Den salige Elisabeth Eppinger (fr: Élisabeth) ble født den 9. september 1814 i Niederbronn-les-Bains i departementet Bas-Rhin nord i Alsace (ty: Elsass), som da lå i kongeriket Frankrike (1814-30), nå i regionen Grand Est i Norøst-Frankrike. Alsace-Lorraine (ty: Elsass-Lothringen) har gjennom historien vekslet mellom å være fransk og tysk, og befolkningen har blitt blandet. Elisabeth var den eldste av elleve barn i en fattig tyskspråklig landarbeiderfamilie. Hennes far Georg Eppinger (1790-1861) kom fra en familie som hadde slått seg ned i Niederbronn på 1600-tallet, mens hennes mor Barbara Vogt (1791-1881) kom fra Eberbach nord i Baden-Württemberg i Tyskland. Elisabeth ble døpt dagen etter fødselen.
Hun led av ulike sykdommer i sin barndom, så hun fikk lite skolegang og kunne bare skrive sitt eget navn. Men hun gjorde seg bemerket med sin sterke tro på Gud. Allerede i tidlig barndom følte hun seg dratt mot et liv i Guds virkelighet. Hun var overbevist om at Gud elsker alle mennesker og ønsker deres lykke. Hennes sogneprest i Niederbronn siden 1823, Jean-David Reichard (1796-1867), visste om hennes ønske om å etablere en religiøs kongregasjon og hjalp henne med å finne ledsagere for dette prosjektrt. I 1846 hadde hun en visjon av Jesus Kristus, og dette var begynnelsen på en rekke ekstaser, og hun ble snart kjent som «ekstatikeren fra Niederbronn» (l'extatique de Niederbronn).
Sogneprest Reichard fikk også vite om hennes ekstaser og følte seg forpliktet til å underrette sin biskop om dette. Biskop Andreas Raess [Räß] (1794-1887) av Strasbourg (1842-87) møtte henne i juli 1848 for å snakke med henne inntil han var overbevist om at hennes intensjoner om å tjene de syke og de fattige. Biskopen mente også at Gud hadde kalt henne til en spesiell misjon. P. Claude Ignatius Busson publiserte en serie skrifter om henne – tre sett – fra 1849 til 1853 som svar på hennes ekstaser.
Etter å ha oppgitt sin drøm om å slutte seg til læresøstrene i Ribeauville (ty: Rappoltsweiler) på grunn av sin helsetilstand, grunnla hun den 28. august 1849 sin egen kongregasjon, «Søstre av den helligste Frelser» (Sœurs du Très-Saint-Sauveur – CSTSS) eller (Congregatio Sororum a Divino Redemptore – SDR), som også kalles på tysk Niederbronner Schwestern. Hun ble kongregasjonens første superior og kongregasjonen fikk raskt biskopens godkjennelse. Hun avla sine ordensløfter den 2. januar 1850 med ordensnavnet Alfonsa Maria (fr: Alphonse-Marie). Den nye kongregasjonens formål kunne ses i søstrenes første aktiviteter. De tok seg av de fattige, av de syke i deres hjem og av forlatte barn. De var tilgjengelig for alle uansett sosial status eller religiøs tilhørighet.
Som svar på anmodninger fra sogn og kommuner vokste antallet nye kommuniteter i Frankrike, Tyskland, Østerrike og Ungarn. Grunnleggeren satte sin kongregasjon under beskyttelse av den hellige Alfons Maria de’Ligouri (1696-1787). Kongregasjonen mottok i 1863 Decretum laudis («rosende dekret») fra den salige pave Pius IX (1846-78) og mottok full pavelig anerkjennelse i 1866. Kongregasjonen hadde 700 søstre i 83 hus i 1863. Den hadde i 1854 mottatt keiserlig anerkjennelse fra keiser Napoleon III (1852-70), som under koleraepidemien i 1854 brukte hennes kongregasjon til å pleie ofrene.
