Den salige Elisabeth Sanna (it: Elisabetta) ble født den 23. april 1788 i Codrongianos i provinsen Sassari på Sardinia i Italia. Hun kom fra en barnerik bondefamilie som var fattige, men fulle av tro. I deres hus ble det arbeidet og bedt, og de unnlot aldri å gi almisser til de fattige. Da hun var bare tre måneder gammel, brøt det ut en koppeepidemi som tok livet av mange barn, og Elisabeth ble også rammet. Hun ble helbredet, men hun mistet evnen til å løfte armene, som fortsatt var litt forkrøplet og leddene hadde stivnet litt. Dette betyr ikke at hun ble hindret fra å vokse, og hun var i stand til å bevege fingrene og håndleddene, men kunne ikke løfte mat til munnen eller gjøre korsets tegn. Hun kunne heller ikke gre håret, vaske seg i ansiktet eller skifte klær. Hun lærte å leve med sitt handicap som en selvfølge, og hun gjorde det meste av arbeidet i huset, som alltid var ryddig og rent. Hun kunne kna brød, sette ting inn og ut av ovnen. Hun oppdro også fem barn.
I familien hadde hun helt siden barndommen mottatt den gaven som et intenst kristent liv er, slik at hun seks år gammel den 27. april 1794 ble fermet (konfirmert) av erkebiskop Giacinto della Torre OESA av Sassari (1790-97). Kort tid etter ble hun overlatt til en viss Lucia Pinna, som var fransiskanertertiar (Tertius Ordo Franciscanus – TOF). Den fransiskanske tredjeordenen, som opprinnelig var kjent som Botsbrødre og -søstre, fikk senere navnet fransiskanertertiarer (TOF) (eller Tertius Ordo Secularis Franciscalis – TOSF). I 1976 ble navnet endret til «Den sekulære fransiskanerordenen» (Ordo Franciscanus Saecularis – OFS), og ordenen er approbert og anerkjent av Den hellige stol under dette offisielle navnet.
Lucia Pinna var svært aktiv i menigheten og tok initiativet til en gruppe kvinner viet til eukaristisk tilbedelse, rosenkransen og hjelp til de fattige hver dag. Selv om Lucia var analfabet, som de fleste kvinner på den tiden, ble hun en unik kateket blant jentene i landsbyen og på landet. På skolen lærte Elisabeth Jesus å kjenne og å elske ham. Lucia lærte henne betydningen av hyppige rosenkranser og eukaristisk tilbedelse, men også å elske de fattige og behandle dem skikkelig. Da hun var ti år gammel, gikk hun til sitt første skriftemål og mottok sin første hellige kommunion. Hun gikk hver uke på søndagsskolen som ble drevet av Don Luigi Sanna, hennes fars fetter, og hun tok med sine venner til katekismeundervisningen. Hun selv var svært ung, men til tross for at hun ikke kunne lese eller skrive, ble hun en liten kateket. En dag da hun så på krusifikset, hørte hun en indre stemme som sa: «Fatt mot og elsk meg».
Da hun var femten år gammel, samlet hun jenter i familiens hus på helligdager og lærte dem den kristne lære og å be rosenkransen. Hennes bror Luigi Antonio, som lærte henne å intensivere andakten for Vår Frue, begynte på seminaret i Sassari for å bli prest. Elisabeth, som var igjen i verden, ble medlem av Rosenkransbrorskapet og Brorskapet for Karmels skapular. Hun var en rolig ungdom, full av arbeid og i dialog med Herren Jesus om sitt apostolat.
Hun ønsket å bli nonne, og hun regnet sikkert ikke med å bli gift på grunn av sitt handikap. Men før hun var tyve spurte en god ung mann ved navn Antonio Porcu henne om å gifte seg med ham. Så den 13. september 1807 feiret hun som nittenåring sitt bryllup med Antonio, en virkelig god kristen av beskjedne midler. Med en enkel og rolig feiring og en total tillit til Herren og til Vår Frue begynte de på sitt ekteskapelige liv. Antonio var en eksemplarisk mann og far som forgudet sin hustru og ga henne full tillit. Hans venner sa: «Min hustru er ikke som din, som er en helgen». Elisabeth sa: «Jeg er ikke verdig en slik mann, han er så god». Hennes familie var en modell for hele området.
