Den hellige Elgiva (Elfgiva, Aelfgith, Elfgivu, Aelgiva, Algyva, Alfgifu, Aelgifu, Ælgifu, Ælfgifu, Aelgysa, Ælgytha, Aelgytha, Aelgyfa) levde i England på 900-tallet. Hun giftet seg rundt 939 med den hellige kong Edmund I av Wessex og England (921-46), konge fra 939. Hun ble mor til to konger av England, Edwy (Eadwig, Edwig All-Fair) (955-59) og den hellige Edgar den fredsommelige (Edgar the Peacemaker) (959-75).
Hennes mor Wynflæd (Wynnflæd) synes å ha hatt en forbindelse til klosteret i Shaftesbury. Dette fremgår av et charter fra kong Edgar hvor han stadfester overdragelsen av en eiendom i Uppidelen fra hans bestemor Wynflæd til Shaftesbury. Hun kan godt ha vært den nonne eller kvinne som hadde avlagt løfter (religiosa femina) av dette navn i et charter datert 942 og bevart i klosterets kartularium (lat: Chartularia, et klosters fortegnelse over gavebrev). Det forteller at hun mottok og gjenervervet fra kong Edmund en håndfull eiendommer i Dorset, nemlig Cheselbourne og Winterbourne Tomson, som på en eller annen måte endte opp i kommunitetens besittelse.
Siden det ikke nevnes noen far eller søsken, har videre spekulasjoner om Elgivas bakgrunn hovedsakelig hvilt på identiteten til hennes mor, hvis relativt uvanlige navn har invitert til videre gjetninger. En forsker antyder at hun var den Wynflæd som satte opp et testamente midt på 900-tallet, etter Elgivas død. Denne kvinnen eide mange eiendommer over hele Wessex, i Somerset, Wiltshire, Berkshire, Oxfordshire og Hampshire, og hadde gode forbindelser med nonneklostrene i Wilton og Shaftesbury, som begge var kongelige grunnleggelser. På dette grunnlag er en rekke slektninger blitt foreslått for Elgiva, inkludert en søster kalt Æthelflæd, en bror kalt Eadmer og en bestemor kalt Brihtwyn. Det er imidlertid delte meninger blant de lærde.
Kildene angir ikke noe tidspunkt for Elgivas ekteskap med kong Edmund. Den eldste sønnen Edwy skal ha vært seksten år gammel da han overtok som konge da onkelen Edred døde den 23. november 955, altså født i 939. Selv om hun var mor til to fremtidige konger ser det ikke ut til at hun noensinne ble konsekrert som dronning. I tillegg ser hennes formelle posisjon ved hoffet ut til å ha blitt overskygget av kongens mor, enkedronning Eadgifu av Kent (Edgiva, Ediva) (d. 25. august 968). I det eneste bevarte dokumentet som er bevitnet av henne, et charter fra Kent fra mellom 942 og 944, undertegner hun som kongens konkubine (concubina regis), på en plass mellom biskoper og ealdormen. Til sammenligning signerte Eadgifu høyere opp som mater regis (kongens mor), etter sine sønner Edmund og Edred, men før erkebiskoper og biskoper. Det var først mot slutten av 900-tallet at krønikeren Æthelweard kaller henne dronning (regina), men dette kan være en retrospektiv ære på en tid da hennes kult var godt etablert i Shaftesbury.
Mye av Elgivas krav på berømmelse kommer fra hennes forbindelse med Shaftesbury. Hennes patronat for kommuniteten antydes av et charter fra kong Ethelred datert 984 som forteller at kommuniteten byttet med kong Ethelred den store eiendommen i Tisbury i Wiltshire mot Butticanlea (uidentifisert). Elgiva mottok den fra sin mann og aktet å testamentere den tilbake til klosteret, men det hadde ennå ikke skjedd. Hennes sønn Edwy krevde at Butticanlea først ble returnert til kongefamilien.
Elgiva var «rådgiver og foredler av hele kongeriket». Hun døde før sin mann i 944. Tidlig på 1100-tallet skrev William av Malmesbury at hun led av en sykdom i de siste få årene av sitt liv, men det kan ha vært snakk om en sammenblanding. Hennes levninger ble gravlagt og senere skrinlagt i Shaftesbury. Mannen Edmund ble myrdet den 26. mai 946.
William av Malmesbury kalte henne grunnlegger (eller den andre grunnleggeren etter den hellige kong Alfred) av nonneklosteret i Shaftesbury, og han sier at hun døde der den 18. mai 944. Han priste henne for hennes sjenerøsitet, kloke råd og profetiske gaver, og han forteller at hun satte fri dødsdømte menn, ga bort dyre klær til de fattige og stoisk holdt ut langvarige lidelser. Han skrev også noen vers hvor han æret henne for hennes mirakler. Senere, i den sene middelalderkatalogen over engelske helgener, Cathalogus Sanctorum in Anglia Pausancium fra 1300-tallet, ble hun kalt abbedisse av Wilton.
Elgiva ble æret som helgen snart etter sin begravelse i Shaftesbury. Æthelweard forteller at mange mirakler hadde skjedd ved hennes grav opp til hans dager, og disse fikk åpenbart en viss lokal oppmerksomhet. Lantfred av Winchester, som skrev på 970-tallet og dermed kan kalles det første kjente skriftlige vitnesbyrdet om hennes kult, forteller om en ung mann fra Collingbourne (muligens Collingbourne Kingston i Wiltshire), som i håp om å bli helbredet for blindhet reiste til Shaftesbury og våket der. Til tross for den nye prominensen av Edvard Martyren som en helgen gravlagt i Shaftesbury, fortsatte hennes kult å blomstre i senere angelsaksisk England.
Elgiva kalles helgen (Sancte Ælfgife) i D-teksten av The Anglo-Saxon Chronicle fra midt på 1000-tallet. Hennes kult ser ut til å overskygget kulten til klosterets første abbedisse, kong Alfreds datter Æthelgifu. Både listen over helgengraver fra første halvdel av 1000-tallet, «On the Resting-Places of the Saints», eller på gammelengelsk Secgan be þam Godes sanctum þe on Engla lande ærost restan, og kalenderen fra Hyde fra 1000-tallet bevitner hennes kult i Shaftesbury. Ifølge en før-normannisk tradisjon fra Winchester var hennes minnedag dødsdagen 18. mai, men 21. desember nevnes også. Bollandistene nevner henne den 4. juni.
Kilder: Farmer, Benedictines, Bunson, KIR, CSO, Patron Saints SQPN, en.wikipedia.org, celt-saints, earlybritishkingdoms.com, zeno.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 9. mai 2014