Etter morens tidlige død i en difteriepidemi i 1878 vokste Elisabeth opp hos sin mormor, selveste dronning Victoria av England. I en alder av nitten år giftet hun seg med den russiske storfyrsten Sergej Aleksandrovitsj (1857-1905), femte sønn av tsar Alexander II av Russland og prinsesse Maria av Hessen und bei Rhein og bror av tsar Alexander III (1845-94). Bryllupet sto den 15. (3.) juni 1884 i kapellet i Vinterpalasset i St. Petersburg, og hun tok deretter navnet Elisabeth Fjodorovna, men hun beholdt sin lutherske religion. og ti år senere sin yngre søster var gift med den siste russiske tsaren, Nikolaj II San.
Paret slo seg ned i palasset Beloselskij-Belozerskij i St. Petersburg. Etter at Sergej i 1892 ble utnevnt til generalguvernør av Moskva, bodde de i et av palassene i Kreml. Om sommeren bodde de i Iljinskoe, en eiendom utenfor Moskva som Sergej hadde arvet etter sin mor. Paret fikk ingen barn, men de adopterte og oppdro storhertug Dmitrij Pavlovitsj og hans søster storhertuginne Maria Pavlovna etter at deres mor døde under Dmitrijs fødsel.
Elisabeth beskjeftiget seg stadig sterkere med sosiale spørsmål og samarbeidet intensivt med ulike hjelpeorganisasjoner. I den russisk-japanske krig organiserte hun lasarett-tog og innrettet klesverksteder i palasset i Kreml. Den 17. februar 1905 eksploderte det en bombe ikke langt fra storfyrsteparet, kastet av den revolusjonære Ivan Kaljajev og drepte hennes mann, storfyrst Sergej. Hun besøkte deretter attentatmannen i fengselet før hans henrettelse for å bevege ham til anger. Kaljajev ble hengt den 23. mai 1905.
I politiske spørsmål holdt Elisabeth seg svært tilbake, men det var kjent at hun sympatiserte med reformplanene til statsminister Stolypin og var blant de sterkeste kritikerne av Rasputins innflytelse ved hoffet og i staten. Hun gjorde et mislykket forsøk på å få sin søster tsarinaen til å fjerne hans makt, og etter mordet på Rasputin i 1916 forsikret hun attentatmannens mor om sine bønner på grunn av hennes kjære sønns patriotiske handling.
Ved middagstider den 17. juli kom tsjeka-offiseren Pjotr Startsjev og noen få bolsjevistiske arbeidere til skolen. De fratok fangene det de måtte ha igjen av penger og annonserte at de kommende natt skulle overføres til Øvre Sinjatsjikhenskij fabrikkanlegg. Vaktene fra Den røde hær fikk ordre om å dra og ble erstattet av tsjekister. Om natten ble fangene vekket og kjørt i kjerrer på en vei som gikk til landsbyen Sinjatsjikha (Синячиха), rundt atten kilometer fra Alapajevsk, hvor det var en forlatt jerngruve med en tyve meter dyp sjakt. Der stanset de. Tsjekistene slo alle fangene før de kastet dem ned i sjakten med Elisabeth som den første. Deretter ble det kastet håndgranater ned i sjakten, men bare Fjodor Remez døde av granatene. Elisabeth døde av skadene etter fallet ned i sjakten, men ikke før hun rakk å bandasjere hodet til den døende fyrst Johannes. Mordene skjedde den 18. juli 1918 (den 5. juli etter den gamle kalenderen).
I 2003 ble kvinneklosteret Marta-Maria i Moskva gjengrunnlagt. Et år senere ble det på stedet for mordet på Elisabeth grunnlagt et mannskloster som vil holde minnet levende om den tyske prinsessen og etterligne hennes tjeneste i barmhjertighet. Elisabeth er en av de ti 1900-tallsmartyrene fra hele verden som er avbildet i statuer over den store Vestporten til Westminster Abbey i London. Hun er også avbildet i mosaikken i kapellet Redemptoris Mater i Vatikanet, som ble bygd av den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005).
Det meste av Elisabeths relikvier er fortsatt i Getsemane, men i 2004 ble et relikvar med noen av hennes og nonnemartyren Barbaras relikvier brakt til Russland, hvor de besøkte 61 bispedømmer i Russland og nabolandene, og de ble æret av over ti millioner mennesker. En del av disse relikviene ble gitt til klosteret Ss. Maria og Marta og hviler der.
Elisabeth Fjodorovna er en helt enestående skikkelse i det store panorama av hellighet i de østlige kirker: en luthersk tysk prinsesse som giftet seg med et medlem av den keiserlige familien Romanov og konverterte til den ortodokse kirke.
Kilder: Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, orthodoxwiki.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 5. juni 2014