Den hellige Emygdius av Ascoli Piceno og tre ledsagere (~279-304)

Den hellige Emygdius (it: Emidio; lat: Emidius, Æmedius, Emigdius, Hemigidius) ble ifølge legenden født rundt 279 i Trier (Trèves) i Gallia, nå i delstaten Rheinland-Pfalz i Tyskland. Han ble født som hedning, men han konverterte til kristendommen som 23-åring etter å ha blitt omvendt og døpt av de hellige Nazarius og Celsus. Han begynte da å studere Bibelen, ble en stor predikant og vakte hedningenes vrede. Han dro til Milano sammen med noen andre nyomvendte kristne, og der møtte han den store og hellige biskopen Maternus, som etter å ha lært ham godt å kjenne og instruert ham tilstrekkelig, ordinerte ham til prest.

Han dro til Roma etter å ha fått beskjed om det av en engel i en drøm. Hans legende forteller at han helbredet den lamme datteren til sin vert Gratian, som hadde latt ham bo hos ham i hans hus på Tiberøya. Gratians familie konverterte da til kristendommen. Emygdius helbredet også en blind mann. Folket i Roma trodde at han var sønn av Apollo og tvang ham med til tempelet for Aesculapius, guden for helbredelse, på Tiberøya, hvor han helbredet mange av de syke. Emygdius bekjente imidlertid at han var en kristen, og han rev ned de hedenske alterene og knuste en statue av Aesculapius i småbiter. Han konverterte også mange til kristendommen, noe som gjorde byprefekten rasende. Emygdius ble derfor tvunget til å flykte fra de rasende hedningene.

På grunn av sin sterke tro ble han konsekrert til den første biskop av Ascoli Piceno (Asculum), angivelig av den hellige pave Marcellus I (308-09). Men siden denne paven regjerte etter Emygdius’ død i 304, er det trolig snakk om pave Marcellinus I (296-304). Kildene som nevner pave Marcellus, sier imidlertid at Emygdius døde i 309.

En annen versjon sier at hans store suksess i misjonsarbeidet gjorde at han ble arrestert i forfølgelsene under keiser Diokletian (284-305). Han ble halshogd i 304 (eller den 5. august 309) sammen med tre av sine ledsagere, Eupolus (Euplus), Germanus og Valentius (Valentin). Ifølge en gammel legende skal Emygdius i likhet med den hellige Dionysius av Paris ha tatt opp sitt eget hode og båret det en kilometer av gårde til det stedet hvor han ville begraves, katakombene på Campo Parignano, hvor han hadde bygd et kapell. Men hele hans historie er historisk verdiløs.

På stedet for Emygdius’ martyrium ble det snart reist en liten kirke, og i dag står på dette stedet kirken Tempietto di San Emidio rosso, som ble bygd i 1633. Rundt 1050 ble hans relikvier gjenfunnet og overført til krypten i den nybygde katedralen i Ascoli Piceno, hvor de blir oppbevart sammen med knoklene av andre kristne i en steinsarkofag fra 300-tallet. En annen historie sier at hans relikvier ble overført til Ascoli mellom 996 og 1052. Relikviene ble brakt til krypten i katedralen og lagt i en romersk sarkofag.

Historien om Emygdius fortelles i en passio (lidelseshistorie) skrevet av en munk som sannsynligvis var av frankisk opprinnelse, rundt 1000-tallet etter gjenfinnelsen av relikvier av den halshogde helgenen Emygdius. Men biografien ble også tilskrevet hans disippel Valentius, som led martyrdøden sammen med ham.

Emygdius skal også ha beskyttet Ascoli fra andre farer. En blendende visjon av Emygdius sies å ha avskrekket Alarik I fra å ødelegge Ascoli i 409. Troppene til den tysk-romerske keiseren Konrad II passerte gjennom regionen i 1038 og brakte med seg pesten, og biskop Bernardo I av Ascoli påkalte Emygdius’ hjelp og pesten stanset. Under Andre verdenskrig skal Emygdius den 3. oktober 1943 ha beskyttet byen mot tyske troppebevegelser mot de italienske partisanene.

Emygdius’ kult spredte seg vidt omkring fra 800- til 1000-tallet. Hans minnedag i Martyrologium Romanum er 9. august, men dødsdagen 5. august og 18. august nevnes også. Hvert år blir Emygdius høyt æret av hele folket i Ascoli Piceno mellom 26. juli og 5. august. Avbildninger viser Sant’Emidio som holder oppe en forfallen vegg.