trakk Barsanufios seg tilbake fra verden og nektet å snakke med noen. Dorotheos forlot da klosteret og gjorde et forsøk på å leve som eneboer. Men etter en stund grunnla han et nytt kloster på et ukjent sted mellom Gaza og Maiuma, og der ble han arkimandritt og levde resten av livet. Der skrev han sine «Åndelige instruksjoner», og han kan også regnes som medforfatter av biografien om hans disippel Dositheos, ettersom den ble skrevet av en av hans disipler under hans inspirasjon. Hans skrifter ble senere høyt skattet av abbed Armand-Jean Le Bothillier de Rancé (1626-1700), som reformerte cistercienserordenen i La Trappe.

Dorotheos døde en gang rundt 580 (andre kilder sier en gang mellom 560 og 580). Det finnes ikke spor etter hans relikvier, hans grav eller hans kloster, trolig ble alt ødelagt av araberne da de erobret Gaza i 634. Hans minnedag er 5. juni i slaviske menologier, mens det i de greske ikke finnes spor av hans navn. Kilden Infocatho nevner i tillegg også 13. august som en minnedag. Han kalles Dorotheos av Gaza eller Dorotheos arkimandritten.

Dorotheos’ skrifter hadde stor suksess, først blant munkene på Sinai på 600-tallet og deretter i Konstantinopel gjennom den hellige Theodor Studitten (av Studion) (759-826). Gjennom de gresk-italienske basilianermunkene ble Dorotheos’ åndelige bøker også kjent for det vestlige munkevesenet, og de skulle også få en stor og avgjørende betydning for jesuittenes spiritualitet.