Etter at utdannelsen var ferdig, kom han trolig allerede under keiser Otto I (936-73; keiser fra 962). til det keiserlige kapell. I 976 ble han kansler for keiser Otto II (973-83). Kanselliet sto da under erkebiskop Willigis av Mainz. Året etter, i 977, døde erkebiskop Dietrich I av Trier (965-77), og keiseren innsatte i august 977 Egbert som erkebiskop av Trier i den nåværende tyske delstaten Rheinland-Pfalz like ved grensen til Luxembourg. I dette embetet skulle han sikre det ottonske rikets interesser. Egbert var en nær venn av Otto II, og sammen med Willigis av Mainz hadde han en sunn innflytelse på keiseren, som han fulgte på hans reise til Italia i 983 for å delta på en hoffdag i Verona. Etter Ottos død i 983 gikk han først inn for hertug Henrik II den Trettekjære av Bayern, men han gikk snart over til Otto III (983-1002; keiser fra 996) og hans mor Theofano. Etter dette holdt han seg unna politikken.
Egbert var spesielt opptatt av å fjerne alle spor etter vikingenes herjinger på slutten av 800-tallet fra sitt store bispedømme, og å fremme den kirkelige reform som hadde hatt fremgang siden keiser Otto Is dager. Han fullførte den restaureringen som hans forgjenger hadde påbegynt, av klosteret St Maria ad Martyres nær Trier. Like utenfor byen bygde han klosterkirken St. Eucharius (St. Mathias), som Otto II bidro sjenerøst til. Ved den anledningen ble den hellige Celsus’ legeme oppdaget. Klosteret selv ble rikt utstyrt og dets monastiske skole blomstret igjen. Kollegiatskirken St Paulinus nær Trier ble utstyrt på lignende vis, en regelmessig inntekt for presteskapet der ble sikret og en passende høytid i liturgien ble muliggjort.
Abbed Hetzel av Mettlach ble avsatt for oppførsel som var uverdig for hans løfter og stilling. Klosteret ble reformert, og dets skole ble et aktivt senter for studier. I Münstermaifeld ble St Martin was opphøyet til verdighet av en kollegiatskirke og ble utstyrt i henhold til det. Fra alle disse fornyede sentrene og fra klostrene Echternach og St Maximin, som ikke trengte noen reform, strålte en gagnlig, åndelig og intellektuell innflytelse i alle retninger gjennom bispedømmet.
Egbert er kjent for å ha fremmet vitenskap og kunst. I hans episkopat eksisterte det i Trier et svært produktivt skriptorium, formodentlig i klosteret St Maximin, og der befant seg blant andre den såkalte «Mester av Registrum Gregorii», en av tidens mest fremragende bokmalere. Den såkalte «Bokmaleren fra Reichenau» lagde for Egbert i samarbeid med dette skriptoriet Codex Egberti, en evangeliebok som Egbert ga til klosteret St Paulinus i Trier. For Egbert ble også det såkalte Egbert-psalteret produsert.
Egbert har også gitt navn til det såkalte Egbert-verkstedet, som regnes som en av de mest betydelige gullsmedverksteder i ottonsk tid og særlig er kjent for sine emaljearbeider. Hovedverkene er Andreas-bærealteret (også kjent som Egbert-skrinet) i Domschatz i Trier, Petrusstab, i dag i Domschatz i Limburg og innbindingen av Codex aureus Epternacensis (i dag i Germanischen Nationalmuseum). Egbert-verkstedet arbeidet også på bestilling for andre fyrster, noe som er kjent fra brev som Gerbert av Aurillac som sekretær for biskop Adalbero av Reims skrev til Egbert. Ettersom det ikke oppsto noen arbeider fra Egbert-verkstedet etter Egberts død, antar forskningen at abbedisse Mathilde fra Essen hentet håndverkerne dit.
Egbert døde den 8. desember 993 (eller 9. desember) og ble etterfulgt som erkebiskop av Ludolf (994-1008). Han ble gravlagt i kapellet St. Andreas som han selv hadde bygd nær katedralen i Trier. Han er aldri helligkåret, og noen kilder kaller ham «ærverdig». Hans minnedag er dødsdagen 8. (9.) desember. Noen feirer hans minnedag den 24. april, andre den 18. september.
Kilder: CE, de.wikipedia.org, zeno.org, deutsche-biographie.de (1959), Allgemeine Deutsche Biographie (1877) - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 22. mai 2014