Den hellige Esekiel Moreno y Díaz (sp: Ezequiel) ble født den 9. april 1848 i Alfaro i Tarazona i provinsen Logroño i Rioja i Spania. Han var den tredje av fem barn av et fattig ektepar som var rik på dyder. Hans far Félix Moreno var skredder mens hans mor Josefa Diaz, som var et mønster på ære og fromhet, ga sine fem barn en dypt kristen oppdragelse. Esekiel følte helt fra barndommen et kall fra Gud om å bli ordensmann og misjonær på Filippinene. Han var først ministrant og senere sakristan i klosteret i Alfaro og også sanger i byens kor.
Esekiel fulgte eksemplet til sin eldre bror Eustaquio og sluttet seg femten år gammel i 1863 til Augustiner-rekollektene (Ordo Augustinianorum Recollectorum – OAR). Han mottok drakten den 21. september 1864 i Monteagudo i Navarra og tok ordensnavnet Esekiel av Vår Frue av Rosenkransen (de Nuestra Señora del Rosario), noe han foretrakk å bli kalt. Et år senere, den 22. september 1865, avla han sine første løfter ved føttene til Nuestra Señora del Camino. I 1866 flyttet han til Marcilla i Navarra for sine teologiske studier, og der avla han sine høytidelige løfter i 1868.
Den 4. oktober 1869 ble han sendt som misjonær til Filippinene, og han dro fra Cádiz sammen med sytten ordensbrødre. De ankom Manila den 10. februar 1870. Deretter bodde han i det nå nedlagte klosteret og seminaret San Nicolás i Intramuros, populært kjent som Recoletos, hvor han avsluttet sin teologiske utdannelse. I midten av 1870 seilte han til Jaro på Iloilo for å motta tonsuren og de lavere vielser av den dominikanske biskopen av Jaro. Han ble presteviet i Manila den 2. juni 1871 av erkebiskop Gregorio Melitón Martínez av Manila. De første fjorten årene gjorde han prestetjeneste på Filippinene. Han var nidkjær og utrettelig overalt hvor han gjorde tjeneste.
En fregatt tok den syke misjonæren med til Manila i januar 1873. Derfra reiste han til Talisay vest på øya Negro for å gjennomgå hydroterapeutisk behandling for sin anemi under Fernando Cuenca. I mars samme år vendte han tilbake til Manila, hvor han mottok sin nye utnevnelse til sogneprest av Calapán. Til tross for hans unge alder utnevnte erkebiskopen av Manila og rekollektenes provinsial den 28-årige p. Esekiel til biskopsvikar og provinsialvikar for den store øya Mindoro på 10 000 km².
Han dro til Las Piñas i juni 1876. Der var han i tre år og der glødet hans pastorale nidkjærhet enda mer enn før. Innbyggerne kunne på nært hold se hans faderlige kjærlighet til de marginaliserte i samfunnet. Fire ulykker rammet La Piñas i denne perioden: tørken i 1876 og 1878 med enorm skade på rismarkene, utbruddet av kopper som tok livet av 126 barn og til slutt den store brannen i 1879, som reduserte befolkningen til et minimum.
I juni 1879 kom det beskjed fra Manila om at p. Esekiel skulle forflyttes til Santo Tomás på Batangas. Folket reagerte med stor sorg som utviklet seg til forbitret motstand. Byens ledere kastet ikke bort tiden, men sendte straks et bønneskrift til høyere myndigheter. 41 menn undertegnet oppropet: «Vi er alle bedrøvet over nyheten om at vår sogneprest, som har vært svært samvittighetsfull overfor sine forpliktelser og overbærende mot de fattige, skal forflyttes». Deretter bønnfaller de provinsialen om ikke å ta p. Esekiel fra dem. Manifestet fortsetter:
«Fra det øyeblikk vår kjære sogneprest tok dette sognet i besittelse, har han trofast og fromt utført sine plikter uten fanfarer, som det å besøke hjemmene til syke mennesker ofte. Han har våket over og beskyttet de syke. Han har preket på alle søndager og helligdager. I barna har han innpodet den kristne lære. Han har delt ut almisser til alle brannofrene og fremfor alt har han vært et godt eksempel for alle mennesker».
Byens ledere nøyde seg ikke med manifestet. Uten sogneprestens vitende og godkjennelse dro rundt 250 sognebarn til Intramuros og overleverte brevet personlig til provinsialen. På grunn av den delikate politiske situasjonen etter henrettelsen av Gom-Bur-Za var hele episoden en moralsk innsprøytning for augustiner-rekollektenes apostolat. Det var virkelig en oppriktig manifestasjon av et takknemlig folks kjærlighet til en hardt arbeidende og eksemplarisk ordensbror.
Men provinsialen sto fast på sin beslutning, og det er unødvendig å si at p. Esekiel adlød sine overordnedes ønsker og flyttet til sin nye tjeneste i Santo Tomás. I oktober 1880 ble han kalt tilbake til Manila for stillingen som ordenens generalpredikant. Nå var det innbyggerne i Batangas som skrev et brev til Manila og ba om at overflytningen ble omgjort, men heller ikke denne gangen kom det noe ut av anmodningen.