I de følgende årene fikk ekteparet Porcu syv barn, det første i 1808 og det siste i 1822. Av de syv barna døde to i svært tidlig alder. Elisabeth tilbrakte dagene i huset, engasjert i opplæring av barn og på landsbygda, hvor hun arbeidet utrettelig. Hun fant også tid til lange timer i bønn i kirken. Hun forberedte selv sine barn til skriftemål og kommunion, og hun ga dem en stor kjærlighet til Jesus, svært mildt, uten noen gang å være brysk. En sann utdannelse med hjertet. Hun var ikke redd for kritikk for å offentlig bekjenne sin tro og leve den. Hun svarte: «Dette er min livsstil som ikke hindrer meg fra å ivareta mine plikter som mor som krever hele min styrke». Hennes hus var åpent for alle kvinner som ønsket å lære hymner og bønner.
Den 25. januar 1825 satt hun ved sin mann Antonios side da han døde etter sytten års ekteskap. Elisabeth satt igjen som enke med fem barn, den eldste var sytten år gammel, den yngste bare tre. Hun avla løfte om kyskhet og forsterket sitt liv i bønn og nestekjærlighet, uten noensinne å forsømme sine plikter som mor, og hennes familie fortsatte med verdighet og anstendighet. Hennes hus var nesten et lite kapell, hvor i tillegg til hennes familie også naboer samlet seg i bønn. Hun levde som en nonne i verden og hun ble kalt med respekt «sa monga». I disse årene skrev hun en vakker salme på Sardo Logudorese, en sardinsk dialekt, som lenge ble sunget i Codrongianos.
I 1829 kom den unge kapellanen Don Giuseppe Valle til området. Han var av adelig familie og hadde en betydelig innflytelse over sjeler. Han ble skriftefar og åndelig veileder for familien Sanna, spesielt for Elisabeth. Han var bare 24 år gammel og kalte henne for tante. På grunn av Elisabeths orden og disiplin inviterte Don Valle henne til hyppig kommunion, tillot henne å bære hårskjorte og gikk med på at hun avla kyskhetsløfte. Hennes kristne liv ble virkelig glødende. Jesus ba henne om å følge ham tett.
Elisabeth hadde lyst til å reise på valfart til Det hellige land sammen med sin skriftefar, men hvor skulle hun plassere sine barn i den tiden? Kapellanen foreslo å overlate dem til hennes bror, presten Don Luigi Antonio, og hun fikk også hjelp fra sin mor, en niese og noen naboer. Hun var sikker på at dette var en midlertidig ordning og at hun snart ville være tilbake. I slutten av juni 1830 seilte hun og Don Valle fra Porto Torres til Genova, hvor de ventet i over en uke på et skip til Kypros. Deretter fulgte ti dager på dette skipet på Middelhavet. Men i siste øyeblikk oppdaget Don Valle at han ikke hadde visum for Østen, så da ble de nektet å reise videre.
Da bestemte han seg sammen med Elisabeth og en annen bror for å dra til Roma. «Også Roma er hellig land, for der er gravene til apostlene Peter og Paulus og store helligdommer, og dessuten er paven der, Kristi vikar på jorden. Senere kan vi, hvis Himmelen vil, dra derfra til Palestina». Den 23. juli 1830 ankom de Roma. Don Valle ble ansatt som kapellan ved hospitalet Santo Spirito, hvor han viet seg til de syke med en fars hjerte. Elisabeth bosatte seg i en liten leilighet på to rom foran kirken Santo Spirito, nær Peterskirken, virkelig i kristenhetens hjerte.
Elisabeth kunne bare sardinsk dialekt og kunne derfor ikke snakke med noen. Hun levde i sin celle alene med Gud i bønn som en eremitt, besøkte kirker og deltok i messen flere ganger om dagen. Hun viste også nestekjærlighet mot de fattige. I sitt losji mottok hun to måneder senere Don Giuseppe Valle som en sønn for å ta vare på henne. Presten skulle forbli der til 1839, og han hjalp Elisabeth som om hun var hans mor.
