Emilies mor døde i 1804 da hun var fire år gammel, og Emilie flyttet da til farens søster, Marie-Anne Tavernier, og hennes mann Joseph Perrault, og de oppdro henne sammen med sine egne fire barn. Hennes far døde i 1814 da Emilie var fjorten år gammel. Hun bodde som kostelev og fikk utdannelse hos søstrene av Notre Dame på skolen i gaten Saint-Jean-Baptiste fra 1814 til 1815, og deretter flyttet hun tilbake til familien Perrault. Tanten oppdaget tidlig i barnet en tydelig sensibilitet overfor de fattige og ulykkelige. Mens Emilie ennå var tenåring, døde i tillegg til hennes far også hennes eneste søster og to av hennes brødre. Da hun var atten år gammel, ble hennes bror François enkemann, og da dro hun straks for å hjelpe ham uten tanke på betaling. Hun satte bare en betingelse: at de dekket et bord som alltid skulle være åpent for sultne mennesker som kom til døren. Dette bordet kalte hun kjærlig «Kongens bord». Da hun returnerte til familien Perrault igjen i 1819, var hennes tante nå gammel og vanfør, så hun ga ansvaret for Emilie til sin datter Agathe (f. 1787), som var blitt enke, og hun ble som en tredje mor for henne.
I en alder av nitten år, mens hun pleide sin tante, tilbrakte Emilie tid som debutant i Montreals fasjonable selskapsliv og ble ofte sett ved de sosiale begivenhetene i byen. Mellom 1820 og 1822 bodde hun i to perioder sammen med en av sine kusiner, Julie Perrault, i Québec city. Men dette tok slutt i 1822 da Emilies tante, Marie-Anne, døde, noe som førte til at Emilie og hennes kusine Agathe Perrault flyttet sammen i et hus i Montreal West. I et brev til Agathe datert 18. juni 1822 skrev Emilie at hun følte et sterkt klosterkall og ville bli ordenssøster en gang til høsten.
Men den 4. juni 1823 giftet Emilie seg med den femtiårige velstående kjøpmannen Jean-Baptiste Gamelin, som opprinnelig hadde vært fruktdyrker. I ham fant Emilie en venn av de fattige som delte hennes egne aspirasjoner. De fikk tre sønner, men til deres store sorg døde alle barna som spedbarn (den siste døde etter sin fars død, 21 måneder gammel). Etter at også mannen døde den 1. oktober 1827, viet Emilie seg fullstendig til å hjelpe de fattige for å dempe sin egen sorg.
Hun bodde fortsatt i huset i Rue Saint-Antoine, som hun nå eide. De første som nøt godt av hennes hjelp, var Dodais, en fattig og mental syk tenåring og hans eldre mor, som Jean-Baptiste Gamelin hadde tatt vare på siden den dagen da gutten hadde reddet hans liv. Før han døde, ba Gamelin Emilie å fortsette å ta vare på Dodais og hans mor til minne om deres kjærlighet til hverandre. Derfor ble Emilies hjem også deres hjem. Hun hjalp dem ikke bare økonomisk med de midlene mannen hadde etterlatt henne, men også med sin tid, hengivenhet, velvære, fritid og til og med helse.
Fra sine hjemmebesøk hadde den unge enken blitt slått av den elendigheten som enslige og isolerte eldre kvinner levde i. Som et resultat tok hun i 1829 fire av disse skrøpelige og syke eldre kvinnene inn i sitt hjem på Rue Saint-Antoine. Stadig flere trengende flyttet inn i huset; eldre mennesker, foreldreløse, fengselsfugler, innvandrere, arbeidsløse, døve og stumme, ungdom eller par i vanskeligheter, mennesker med fysiske eller psykiske handikap – alle kom til å kjenne hennes hjem som de spontant kalte «Forsynets hus».
I 1830 hadde hun avgjort at hun trengte mer plass for å ta seg av dem, og den 4. mars 1830 åpnet hun et tilfluktssted for skrøpelige eller syke eldre kvinner i Montreal på hjørnet av Rue Saint-Laurent og Rue Sainte-Catherine i distriktet Saint-Laurent, nær hjemmene til mange av hennes slektninger. Bygningen ble skaffet av abbé Claude Fay, sogneprest i kirken Notre-Dame i Montreal. I 1831 flyttet de til en større bygning som Emilie leide på hjørnet av Rue Saint-Laurent og Rue Saint-Philippe. På tidspunktet for flyttingen huset bygningen femten personer med en maksimumskapasitet på tyve, samt en residens for Emilie. Virksomheten ekspanderte inntil den i 1836 igjen krevde mer plass. Den 14. mars 1836 ble et hus på hjørnet av Rue Sainte-Catherine og Rue Lacroix donert av Antoine-Olivier Berthelet, en rik filantrop, og kort etter flyttet tilfluktsstedet til det nye huset, som ble kalt «Det gule huset». På dette tidspunktet hadde Emilie 24 kvinner som sine medarbeidere i sitt arbeid.