Mor Alfonsa Maria døde den 31. juli 1867 i Niederbronn-les-Bains i det franske keiserriket (1852-70), samme uke som sin sogneprest Reichard. Hun ble 52 år gammel. Den 2. august ble hun gravlagt på byens kirkegård. Kardinal Willem Marinus van Rossum CSsR (1854-1932), prefekt for Propaganda Fide (1918-32), sa i august 1931: «Dere har en grunnlegger som er en helgen!» Hennes levninger ble ekshumert den 8. november 1950 og flyttet til slottet Oberbronn, kongregasjonens moderhus. Kongregasjonen ekspanderte til land som Argentina og Angola og fikk 150 søstre i nitten kommuniteter. Ved Elisabeths død hadde kongregasjonen 372 søstre i 74 hus. I 1948 var antallet steget til 5254 i 690 hus i de fem provinsene Frankrike (moderhus Avenay), Alsace-Lorraine (moderhus Oberbronn), Belgia-Holland, Baden-Hessen (moderhus Bühl) og Bayern-Rheinpfalz (moderhus Neumarkt) i tillegg til tolv stasjoner i den afrikanske misjonen.
Fra grunnleggelsen gikk flere selvstendige kongregasjoner ut. Kongregasjonen «Schwestern des Erlösers» (Congregatio Sororum an Sancto Redemptore – CSR) oppsto etter at Niederbronner Schwestern i 1854 slo seg ned i Würzburg i Bayern etter anmodning fra den stedlige biskopen. Av politiske og rettslige grunner ble denne filialen gjort til en selvstendig kongregasjon.
I 1863 ba biskop János Simor av Győr i Ungarn kongregasjonens hus i Wien om å sende søstre til Sopron (ty: Ödenburg) for å ta over omsorgen for de foreldreløse i det lokale barnehjemmet. Den ungarske kommuniteten brøt snart ut fra moderhuset for å bli en selvstendig kongregasjon, og i 1868 ga biskop János Zalka instituttet nye regler. Denne kongregasjonen kalte seg «Søstre av den guddommelige forløser» (Congregatio Sororum a Divino Redemptore – SDR), på tysk Schwestern vom Heiligsten Heiland.
Søstrene i Würzburg ekspanderte til USA og Tanzania, mens søstrene i Györ har spredt seg til Italia (deres generalhus er i Roma), Slovakia, Ukraina, Ungarn og USA. Begge disse kongregasjonene anerkjenner Mor Alfonsa Maria som grunnlegger, men opprettholder sin autonomi. Grunnleggelsen av en forening av brødre lyktes ikke.
Hennes saligkåringsprosess ble åpnet i Strasbourg med en informativprosess som varte fra den 29. januar 1951 til den 12. januar 1955, mens teologer godkjente hennes åndelige skrifter den 6. juli 1963. Saken forble inaktiv i flere tiår inntil et dekret fra Helligkåringskongregasjonen den 30. august 2005 gjenopptak saken med dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causæ ex parte Sanctæ Sedis), noe som ga henne tittelen «Guds tjenerinne» (Serva Dei). En supplerende prosess ble åpnet den 7. juni 2006 og avsluttet den 25. juni 2007, og gyldigheten av informativprosessen og den supplerende prosessen ble anerkjent av Vatikanet den 29. februar 2008.
Sakens Positio ble sendt til Vatikanet i to deler i 2009 og 2010. Den 19. desember 2011 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent av pave Benedikt XVI (2005-13) og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Et angivelig mirakel på hennes forbønn ble undersøkt på stedet hvor det skjedde, og Helligkåringskongregasjonen anerkjente gyldigheten av prosessen den 10. oktober 2008. Den 26. januar 2018 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente et mirakel på hennes forbønn, noe som åpnet for en snarlig saligkåring.
Hun ble saligkåret søndag den 9. september 2018 i katedralen Notre-Dame i Strasbourg. Som vanlig i dette pontifikatet ble saligkåringen ikke foretatt av paven selv, men av hans spesielle utsending, i dette tilfelle Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Giovanni Angelo Becciu. Det ble ved saligkåringen opplyst at hennes minnedag er 9. september, som er hennes fødselsdag og samtidig dagen for hennes saligkåring.
Kilder: Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, de.wikipedia.org, fr.wikipedia.org, it.wikipedia.org, newsaints.faithweb.com, congregatio-sdr.com, cstss.org, deutsche-biographie.de - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 16. september 2018