Den salige Elisabeth (ung: Erzsébet) ble født i 1292 på slottet i Buda i Ungarn. Hun var datter av kong Andreas III av Ungarn (ung: András) (1290-1301), den siste ungarske kongen av Árpád-dynastiet, og hans polske hustru Fenenna av Kuyavia (ca 1276-ca 1295). Elisabeths mor døde i 1285 under fødselen av sitt andre barn, og da var datteren var to år gammel. Kong Andreas III giftet seg igjen i 1296 med den habsburgske hertuginne Agnes av Østerrike (1281-1364), datter av hertug Albert I av Østerrike, senere kong Albert I av Tyskland (1298-1308) og hans hustru, Elisabeth av Tyrol. Agnes ble dermed Elisabeths stemor. Hennes ekteskap med kong Andreas III forble barnløst.
Den 12. februar 1298 ble Elisabeth forlovet bort til Venceslas III av Bøhmen (cz: Václav) (1289-1306), sønn av kong Venceslas II av Bøhmen (1278-1305) og Polen (1300-05), tronarving og selv senere kong Venceslas III av Ungarn (1301-05) og av Bøhmen og Polen (1305-06). Elisabeth ble allerede som barn en brikke i det politiske spillet. Da hun var rundt åtte år gammel, døde kong Andreas den 14. januar 1301 og etterlot Elisabeth som det eneste og siste medlemmet av det gamle dynastiet Árpád, og Ungarn ble rystet av maktkamper. Etter langvarige forhandlinger fikk enkedronning Agnes ikke bare tillatelse til å forlate Ungarn, det landet som var forblitt fremmed for henne, men også å ta med mange skatter og sin stedatter, den åtteårige prinsesse Elisabeth med seg til Wien.
Habsburgerne var svært ivrige etter at Agnes skulle ha omsorgen for Elisabeth, ettersom Venceslas av Bøhmen gjorde krav på den ungarske kronen som Elisabeths forlovede. En personalunion mellom kongerikene Ungarn og Bøhmen med Habsburg-territorier mellom, var ikke i deres interesse. Elisabeths forlovelse med Venceslas ble brutt i 1305, samme år som Venceslas ble konge av Bøhmen, trolig under press fra Agnes’ far, kong Albert I av Tyskland. Venceslas III døde dessuten i 1306, seksten år gammel. Deretter fikk Agnes Elisabeth forlovet med sin favorittbror, hertug Henrik den vennlige, men ekteskapet ble aldri inngått, og habsburgerne bestemte seg for å støtte kravene til Anjou-kongen Karl I av Ungarn og Kroatia (1308-42)
Den 1. mai 1308 ble Agnes’ far Albert I av Tyskland myrdet i Windisch ved Brugg i kantonen Aargau i Sveits, av sin nevø, hertug Johannes, som han hadde fratatt hans arv. Dermed ble det lagt en stor demper på de habsburgske stormaktsplanene, og dette rammet også Agnes og Elisabeth. Etter mordet reiste Agnes med sine slektninger fra Wien til gjerningsstedet, hvor hun og Elisabeth fikk bygd klosteret Königsfelden. Da Elisabeth var seksten år gammel, lot stemoren henne rundt 1309 tre inn i dominikanerordenen (Ordo Fratrum Praedicatorum – OP) i deres kloster i Töss i Sveits, i dag en bydel i Winterthur. Dette var trolig for å forhindre at det kunne komme til et ekteskap som var negativt for habsburgerne.
