Den hellige kong Ethelbert II av East Anglia (~765?-794)

Den hellige Ethelbert (Æthelbert, Aethelbert; gmleng: Æðelbrihte; lat: Edilbertus, Ethelbertus) ble født på et ukjent tidspunkt på 700-tallet i England. Han var ifølge Richard av Cirencester, som skrev på 1400-tallet, sønn av kong Ethelred (Æthelred) av East Anglia (ca 758-79) og hans hustru Leofrana, en adelskvinne fra Mercia. Hans fromme vita, skrevet av Gerald av Wales (Giraldus Cambrensis) (d. ca 1220), forteller oss at Ethelbert var en bønnens mann helt fra barndommen.

Ethelbert var svært ung da han etterfulgte sin far og ble østanglernes konge (779-94) som Ethelbert II. Dette var mens Offa var konge av Mercia (757-96). Han var den mektigste kongen i England og hadde allerede lagt fire mindre kongedømmer under seg. Han var på mange måter en god og rettferdig hersker, men han gjorde seg skyldig i en enkelt forrædersk handling mot Ethelbert, øyensynlig tilskyndet av sin hustru.

Ethelbert ønsket å sikre stabilitet for sitt kongerike ved å få en arving, og han kastet sine øyne på kong Offas unge datter, den hellige Etheldreda av Croyland (Alfreda, Aelfthryth), som var både vakker og from. Den unge kongen (tradisjonen sier at han var bare femten år gammel, men det må ha vært ved tronbestigelsen femten år tidligere) ignorerte sin mors bange anelser og trosset varsler som jordskjelv, solformørkelse og en advarende visjon og dro i 794 fra Bury St. Edmunds til kong Offas hoff i Sutton Walls, seks kilometer fra Hereford i Herefordshire, for å be om å få gifte seg med Etheldreda.

Offa mottok ham med stor respekt og gjestfrihet, men dronning Quendreda (Cwendreda, Cynethryth) var full av ambisiøse og onde planer og fryktet at den unge kongen var ute etter tronen i Mercia. Hun tok sin mann kongen til side og erklærte: «Se, du har fått din fiende i fanget, og hans kongerike har du lenge traktet etter. Hvis du nå knuser ham i hemmelighet vil hans rike bli ditt og dine etterkommeres i all fremtid». Men kongen nølte.

Ethelberts lik ble kastet i elven Lugg, mens hans hode, som senere ble æret i Westminster, ble sparket rundt. Legemet ble først gravlagt i hemmelighet i Marsden ved elven Lugg, men mirakler avslørte stedet. Etter en visjon ble legemet ført til en kirke i Fernley (Heath of Fern – nå Hereford) og gravlagt der. Den hadde kong Offa bygd som bot for drapet, og den ble viet til Jomfru Maria og den hellige Ethelbert.

Det er neppe tvil om at kong Offa var innviet i mordplanene, og han kastet ikke bort tiden før han utnyttet det som hadde skjedd. Han sendte straks tropper inn i East Anglia (Norfolk og Suffolk) og annekterte landet og la det til sitt eget rike. Deretter bygde han som vanlig kirker og klostre for å sone for sine onde gjerninger, spesielt St Alban’s Abbey og altså den senere katedralen i Hereford. Noen sier at Offa reiste på pilegrimsreise til Roma, i alle fall ga han mye til kirkene i Roma og spesielt til den engelske skolen der. Dronning Quendreda led en vanærende død mindre enn tre måneder etter sin ugjerning, og Offas eneste sønn Egfrid (Ecgfrith) døde etter å ha regjert i bare noen måneder i 796. Kronen i Mercia gikk deretter over til familien som nedstammet fra kong Penda (626-54).

Etheldreda var knust over farens skrekkelige forbrytelse, som hun følte seg indirekte ansvarlig for, så hun flyktet til den hellige Guthlacs kloster i Croyland (nå Crowland) i de øde sumpene i Lincolnshire. Her ble hun inkluser (lat inclusio = innesperring), det vil si frivillig innemurt nonne, og hun ble murt inne i en celle i den sørlige delen av klosterkirken, overfor høyalteret. Her levde hun i førti år før hun døde i hellighets ry.

Ethelberts legeme ble oppbevart i Hereford inntil danskene brente det sammen med kirken i 1050. Hans hode ble gravlagt i Westminster. Historikeren William av Malmesbury (ca 1080-1143) sier imidlertid at Ethelberts relikvier fortsatt var i Hereford. Han følte opplagt noen betenkeligheter ved kongens kult som martyr, og til fordel for opprettholdelsen av kulten påkalte han både den hellige Dunstan av Canterburys autoritet og vitnene til mirakler som grunner til å tillate kulten å fortsette. Fragmenter av skrinet er bevart. Katedralen i Hereford er viet til Den salige Jomfru Maria og St. Ethelbert Musikken til Ethelberts officium er bevart i Hereford-breviaret fra 1200-tallet.

Ethelberts minnedag er den angivelige dødsdagen 20. mai. Han feires fortsatt i bispedømmene Cardiff og Northampton. Han er titularhelgen for katedralen i Hereford, og kirker i Marden i Herefordshire og Little Dean i Gloucestershire samt elleve andre kirker i East Anglia (Norfolk og Suffolk) er viet til ham: sognekirkene i Alby, East Wretham, Larling, Thurton, Mundham og Burnham Sutton i Norfolk og Falkenham, Hessett, Herringswell og Tannington i Suffolk.

Han kan lett forveksles med den mer kjente hellige Ethelbert av Kent. Det synes sannsynlig, men ikke sikkert, at hans første biografi, skrevet av Osbert av Clare i Westminster på 1000-tallet, bygger på en muntlig tradisjon i Hereford som supplerer The Anglo-Saxon Chronicle, som bare nevner hans død. Gerald av Wales skrev også som nevnt en biografi om Ethelbert. Noen århundrer senere ble Ethelbert inkludert av maleren Circignani blant alle de engelske martyrene i Det engelske kollegiet i Roma.