Etter tre måneder i Intramuros som offisiell predikant ble han sendt til Santa Cruz i Manila som sogneprest o februar 1881. Fra 1882 til 1885 administrerte han rekollektenes hus i Bacoor og Imus i Cavite. Under den fryktelige koleraepidemien tok han ansvaret for distriktene Mambog og Salinas i Bacoor, hvor 3 200 døde i epidemien. Av dem var det bare tre som døde uten å ha mottatt de siste sakramentene, og det var fordi slaktingene ikke hadde sendt bud etter en prest i tide.
I 1885 ble p. Esekiel utnevnt av provinskapitlet til superior for ordenens seminar i Monteagudo i Navarra i Spania, og han vendte tilbake til hjemlandet. På dette kollegiet utdannet han fremtidige misjonærer til Asia og Amerika. Den 17. mars 1887 avla hans sekstenårige nevø, den salige Julián Benigno Moreno y Moreno (de San Nicolás de Tolentino), sine første løfter som augustiner-rekollekt i hans hender. Han skulle dø som martyr i Den spanske borgerkrigen i 1936 og ble saligkåret den 7. mars 1999 av den salige pave Johannes Paul II (1978-2005) i gruppen Den salige Vincent Soler og hans seks ledsagere.
I 1888 ba augustiner-rekollektene i Colombia om hjelp fra Spania fordi ordenen holdt på å dø ut der. P. Esekiel, som var ferdig med sin treårsperiode som superior, meldte seg frivillig til oppdraget og ble utnevnt til superior for misjonen. I november forlot han Spania og krysset Atlanteren i spissen for syv misjonærer som skulle gjenreise augustiner-rekollektenes provins La Candelaria. Først gjenetablerte han den religiøse observansen i kommunitetene, for han var overbevist om at bare en god ordensmann kunne være en autentisk apostel og misjonær. Han drømte om å reaktivere misjonen i Los Llanos de Casanare, hvor augustiner-rekollektene i Colombia tidligere hadde utøvd sitt apostolat.
Han bodde i Bogotá til han den 23. oktober 1893 fikk det overraskende brevet fra pave Leo XIII (1878-1903) som utnevnte ham til hjelpebiskop av Pinara og den første apostoliske vikar av Casanare. Han ble bispeviet den 1. mai 1894. Han ønsket å ende sine dager i Casanare, men den 2. desember 1895 ble han overflyttet til bispedømmet Pasto i det sørlige Colombia. Der forsvarte han sin flokk mot tidens vranglære og fremmet nidkjært andakten for Jesu hellige Hjerte. Gjennom sitt virke bidro han mye til å få slutt på den pågående borgerkrigen. Han var kjent ikke bare for sine åndelige råd og som skriftefar, men også for sin villighet til å hjelpe syke når som helst på døgnet. I 1898 var han i Europa for sitt ad limina-besøk i Vatikanet, hvor han benyttet anledningen til å presentere sin avskjedssøknad til pave Leo XIII. Paven innvilget den imidlertid ikke. Han benyttet anledningen til å besøke Alfaro før han vendte tilbake til sitt bispedømme Colombia.
I 1905 fikk han diagnosen kreft i ganen, og legene anbefalte ham å reise til Europa for operasjon. Han reiste tilbake til Spania, hvor han kom i begynnelsen av 1906. I februar ble han operert i Madrid, en svært smertefull opplevelse stort sett uten bedøvelse. Operasjonen måtte gjentas i mars, men uten suksess. Han aksepterte sin skjebne og reiste tilbake til Monteagudo i Navarro for å være hos sin himmelske skytshelgen, Nuestra Señora del Camino. Etter ubeskrivelige lidelser døde han i hellighets ry den 19. august 1906 i Monteagudo, det klosteret hvor han avla sine første løfter og hvor han hadde vært superior. Han ble gravlagt i klosterkirken. I 1910 og i 1975 ble hans jordiske rester undersøkt og funnet uten tegn på forråtnelse.
Den 1. februar 1975 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av pave Paul VI (1963-78) og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 23. mai 1975 undertegnet paven dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Det gjaldt Carmela Jurado fra Pasto i Colombia, som i 1947 ble helbredet av sin kreft i ganen etter å ha bedt om Esekiel Morenos forbønn. Han ble saligkåret av pave Paul VI den 1. november 1975, i Det hellige år.
For å bli helligkåret kreves enda et mirakel, og det skjedde i 1986, da María Jesús Ñáñes Díaz fra Buesaco i Colombia ble helbredet for sin brystkreft etter å ha bedt om den salige Esekiels forbønn. Den 7. mars 1992 undertegnet den salige pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente helbredelsen som et mirakel på Esekiels forbønn. Han ble helligkåret den 11. oktober 1992 av pave Johannes Paul II. Det skjedde i Santo Domingo i Den dominikanske republikk i anledning 500-årsfeiringen av evangeliseringen av Amerika. Hans minnedag er dødsdagen 19. august.
Han holdes frem som eksempel på biskoppelig hellighet, pastoral kjærlighet og villighet til å vie sitt liv fullstendig til tjeneste for sitt bispedømme. Han regnes som en spesiell forbeder for alvorlig kreftsyke.
Kilder: Attwater/Cumming, Butler (VIII), Schauber/Schindler, Holböck (4), Index99, Patron Saints SQPN, Infocatho, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, vatican.va, santarita-oar.org.br, recoletosfilipinas.org, larioja.7host.com, agustinosrecoletos.com.co, santoscristianos.freehosting.net - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 23. juni 2003