I Tösser Schwesternbuch (biografier om nonnene i Töss) presenteres Agnes som den onde stemor som tvinger en ærbar prinsesse til å bli nonne i likhet med henne selv. Ifølge denne boken fikk Elisabeth se alle klostrene i Schwaben før hun valgte Töss, og bare femten uker senere tvang Agnes klosteret til å la Elisabeth avlegge sine evige løfter. Boken legger vekt på Elisabeths arv, insisterer på at hun er rettmessig arving til den ungarske tronen og synes å antyde at hun kunne ha blitt dronning av Ungarn om hun ikke hadde blitt gjemt bort i klosteret. Boken fortsetter med å rapportere om Elisabeths sykdom, og under den ble hun sendt til Baden. Hun beskrives i boken som svært fattig, og derfor pleide den lokale adelen å gi henne gaver, i motsetning til hennes stemor, som viste henne kong Andreas’ skatter som hun hadde brakt med fra Ungarn, men beholdt alt selv. I Zürich, erklærer fortelleren, æret både legmenn og geistligheten Elisabeth og regnet henne som den edleste nonne i landet. På den andre side gir Königsfelden-krøniken fra midten av 1300-tallet oss et totalt forskjellig bilde av Agnes, som tok seg av sin «datter» og besøkte henne ofte.
Moderne historikere har generelt tatt for gitt forholdet mellom Elisabeth og Agnes slik det beskrives i Schwesternbuch. Det kan imidlertid ha vært overdrevet, ettersom det å ha en ond stemor ville bli sett på som en åndelig prøvelse for Elisabeth. I tillegg synes noen linjer å være del av en anti-Habsburg agenda. Det er imidlertid sikkert at Agnes alltid fokuserte all sin oppmerksomhet på sin egen families velvære og opphøyelse, noe som kan ha inkludert harde tiltak mot en prinsesse som kunne ha blitt politisk farlig for huset Habsburg.
Klosteret Töss ved det daværende habsburgske Winterthur var på denne tiden et viktig maktsentrum for habsburgerne. Agnes fremmet den økonomiske utviklingen av klosteret ved at hun overførte en rekke landeiendommer til det. Senere trådte også flere døtre fra familier i det habsburgske følget inn i klosteret Töss. Elisabeths legende, som er overlevert i en håndskrift fra 1400-tallet, forteller at hun avviste et frieri fra hertug Henrik av Østerrike (hennes tidligere forlovede), som kom til klosteret i et forsøk på å vinne henne. Med dette avslaget bestemte hun seg som voksen selv for et liv i kloster.
Elisabeths helse var ikke den beste, og de siste 25 årene før sin død måtte hun tåle ufattelige legemlige og sjelelige smerter, men det kom aldri noen klage over hennes lepper, og gudhengiven bar hun sin skjebne. I tillegg utsatte hun ikke sjelden kroppen for anstrengende bønner som fikk henne til å miste bevisstheten. I løpet av ett år skal hun ha bedt 34 000 Ave Maria, tusen for hvert av Kristi leveår.
Ifølge Schwesternbuch døde Elisabeth den 6. mai 1338 i Töss. Derimot sier hennes gravstein, som det er bevart en del av, at hun døde den 31. oktober 1336, men den sier også at hun levde i Töss i 28 år (hun trådte inn rundt 1209). Den mest aksepterte datoen er 31. oktober 1336. Hun ble først gravlagt på nonnenes kirkegård. Men vi vet at hennes levninger etter kort tid, kanskje etter påtrykk fra stemoren Agnes, ble flyttet inn i klosterkirken i Töss og lagt i en steinsarkofag ved siden av høyalteret i søstrenes kor. Der ble hun liggende i nesten 200 år, helt til reformasjonen. Sommeren 1525, etter at oppbrakte bønder hadde forsøkt å plyndre klosteret, fjernet beskyttelsestroppene som var sendt fra rådet i Zürich, alle helgener fra kirken, og de overmalte bildene i koret. Også Elisabeths gravmæle måtte vike for «utviklingen», og steinsarkofagen og Elisabeths levninger er dessverre gått tapt. Bare dekkplaten er bevart og oppbevares i Das Schweizerische Landesmuseum i Zürich. Vi vet imidlertid at steinsarkofagen hadde innmeislet en latinsk innskrift, som lød i oversettelse:
I år 1336, den 31. oktober, døde søster Elisabeth, den berømte datteren av den fyrstelige herren Andreas, en gang konge av Ungarn, søster i vår orden, etter at hun i 28 år i dette klosteret Töss hadde ført et prisverdig liv. Hun er bisatt her ved siden av høyalteret.
