Den hellige David I av Skottland (~1083-1153)

Den hellige David (Dabíd mac Maíl Choluim) ble født rundt 1085 i Skottland som åttende og yngste barn av Malcolm III Canmore (1031-93), konge av Skottland (1058-93), og hans andre hustru, den hellige dronning Margareta (ca 1045-93). Davids eldre søsken var: 1) Edward, prins av Skottland, drept 1093. 2) Edmund, prins av Skottland (ca 1070-etter 1097). 3) Ethelred, abbed av Dunkeld. 4) Edgar (ca 1074-1107), konge av Skottland (1097-1107). 5) Alexander I (ca 1078-1124), konge av Skottland (1107-24). 6) Edith (ca 1080-1118), også kalt Matilda, giftet seg med kong Henrik I av England (1100-35). 7) Maria av Skottland (1082-1116), giftet seg med Eustace III, greve av Boulogne (1087-ca 1125).

David var bare åtte år gammel da han i 1093 mistet begge foreldrene. Året etter ble han sendt for å få sin utdannelse ved det normanniske hoffet i England sammen med sin søster Matilda, som senere giftet seg med kong Henrik I og ble Good Queen Maud. I 1107 ble Davids eldre bror Alexander I konge av Skottland (1107-24), og da ble David prins av Cumbria, som inkluderte regionen Lothian. Han giftet seg i 1113 med Matilda, enke etter jarl Simon av Huntingdon. Hun var datter av den hellige Waldef (Waltheof), den angelsaksiske patrioten og jarlen av Northampton og Huntingdon, som var blitt halshogd av normannerne i 1076 og lokalt æret som martyr. Slik ble David selv engelsk jarl av Huntingdon, med sterke krav på jarledømmet Northumberland (en del av kongedømmet Northumbria). Sammen fikk de barna Malcolm (etter 1113-ca 1114), Henrik (d. 1152), jarl av Huntingdon, og døtrene Claricia og Hodierna.

I april eller mai 1124 døde kong Alexander, og lillebroren David ble konge av Skottland. Englands nordgrense var ennå ikke fastlagt, men David ble i England betraktet som en grunnleggende fredelig nabo. Med hans avstamming, oppdragelse og sosiale stilling ble han uunngåelig innblandet i engelsk politikk og gjentok kravet på Northumbria med alle tilgjengelige midler. I 1127 gikk han i likhet med andre engelske adelsmenn med på å anerkjenne kong Henrik Is datter Matilda som engelsk tronfølger. Hun var hans egen niese, datter av søsteren Matilda. Men i 1135, da Stefan (1135-54) ble konge i stedet, okkuperte David nesten alle grensefestningene, og prisen for fred var at hans sønn Henrik fikk Carlisle og Doncaster og ble jarl av Huntingdon.

I 1136 gjorde David på nytt krav på jarledømmet Northumberland, og i 1138 invaderte han Nord-England med hjelp av ulike allierte fra Norge, Danmark, Tyskland, og spesielt pikterne fra Galloway. De sistnevntes barbari og grusomheter, som inkluderte mord og slavehold av kvinner, skulle lenge huskes med skrekk. Den nordengelske hæren som møtte dem under ledelse av kong Stefan, ble hjulpet av erkebiskop Thurstan av York, og de bar en konsekrert hostie i en monstrans og faner med de nordengelske helgenene. Selv om Davids hær ble slått ved Standard ved Northallerton i North Yorkshire, oppnådde han gunstige vilkår ved freden i Durham i 1139. Han fikk Northumberland og Cumberland for sin sønn som han hadde ønsket, og David holdt hoff i Carlisle, men han tok deretter liten del i borgerkrigen.