På sine valfarter til kirkene i Roma, tørstende etter bønn, møtte Elisabeth Maestro dei Penitenzieri, p. Camillo Loria, i Peterskirken. Han hørte hennes skriftemål og ga henne ordre om å dra tilbake til Sardinia. Hun var fast bestemt på å adlyde, men hun fant at med sine skrøpeligheter kunne hun ikke vende hjem i det hele tatt. På denne tiden med tvil og angst om hva hun skulle gjøre, møtte hun i kirken Sant’Agostino en hellig romersk prest, den hellige Don Vincent Pallotti (1795-1850), som hadde viet seg til et stort og blomstrende apostolat, hvor mange legfolk var involvert. Denne gruppen ble i 1835 til Pio Unione dell’Apostolato Cattolico, «Det katolske apostolats union» (UAC) «for fordypelse, utbredelse og forsvar av fromheten og den katolske tro». Pallotti understreket ofte Elisabeths fortjenester når det gjaldt UAC. Hun var vitne til grunnleggelsen av Unionen og fulgte dens utvikling i 22 år frem til sin død.
I 1846 grunnla Pallotti en egen kongregasjon for prestene og legbrødrene i Unionen, nemlig «Det katolske apostolats selskap» (Societas Apostolatus Catholici – SAC). Kongregasjonen kalles også pallottinere etter sin grunnlegger. Legfolket ble værende i UAC. Don Vincent tok seg av Elisabeth og kontaktet hennes bror for å fortelle ham at hun var ute av stand til å reise hjem, men ville gjøre det så snart hun var blitt bedre. Imidlertid ble hennes helseplager verre for hvert år, så hun ble tvunget til å bli i Roma.
Don Pallotti var en mann med stor innflytelse på både ordensfolk og legfolk og rik på en enestående sjarm, og han skulle bli helligkåret i januar 1963 av den hellige pave Johannes XXIII (1958-63). Elisabeth led fryktelig over separasjonen fra familien, og hun gråt mye. Don Vincenzo forsto og roet ned Elisabeth, og opplyst av Gud så han enestående oppdrag som hun var kalt til i byen. Hun sa: «Vel, da roet jeg meg ned, og etter at jeg hadde bodd i Roma i fem år, fikk jeg et brev fra min bror presten som sa at min familie virkelig var et speilbilde av landet, og alle av dem var etablert».
Elisabeth viet seg til det arbeidet som var nok til å leve i fattigdom og glede, og store deler av sin tid var hun opptatt i bønn og kontemplasjon av Gud. En tid arbeidet hun i huset til Msgr Giovanni Soglia Ceroni, titularpatriark av Jerusalem og sekretær for Bispekongregasjonen og i 1839 kardinal (d. 1856). Hun ble fransiskanertertiar og fortsatte som fremste kollaboratør i Det katolske apostolats selskap, grunnlagt av Don Pallotti. Hun ga alt hun hadde til sine barn på Sardinia og var fornøyd med å leve i perfekt fattigdom. Alle som møtte henne, sa om henne: «Hun så Gud i alt og beundret Ham i alle ting».
Guds kjærlighet var hennes liv, og ingen annen større interesse nådde opp til interessen for Gud. Hun sa ofte: «Min Gud, jeg elsker deg over alle ting». Hun ble kjent for all sin lidenskap for eukaristisk tilbedelse, spesielt for førti timers-andakten. I Vincent Pallottis skole vokste hennes hengivenhet til Vår Frue enda mer, og hennes lille rom foran San Pietro ble et lite alter der folk samlet seg for å be sammen med henne. Det virket som om Guds himmel steg ned i den lille cellen. Av de første pallottinerne og av mange romere som ikke hadde noen måte å nærme seg henne, var hun æret som en mor, endatil som en helgen. Don Pallotti hadde en stor aktelse for henne og ba sine åndelige barn om å lytte til hennes ord.
