Den hellige Edbert av Lindisfarne (d. 698)

Den hellige Edbert (Eadbert, Eadbeorht; lat: Eadbertus) ble født på 600-tallet i England. Vi kjenner ham bare gjennom den hellige Beda den ærverdiges Kirkehistorie, Historia Ecclesiastica gentis Anglorum (731). Beda beskriver ham som en prest med store bibelkunnskaper, men han har ikke etterlatt seg noen verker. Han var også berømt for sin sjenerøsitet og Beda forteller at han fulgte loven fra Det gamle testamente og pleide hvert år å gi en tiendedel av sin buskap, korn, frukt og klær til de fattige.

Etter at den hellige biskop Cuthbert av Lindisfarne døde i 687, ble Edbert hans etterfølger som biskop av Lindisfarne, og han ble bispeviet i 688. Lindisfarne (nå Holy Island) er en øy utenfor kysten av Northumbria som er landfast ved lavvann. Edbert la blytak på trekirken som var bygd av den hellige Finan av Lindisfarne. Som sin forgjenger Cuthbert trakk han seg to ganger i året tilbake til en liten øy for førti dagers ensomhet og bønn, og det er trolig at dette var St Cuthbert’s Isle like utenfor Lindisfarne.

Under fasten i 698 ga han noen munker i oppdrag å inspisere Cuthberts legeme, elleve år etter hans død, og de rapporterte til ham at det var like friskt, og ga ham noe av stoffet som legemet var svøpt i. Edbert kysset kledet som hadde dekket den helliges legeme og ba munkene ikle Cuthberts legeme nye klær og lage et nytt skrin for det, og på den tiden tilsvarte det en helligkåring. Edbert bestemte at han selv skulle gravlegges i den graven som dermed var blitt ledig.

Like etter ble han rammet av en dødelig sykdom og døde på Lindisfarne den 5. mai 698. Miraklene som skjedde ved hans grav, førte til at han ble betraktet som helgen på Lindisfarne. Etter 875 ble hans relikvier på grunn av vikingangrepene fraktet sammen med Cuthberts gjennom Northumbria, før de over hundre år senere endte opp i Durham. Der hviler både Cuthbert og Edbert fortsatt. Hans minnedag er 6. mai i Martyrologium Romanum og Old English Martyrology, men det finnes ingen bevis i Durham på en individuell fest. Hans kult, sammen med den til de andre tidlige biskopene av Lindisfarne, ble minnet i en fest i Durham den 4. juni, Translatio episcoporum Dunelmensium, som daterer seg fra 1300-tallet eller tidligere.

John Leland, som reiste rundt i England på 1540-tallet, kopierte en liste over engelske helgengraver «fra en liten bok over steder hvor helgener hviler i England» (E libello de locis, quibus S. in Angl[ia] requiescunt). Der står det: In monasterio Lindisfarnensi, Eata et Alfridus [et] Eadbertus eiusdem loci episcopi, et Ceoluulphus, rex et c[on]fessor, et Oildiualdus anachoreta («I klosteret på Lindisfarne, Eata og Edfrid og Edbert, biskop av samme sted, og Ceolwulf, konge og bekjenner, og Ethelwald, eremitt») (Nicholas Grant, 'John Leland's List of «Places where Saints Rest in England»', Analecta Bollandiana, 122:2 (2004), s 385).

Selv om det sies at de nevnte fem helgenene hviler på Lindisfarne, var ingen av dem der på det tidspunktet denne listen ble samlet, selv om klosteret antakelig hadde igjen noen relikvier av hver av dem. Edbert er den eneste av de fem som nevnes i en annen helgengravliste, nemlig Hugo Candidus’ latinske krønike om Peterborough Abbey fra midten av 1100-tallet, som bygger på listen over helgengraver fra første halvdel av 1000-tallet, «On the Resting-Places of the Saints», eller på gammelengelsk Secgan be þam Godes sanctum þe on Engla lande ærost restan.