Senere førte utbrudd av kolera og sivile uroligheter til en tjeneste med å pleie syke og besøke fanger. I mars 1838 fikk Emilie tyfoidfeber og ble alvorlig syk, men hun kom seg senere. Familie og venner sluttet seg til henne og hjalp henne, mens det var andre som ikke forsto hennes arbeid. Men de to første biskopene av Montreal, Jean-Jacques Lartigue og Ignace Bourget, så med takknemlighet på hennes arbeid.
I mai 1841 dro Ignace Bourget, den nylig utnevnte biskopen av Montreal (1840-76), til Europa, hvor han besøkte Frankrike. Der forsøkte han å overtale kongregasjonen «Barmhjertige Døtre av St. Vincent de Paul» (FdC) ville sende søstre til fru Gamelins arbeid og dermed etablere en religiøs kommunitet. Hans intensjon var at de franske søstrene skulle overta Emilies Asyl for å legge et solid grunnlag. I hans fravær inkorporerte den lovgivende forsamlingen i Canada den 18. september 1841 tilfluktsstedet som The Montreal Asylum for Aged and Infirm Women.
Imidlertid fikk biskop Bourget den 8. november 1842 beskjed om at De barmhjertige døtrene fra Paris hadde bestemt seg for ikke å sende noen misjon til Montreal. Biskopen bestemte seg derfor for å grunnlegge en ny religiøs kommunitet for å drive asylet, og han appellerte til de troende i sitt eget bispedømme om å sende passende kvinner for å slutte seg til en slik gruppe. Innen den 25. mars 1843 hadde syv kvinner uttrykt interesse, og de ble plassert i et novisiat under ledelse av Jean-Charles Prince, koadjutor-biskop av Montreal. Emilie var ikke en av disse kvinnene, men biskop Bourget var likevel ivrig etter å knytte henne til prosjektet ved å tillate henne å delta i alle novisenes åndelige øvelser. Den 8. juli 1843 trakk en av novisene seg fra programmet og etterlot en åpning som Emilie var ment å ta.
Men før Emilie trådte inn i novisiatet, ble hun sendt av biskop Bourget til USA for å besøke og studere «Nestekjærlighetens søstre av St. Josef» i Emmitsburg i Maryland, som var grunnlagt av den hellige Elizabeth Ann Seton (1774-1821) i 1809, med det mål å skaffe en modell for en ny religiøs kongregasjon. Emilie vendte tilbake med en håndskrevet kopi av den hellige Vincent de Pauls regel, og den 8. oktober 1843 mottok hun ordensdrakten i den nye kongregasjonen som novise.
Den 29. mars 1844 ble det holdt en seremoni i kapellet til The Asylum of Providence, hvor biskop Bourget ga kanonisk status til den nye religiøse kongregasjonen og ga den navnet Daughters of Charity, Servants of the Poor. Senere ble den populært kjent som Sisters of Charity of Providence. I 1970 fikk kongregasjonen offisielt navnet Sisters of Providence. Ved denne seremonien ble Emilie Gamelin og de andre seks novisene ordenssøstre og avla de tradisjonelle løftene om kyskhet, fattigdom og lydighet, samt et fjerde løfte om tjeneste for de fattige. Dagen etter (den 30. mars) ble Emilie Gamelin valgt til generalsuperior for den nye kongregasjonen, og hun fikk tittelen Mor Gamelin. Hun ble også offisielt kunngjort som kongregasjonens grunnlegger.
