Den hellige Domitius (Dometius) ble født en gang på 300-tallet i Persia (eller Frygia?). Han omvendte seg til kristendommen og ble eremitt i Nisibis i Mesopotamia (i dag Nusaybin i Tyrkia). Han levde i en hule ved elven Marsyas i den syriske provinsen Cyrrestica, og usedvanlige mange mennesker kom for å treffe ham.
Da keiser Julian den frafalne (Apostaten) (361-63) i 363 dro i krig mot perserne og kom gjennom denne provinsen, så han en stor folkemengde som hadde samlet seg foran en hule, og han spurte om årsaken til en slik sammenstimling. Han ble fortalt at det bodde en eneboer der ved navn Domitius, som de kristne forlangte å bli velsignet av. Deretter ga keiseren ham beskjed om at når han hadde viet seg til Gud, skulle han ikke strebe etter menneskers, men Guds lovprisning. Domitius svarte at han i noen år hadde tjent Herren i denne hulen, men han kunne ikke jage bort de menneskene som kom til hulen. Keiser fikk da i sin ondskap hulen murt igjen slik at den hellige gikk til grunne der inne. Noen kilder sier at Domitian ble steinet sammen med to ledsagere som vi ikke kjenner navnet på.
Hans minnedag i Martyrologium Romanum er 5. juli, og der står han også oppført under 7. august. 4. oktober nevnes også som minnedag. Denne Domitius er trolig den samme som han i gruppen Domitius, Pelagia, Aquila, Eparkius og Theodosia (23. mars), som skal ha blitt drept i Caesarea i Palestina på samme tid og under mye de samme omstendigheter.
Kilder: Attwater/Cumming, Benedictines, Bunson, KIR, CSO, Patron Saints SQPN, zeno.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 1. april 1998