Den østerrikske keiserinne Maria Theresia ville føre de fyrstelige knoklene av alle habsburgere som var gravlagt i Sveits, til St Blasien i Schwarzwald, og den 2. oktober 1770 kom hennes utsendinger også til Töss. Men letingen etter prinsessens jordiske rester var resultatløs, og den keiserlige kommisjonen måtte returnere tomhendt.
Elisabeth var altså datter av kong Andreas III av Ungarn. Han tilhørte slekten Árpád, som grunnla madjarenes rike på slutten av 900-tallet og ga Ungarn en nasjonal identitet. På grunn av kong Andreas’ tidlige død i 1301, døde Árpád-dynastiet ut i den mannlige linjen. Elisabeth regnes dermed som den siste av den hellige Stefan av Ungarns dynasti, som i tidlig middelalder hadde samlet og kristnet Ungarn. Derfor huskes prinsesse Elisabeth fortsatt av mange i Ungarn.
Det er en smule forvirring når det gjelder betegnelsen «Elisabeth av Ungarn». Kong Andreas III var sønnesønn av kong Andreas II, som var far til den hellige Elisabeth av Ungarn, som altså var Elisabeth av Töss’ grandtante. I Tyskland kalles Elisabeth av Töss ofte Elisabeth av Ungarn, for der heter «vår» Elisabeth av Ungarn helst «Elisabeth av Thüringen». Elisabeth av Töss kalles også noen ganger Elisabeth av Ungarn den Yngre for å skjelne dem fra hverandre.
Trolig kort før reformasjonen overtok klosteret Töss fra Elisabeth dobbelkorset fra Ungarns våpen i sitt eget våpen. Elisabeth ble æret som hellig av den lokale befolkningen, og spesielt på 1400-tallet kan man fastslå en kult i Töss. Hennes kult er imidlertid aldri offisielt blitt stadfestet. Hun regnes som salig i Ungarn. Hennes minnedag er dødsdagen 31. oktober, men den alternative dødsdagen 6. mai nevnes også, og Elisabeth Stagel har 30. mai. Elisabeth nevnes ikke i Martyrologium Romanum.
Elisabet av Töss’ biografi ble skrevet ned kort etter hennes død av hennes medsøster, mystikeren Elisabeth Stagel (Elsbeth) (ca 1300-60), som hadde levd i klosteret samtidig med Elisabeth og kjente henne. Den ble lagt til en samling av 33 nonnebiografier fra Töss (Tösser Schwesternbuch). Originalen er dessverre gått tapt, men det finnes middelhøytyske avskrifter fra første tredjedel av 1400-tallet i stadsbibliotekene i Überlingen og Nürnberg samt i klosterbiblioteket i St. Gallen.
I tillegg til Elisabeth er følgende tyve kjent med navn i Tösser Schwesternbuch: Adelheid av Frauenberg, Anna Klingenau, Anna Mansaseller, Barbara (også Beli) av Liebenburg, Barbara (også Beli) av Winterthur, Elisabeth Bächlin, Elisabeth av Elgau, Elisabeth Metzi, Ida av Sulz, Ida av Wetzikon, en Jonatha (også Jützi) Schultess, Katharina Blettlin, Lucia Schultheiss, Margareta Fink, Margareta av Hünikon i kantonen Zürich, Margareta Willi, Margareta av Zürich, Mathilde av Klingenberg, Mechtilda av Stans, Offmya av Münchwilen. De beskrives alle som salige.
I juli 2008 ble det i Dättnau i bydelen Töss vedtatt nye gatenavn til ære for betydelige kvinner fra Winterthur. Elisabethenweg ærer både Elisabeth av Töss og hennes medsøster og biograf Elisabeth Stagel.
Kilder: Schauber/Schindler, Benedictines, Bunson, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, de.wikipedia.org, en.wikipedia.org, zeno.org, heiligen-3s.nl, katolikus.hu, kincseslada.hu, hls-dhs-dss.ch, winterthur-glossar.ch, toess.ch - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 5. juni 2014 – Oppdatert: 24. mars 2016