Den salige Edmund Bojanowski (1814-1871)

Edmund fortsatte å lide av dårlig helse i hele sitt liv. På grunn av dette kunne ikke Edmund gå på vanlig skole, men han ble undervist hjemme av privatlærere. Av dem hadde kapellan Jakob Siwicki den sterkeste innflytelsen på ham. I løpet av fem år lærte Edmund med stor interesse fremfor alt Polens litteratur og historie å kjenne. Men stadig sterkere vendte hans interesse seg mot sosiale spørsmål, Han betraktet de fattige familienes levevis, og ønsket om å hjelpe disse menneskene i deres nød vokste stadig sterkere i ham.

Edmund viste anlegg for litteratur og humaniora, og som attenåring dro han i 1832 for å studere på det filosofiske fakultetet ved universitetet i Breslau (nå Wroclaw). Mens han studerte der, førte hans interesse for mennesker til at han samlet historier, sanger og ordtak fra landsbygden og publiserte dem i «Folkets venn» (Przyjacielu Ludu). Han oversatte også «Serbiske sanger» til polsk, skrev sin egen innledning til Serbias historie (1834) og oversatte også Lord Byrons Manfred. Han skrev også selv poesi. I 1834 døde hans mor, og i 1836 døde også hans far. Han tok deres død svært tungt, og hans helse ble lidende idet han fikk tuberkulose som tyveåring i 1834. Likevel dro han i 1836 til universitetet i Berlin for å fortsette studiene med litteratur, filosofi, psykologi, estetikk og kunsthistorie.

Men etter to år måtte han gi opp studiene av helsemessige grunner og forlate Berlin for å gjennomgå en kur. Etter et opphold ved Bad Reinerz og ved havet vendte han i 1839 tilbake til Grabonóg. Der bodde han sammen med sin halvbror Theofil Wilkonski. I hans liv betydde årene fra 1839 til 1868 en apostolisk tjeneste. Han ble involvert i å sørge for bøker til skoler, og han etablerte biblioteker og barnehjem for fattige barn. I nøden etter den koleraepidemien som herjet i 1848-49, ble Edmund en barmhjertig samaritan som gikk fra hus til hus, som alle var merket med det svarte pestkorset, for å tjene de syke og døende. Og på grunn av den sykdommen han så rundt seg, hjalp han til med å organisere hospitalet «Hus av barmhjertighet» (Dom Miłosierdzia).

Hjemmene spredte seg over hele Polen, som da var delt mellom Preussen, Østerrike og Russland. Denne politiske delingen førte også til en deling av kongregasjonen, som for å unngå nedleggelse i Østerrike, var tvunget til å bryte formelt med hjemmene i Preussen, siden de ble betraktet som «utenlandske». Ved Edmunds død hadde kongregasjonen 22 hus og 98 søstre i regionen Poznan.

I 1868 solgte Theofil Wilkonski Grabonóg, og derfor flyttet Edmund. Han bega seg først til Poznan (Posen) og deretter til Gniezno (Gnesen), hvor han begynte på presteseminaret. Men hans helse tålte ikke påkjenningene, og etter et år måtte han slutte. Sine siste måneder tilbrakte Edmund i presteboligen til en venn i Górka Duchowna. Der døde han om kvelden den 7. august 1871, 56 år gammel og utslitt av sin alvorlige sykdom, og uten å kunne bli presteviet. Han ble bisatt i krypten i Lubon. Ved hans død var det to noviser, 197 nonner og førti hus i hans kongregasjon.

Etter Edmunds død ble kongregasjonen enda mer splittet av politiske grunner. I dag finnes det fire ordensgrener som danner en føderasjon: Zgromadzenie Sióstr Służebniczek Niepokalanego Poczecia Najswietszej Maryi Panny – NPNMP (Stor-Polen) med moderhus i Lubon, Zgromadzenie Sióstr Sluzebniczek Bogarodzicy Dziewicy Niepokalanie Poczetej – BDNP med moderhus i Debica, Zgromadzenie Sióstr Sluzebniczek Najswietszej Maryi Panny Niepokalanie Poczetej – NMP NP (Schlesien) med moderhus i Wroclaw og Sluzebniczki Starowiejskie eller Zgromadzenie Sióstr Sluzebniczek Najswietszej Maryi Panny Niepokalanie Poczetej, grenen med moderhus i Stara Wies. Kongregasjonen kalles SSMI (Sisters Servants of Mary Immaculate) i Canada og LSIC (Little Servant Sisters of the Immaculate Conception) i USA.

I tillegg til de fire ordensgrenene som direkte reflekterer grunnleggerens spiritualitet, kommer to andre kongregasjoner som er grunnlagt av andre, men inspirert av Edmunds arbeid: The Poor Servants of the Mother of God (SMG), grunnlagt i England av Frances Margaret Taylor med autorisasjon fra Edmund, og en ukrainsk kommunitet av bysantinsk ritus.

Bispedømmets prosess for hans saligkåring ble avsluttet den 24. oktober 1960 og oversendt til Roma. Den 3. juli 1998 ble Edmunds «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 21. desember 1998 undertegnet den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Miraklet gjaldt den polske kvinnen Maria Szmyd (f. 1963) fra Orzechowka, som fikk beinkreft da hun var seksten år gammel, og legene ga henne bare få måneder å leve. Hennes mor hadde da en drøm hvor Edmund Bojanowski sa at hun ikke trengte å uroe seg. Marias mor ba da til Edmund, det samme gjorde søstrene i Orzechowka og i det nærliggende moderhuset i Stara Wies. Maria ble fullstendig frisk.

Edmund Bojanowski ble saligkåret den 13. juni 1999 av pave Johannes Paul II i Warszawa på hans syvende besøk i hjemlandet. En av søstrene som ble saligkåret som en av de 108 martyrene fra Andre verdenskrig som ble saligkåret samtidig med Edmund Bojanowski, den salige Katarina Celestina Faron (pl: Katarzyna Celestyna), tilhørte hans kongregasjon. Hans minnedag i Polen er dødsdagen 7. august.