Hun underviste barn i katekismen og forberedte dem også for sakramentene. Hennes hus var åpent for alle kvinner som ønsket å lære litanier og katekismen generelt. Elisabeth besøkte også de syke og trøstet dem i private hjem og på hospitalet for uhelbredelige. Hun strikket, og resultatene av det ble brukt sammen med gaver som ble gitt til henne, for å hjelpe de fattige og de foreldreløse i de to husene som Pallotti hadde grunnlagt. Hun tok seg også av alterduker, andre kirkelige tekstiler og dekorasjonene i kirken San Salvatore in Onda. Folk besøkte henne for å søke råd, og dette gjeldt også Pallotti og hans pallottinere.
I tiden med den romerske republikken, da den salige pave Pius IX (1846-78) var i eksil i Gaeta og Roma falt i hendene på de gudløse, demonstrerte Elisabeth en enestående styrke overfor dem som motsatte seg henne: «Hvem ber du for?» ble hun spurt med ironi. «For alle!» «Og for republikken?» Hun svarte: «Jeg kjenner ikke denne personen!» Don Pallotti døde den 22. januar 1850, en død som ble forutsagt av Elisabeth, som nå var enda mer alene. Hun intensiverte sin bønn og sitt apostolat. Nå var hun virkelig den helgenen som hadde erobret romernes hjerter for å gi dem til Jesus.
Hun var nå gammel og syk og ble fortært som et stearinlys som brenner på alteret. Den 17. februar 1857 døde Elisabeth Sanna i hellighets ry i Roma, som da fortsatt lå i Kirkestaten, 68 år gammel, og dro for å møte Gud, etter å ha sett Don Pallotti og den hellige Cajetan av Thiene (1480-1547), som kom for å ta henne med til himmelen. Hun ble gravlagt i kirken San Salvatore in Onda. I hennes begravelse sa folket i Roma: «Den hellige fra St. Peter er død». De fleste kaller henne Elisabeth Sanna, men noen bruker navnet Elisabeth Porcu, hennes navn som gift.
Folkets samtykke var så unisont at det bare fire måneder etter hennes død ble utnevnt en postulator for hennes saligkåringsprosess, som skulle varte mer enn halvannet århundre. Hennes saligkåringsprosess ble holdt på to fronter i både Roma og Sassari. Den første prosessen ble åpnet den 15. juni 1857 og avsluttet sitt arbeid før den formelle introduksjonen av prosessen flere tiår senere, den 22. april 1880 under pave Leo XIII (1878-1903). Den formelle åpningen av prosessen ga henne tittelen «Guds tjenerinne» (Serva Dei).
Deretter ble den andre prosessen gjennomført og avsluttet, før Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet revitaliserte saken og utstedte den 4. mars 1994 dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causae ex parte Sanctae Sedis) for å fortsette saken. Den 11. mars 1994 ble det utstedt et dekret som anerkjente gyldigheten av de to tidligere prosessene slik at neste trinn av prosessen kunne påbegynnes. Sakens Positio ble oversendt til Helligkåringskongregasjonen for videre undersøkelser i 1997.
Den 27. januar 2014 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent av pave Frans og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 21. januar 2016 undertegnet samme pave dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Dette miraklet skjedde på Elisabeth Sannas forbønn i 2008 og gjaldt helbredelsen av en brasiliansk jente fra en aggressiv svulst som hadde lammet hennes arm i fem år. Den medisinske kommisjonen hadde anerkjent helbredelsen som uforklarlig den 26. mars 2015 og teologene anerkjente den uforklarlige helbredelsen som et mirakel den 9. juni 2015. Til slutt anerkjente medlemmene av kongregasjonen (kardinaler og biskoper) miraklet den 12. januar 2016.
Hun ble saligkåret den 17. september 2016 utenfor basilikaen Santissima Trinità i Saccargia i Codrongianos i Italia som legkvinne og enke, medlem av OFS og UAC. Som vanlig ble ikke seremonien ledet av paven selv, men av hans spesialutsending, i dette tilfelle Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Amato SDB. Hennes minnedag er dødsdagen 17. februar. Hun ble Sardinias syvende salige.
Kilder: CatholicSaints.Info, santiebeati.it, en.wikipedia.org, newsaints.faithweb.com, pallottines.ie, lanuovasardegna.gelocal.it, sac.info - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 18. september 2016