Formålet for «Kongregasjonen av Forsynets søstre» (fr: Sœurs de la charité de la Providence; eng: Sisters of Providence) (Congregatio Sororum a Providentia – SP) var å ta seg av foreldreløse barn, eldre kvinner, eldre og syke prester og de mentalt syke. Kongregasjonen vokste raskt, og i dag er den spesielt kjent for sin innsats for de fattige i Canada og USA. Fra 1843 tilbød søstrene et tilfluktssted for foreldreløse jenter og eldre kvinner, og i 1844 lanserte de Hospice St-Joseph, som var viet til syke og eldre katolske prester. I 1845 etablerte søstrene et arbeidskontor for å hjelpe jobbsøkere og potensielle arbeidsgivere, de begynte å pleie mentalt syke og åpnet en skole i Longue-Pointe i Montreal. I 1846 åpnet de et tilfluktssted i La Prairie i Québec.
I 1847 ble Montreal rammet av en tyfusepidemi og biskop Bourget appellerte til de religiøse kommunitetene i Montreal, inkludert Forsynets søstre, om å hjelpe til i behandlingen av ofrene. Etter denne epidemien tok Mor Emilie Gamelin ansvaret hospitset Saint-Jérôme-Émilien, som var viet til barna av tyfusofre som var irske immigranter. Sent på året sendte Mor Emilie noen av søstrene for å undervise på École Saint-Jacques, som hadde en for liten stab. I 1849 etablerte hun Hôpital Saint-Camille for å svare på det årets koleraepidemi.
I 1849 fikk Mor Emilie innvilget sin søknad til justisministeren for Lower Canada, Louis-Hippolyte Lafontaine, om å åpne et sinnsykeasyl i Longue-Pointe. Samme år etablerte hun et konvent i Sainte-Élisabeth i Quebec, og i 1850 ble det fulgt av et konvent i Sorel-Tracy i Quebec. Sent i 1850 besøkte Emilie igjen USA og reiste rundt til grunnleggelsene til The Sisters of Charity, med spesiell vekt på deres sinnssykehus.
Men den nye kongregasjonen hadde også sine tunge stunder. Dette gjaldt spesielt da deres antall ble kraftig redusert av dødsfall i epidemier, men også da biskop Bourget begynte å tvile på Emilies gode vilje under innflytelse av kommentarene fra en ulykkelig søster. Men biskopen skulle senere angre og få tilbake sitt opprinnelige syn på henne.
I 1960 begynte undersøkelser med sikte på å åpne en prosess for Mor Emilies mulige salig- og helligkåring. Den 31. mai 1981 ble prosessen formelt åpnet i erkebispedømmet Montreal, og dermed ble Mor Emilie erklært som en «Guds tjenerinne». I 1983 begynte et bispedømmetribunal å undersøke hennes saligkåringssak. Bevisene ble samlet i et dokument som kalles positio, som ble sendt til Roma og presentert for Helligkåringskongregasjonen. Dokumentet ble gransket av en komite av teologiske eksperter, og på deres anbefaling anerkjente den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) den 23. desember 1993 hennes «heroiske dyder», og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 18. desember 2000 undertegnet paven dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn.
Miraklet gjaldt den trettenårige gutten Yannick Fréchette, som i 1983 var blitt helbredet for akutt leukemi. Den 16. desember 1999 ble helbredelsen erklært medisinsk uforklarlig. Emilie ble saligkåret av paven den 7. oktober 2001 på Petersplassen i Roma. Han slo fast at hennes minnedag skulle være dødsdagen 23. september. I Canada feires hun den 24. september. Hun var den første fra Montreal som var blitt saligkåret.
I dag finnes det 1 200 søstre i ni land i Afrika, Asia og Sør- og Nord-Amerika (Canada, USA, Argentina, Chile, Haiti, Kamerun, Egypt, Filippinene og El Salvador), av dem er 800 i Canada. Kongregasjonens hovedkvarter ligger på Grenet Street i Montreal. Det huser generaladministrasjonen, Centre Émilie-Gamelin samt søstrenes museum og arkiv. The Asylum of Providence ble revet i 1963. Siden 1995 har denne tomten, som tidligere var formelt kjent som Square Berri, hatt navnet Place Émilie-Gamelin. En statue av Emilie Gamelin, utført i 1999 av kunstneren Raoul Hunter, står i utgangen til Rue Sainte-Catherine i metrostasjonen Berri-UQAM.
Kilder: Index99, CSO, Patron Saints SQPN, santiebeati.it, en.wikipedia.org, nominis.cef.fr, EWTN/OR, providence.org, providenceintl.org, diocesemontreal.org, grandquebec.com, biographi.ca, Western Catholic Reporter - Kompilasjon og oversettelse. p. Per Einar Odden
Opprettet: 5. juli 2005