| Den salige Elko myrdes, stikk av Nico Bulder (ca 1940) |
Den salige Elko (Elmar, Eelco, Eelko Liaukaman) ble født på slutten av 1200-tallet på landgodset Liauckama (Liaukama) i Sexbierum nordøst for Harlingen i Friesland i det nåværende Nederland. Han kom fra den betydelige adelsfamilien Liaukama eller Elaukama og hans foreldre eide store landområder. De hadde planer om at Elko skulle følge i deres fotspor, men gutten hadde helt andre ideer; han ville nemlig bli prest. Han trådte inn hos premonstratenserne (Candidus et Canonicus Ordo Praemonstratensis – OPraem), som også kalles norbertinerne etter sin grunnlegger, den hellige Norbert av Xanten (ca 1080-1134), eller Hvite kanniker etter fargen på ordensdrakten. Han ble kannik i deres kloster i Lidlum (Lidlom) i Friesland. I dag er dette den lille landsbyen Klooster-Lidlum i Franekeradeel i provinsen Friesland (bispedømmet Utrecht) med 47 innbyggere (2005).
Der viste han seg som en eksemplarisk student som leste flittig og levde et strengt asketisk liv. Rundt år 1300 ble han presteviet, og deretter var han sogneprest i Berlikum i det nordfrisiske området Het Bildt. I 1325 ble Elko valgt til den tolvte abbeden i klosteret Lidlum. Han var svært nøye med at ordensregelen skulle følges nøyaktig. Selv levde han et sobert og sunt liv.
Rundt omkring i Friesland levde det en rekke eremitter som var underlagt klosteret i Lidlum. Noen levde i fellesskap, mens andre levde alene og kom sammen for å be, synge, spise og snakke. Elkos biografi forteller at «jo lenger borte de levde fra klosteret, jo mindre dugde de». Det var derfor abbedens oppgave å reise rundt og kontrollere forholdene. Han var ikke redd for å irettesette eller straffe hvis det var nødvendig, men samtidig var han som en far for sitt folk, vennlig og alltid villig til å gi folk en ny sjanse.
Et av disse fellesskapene var klosteret Ter Poorte i Boxum (nå Boksum). Der levde ikke brødrene spesielt asketisk, og de etterlevde for eksempel ikke fastereglene. Det gikk alle slags rykter om dem, og naboer klagde over drukkenskap og latskap: de gjorde ingenting, men kom til bøndene for å tigge mat. På påskeaften i 1332 bestemte abbeden seg for å avlegge et besøk i Boxum. Det var etter midnatt og fasten var over.
Det var påskefest, så bordet var rikholdig. Det var ikke Elkos stil, men han lot seg påspandere. I mellomtiden falt det harde ord fra begge sider når han protesterte mot deres slapphet når det gjaldt overholdelsen av regelen. Til slutt forsto brødrene abbedens budskap og lovte å forbedre seg. Noen ropte: «La oss drikke på det», og deres plan var å skjenke abbeden full på den sterke bordvinen. Men det klarte det ikke, for abbeden var en moderat mann og nøyde seg med ett glass. Men han var ikke vant til å drikke og ble kvalm og måtte kaste opp. For ikke å skape oppstyr gjorde han det diskret i ermet på munkedrakten, og så snart han kunne, snek han seg unna for å få litt søvn før han dro tilbake.
Sannsynligvis fortsatte de andre å prate videre og nyte den sterke vinen. De begynte også å snakke om abbeden, og kom snart til at han virkelig ikke var noe bedre enn dem selv: de hadde jo selv sett at han hadde drukket så mye at han måtte kaste opp. De tok opp abbedens drakt fra stolen hvor han hadde lagt den, for å finne beviset på deres anklage. Men fra ermet på drakten kom det ikke oppkast, men til deres forskrekkelse falt det en mengde røde roser ut fra ermet, og det spredte seg en salig duft i rommet.
De følte seg ydmyket og ble rasende. De skjelte ut abbeden som trollmann og djevlekunstner, og en av dem grep en slakterøks som lå der, og slo abbeden i hodet så blodet sprutet på de hvitkalkede veggene. Da de skjønte at han var død, kastet de liket ble ut av vinduet og ned i en grøft utenfor. Dette skjedde på en ukjent dato i 1332.
Neste morgen gikk en troende bondekvinne forbi og så et hvitt stykke lintøy flyte på vannet. Da hun prøvde å få tak i det, kom sannheten for en dag. Det virker som forbryterne ikke unnslapp sin rettferdige straff. Elko ble gravlagt i klosterkirken i Lidlum og ble æret som martyr. Det ble sagt at det skjedde utallige mirakler på hans grav. Hans minnedag er 22. mars.