Den hellige Elias Ardounes ble født en gang på 1600-tallet i Kalamata på Peloponnes i Hellas. Han arbeidet som barberer i hjembyen, hvor han hadde et utmerket ry som en klok og rettskaffen mann, og byens tyrkiske magistrater respekterte ham for hans visdom. Men han kom ofte i konflikt med demogerontes (samfunnets ledere) på grunn av deres behandling av hans medkristne, som fortsatt led under de tunge økonomiske forpliktelsene som var påtvunget dem av de osmanske okkupantene. Han var redd for at hvis det ikke ble lettelser i den underkuende skattleggingen, ville mange ortodokse kristne konvertere til islam for å unnslippe denne tunge byrden.
En dag da Elias formante demogerontes til å redusere skattebyrdene på de kristne, utviklet diskusjonen seg. Han erklærte at han var villig til å ta på seg fez, det vil si å bli muslim, om det kunne føre til at hans anmodning ble tatt til følge. Da de gjorde som han ba om, tok han på seg fezen og gikk til byens kadi og bekjente at han nå var muslim.
Men senere kom han til seg selv igjen og angret det han hadde gjort. Han reiste fra Kalamata og seilte til Athosfjellet, bekjente sin apostasi, ble konfirmert på nytt og ble værende der som munk. Det gikk åtte år, men hans samvittighet ga ham ingen hvile fordi han en gang hadde fornektet Kristus. Han bestemte seg derfor for å vende tilbake til Kalamata og forkynne Kristus, og dermed besegle sin skjebne. Hans skriftefar på Athosfjellet hadde oppmuntret ham i hans beslutning, men de kristne i Kalamata prøvde å avskrekke ham i frykt for at han ville svekkes under tortur og ikke gjennomføre martyriet. Men Elias var fast bestemt på å fortsette.
Etter mye bønn og faste mottok han den hellige kommunion og gikk straks til kaffehuset, hvor han ble gjenkjent av muslimene. De kalte ham Mustafa, det navnet han tok som muslim, men til dette svarte han: «Jeg er ikke lenger Mustafa, men Elias. Jeg er en ortodoks kristen». Deretter begynte Elias å fornærme den muslimske religion. De som var til stede, kastet seg straks over ham og banket ham opp grundig. Deretter tok de ham med for kadien.
For domstolen ble Elias anklaget for å ha sluttet seg frivillig til islam og senere begått apostasi. I hvert av de tre forhørene som Elias måtte gjennom, forble han fast i sin kristne overbevisning til tross for torturen han ble utsatt for. Han sa: «Det er ikke mulig for meg å fornekte min Herre Jesus Kristus selv om dere torturerer meg tusen ganger. Så gjør hva dere vil med meg». Men hans standhaftighet i sin tro på Jesus Kristus ga ham dødsstraff. Han skulle dø på bålet, brennes levende over langsom ild.
Under sin ildprøve den 31. januar 1686 i Kalamata forble Elias rolig og sang salmer. Etter hans død var andre ortodokse kristne i stand til å kjøpe hans levninger fra muslimene. De gravla ham i en kirke. Senere ble hans hodeskalle gitt som en relikvie til klosteret i Voulkanou utenfor Kalamata, hvor det fortsatt befinner seg. De kristne på stedet bygde en kirke på stedet for hans martyrium. Hans minnedag er dødsdagen 31. januar.
Kilder: Vaporis, Infocatho, transfig.orthodoxws.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 30. mai 2014