I stedet viet han seg til å forbedre Skottland. Han innførte et føydalt landeiersystem i stedet for det keltiske stammesystemet. Han ønsket også normanniske kolonister velkommen og innførte et anglo-normannisk rettssystem. Han oppmuntret utviklingen av byer som Edinburgh, Berwick og Perth med handel drevet av kjøpmenn av mange raser. Fremfor alt reorganiserte han Kirken i Skottland. Kontakten med Roma ble nærmere og mer effektiv, både gjennom besøk av pavelige legater og utstedelsen av flere dekreter, men han motsatte seg Canterburys primatkrav. Han opprettet fem nye bispedømmer: Brechin, Dunblane, Caithness, Ross og Aberdeen.

David grunnla også en rekke kirker og klostre, inkludert et for augustinerkorherrer i Holyrood ved siden av den kongelige residensen i Edinburgh og for cisterciensere i Kinloss og Newbottle. I Dundrennan i Dumfries and Galloway grunnla han i 1142 et praktfullt kloster og bemannet det med cisterciensere fra Rievaulx. Klosteret ble så godt styrt at de til og med startet sin egen skipsrute og handlet fra Solway Firth, 2 ½ kilometer unna. David gjenopprettet Melrose som et cistercienserkloster ved hovedveien sørover fra Edinburgh, og det var lenge et av de rikeste klostrene i Skottland. Han grunnla også klosteret i Jedburgh i 1138 og fylte det med munker fra Beauvais i Frankrike. Han økte også inntektene for benediktinerne i Dunfermline. Han støttet også innføringen av et fellesliv for kannikene ved katedralen i Saint Andrews i East Fife.

Den hellige cistercienserabbeden Ailred av Rievaulx, som hadde hatt en høy stilling ved Davids hoff da han var ung (dispensator) og nær venn av Davids sønn Henrik, har gitt et (overdrevent) rosende portrett av David. Ailred forteller om hans manglende lyst på å bli konge, hans rettferdige styre hvor han var tilgjengelig for alle og om hans interesse for parker, frukthager og bygninger. Hans eneste feil var at han mislyktes i å kontrollere sine soldater da de invaderte England, noe som ble straffet med hærens nederlag og tapet av sønnen.

Hans ærbarhet i ekteskapet og som enkemann var eksemplarisk, han skriftet og gikk til kommunion hver uke, og ga mange almisser, ofte personlig, som sin mor. Hans død var også verdig henne: Etter å ha fått vandringsbrødet fremsa han en rekke salmer. Da han ble bedt om å hvile, svarte han: «Tillat meg heller å tenke på Guds saker, slik at min sjel kan bli styrket. (...) Når jeg står for Guds dommersete, skal ingen av dere svare for meg, ingen av dere beskytte meg eller befri meg fra hans hånd».

Kong David ble syk og trakk seg tilbake til sitt område i Nord-England. Han døde den 24. mai 1153 i Carlisle i Cumbria i Nord-England og ble gravlagt i Dunfermline. Der startet også hans kult, og snart ble det gitt tillatelse til hans translasjon. Noen av hans etterfølgere kritiserte ham for hans ødslighet overfor Kirken, men hans kult fortsatte til reformasjonen, selv om han aldri ble formelt kanonisert. Hans største historiske betydning er at han grunnla det Skottland som beseiret Edvard I, og det er også hevdet at aldri i Skottlands historie har landet hatt en så høy nasjonal anseelse.

Senere ble kulten gjenopplivet da erkebiskop Laud satte hans navn inn i kalenderen for Bønnebok for Skottland. Hans navn opptrer også i middelalderlige skotske kalendere og flere kirker er viet til ham. Hans minnedag er dødsdagen 24. mai, men 10. juni nevnes også. Han døde før Matildas sønn Henrik II (1154-89) ble Englands konge, men han fikk oppleve at han ble anerkjent som kong Stefans arving. David er kjent som «en av de beste kongene som Skottland noensinne har hatt».

Kilder: Attwater (dk), Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Jones, Bentley, Butler (V), Delaney, Bunson, KIR, CSO, santiebeati.it, en.wikipedia.org, zeno.org, heiligen-3s.nl, augustiniancanons.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet:1. februar 2000