Etter sin inntreden i klosteret viste han en hellighet langt over det normale. Han hadde en skarp sans for den asketiske og kontemplative spiritualitet og ble faktisk ofte forstyrret av støy eller av nysgjerrige mennesker og medbrødre. Han fikk tillatelse til å leve som eremitt i klosterets hage, hvor det var en hule som han gjorde om til et kapell for bønn og for møter tett med Skaperen. I kontemplasjon hevet han seg en viss høyde over bakken.
Han forble alltid en enkel legbror og ble aldri prest, sannsynligvis vurderte han det som en ære for stor for ham. Etter hans høytidelige løfter om evigvarende kyskhet, fattigdom og lydighet, tok han klosternavnet Egidius (Aegidius; it: Fra Egidio) fordi han ønsket å imitere den evangeliske enkelheten til den hellige Frans’ disippel, den salige Egidius av Assisi.
I sitt nye liv i klosteret hadde han ulike stillinger, men alltid de mest ydmyke som ingen andre ønsket å utføre, som kokk, portner, klokker og til slutt gartner. Vi vet at han aldri forlot klosteret for å tigge almisser, men bare noen ganger for å besøke syke eller sine foreldre. Hans faster var hyppige, og det ble sagt at hans eneste måltid var et brød, noen ganger delt med noen som ikke hadde råd til det. Hans liv vekslet mellom ekstase og bønn. Han er berømt for sin kjærlighet til dyr. Han satt ofte i hagen og snakket med fuglene på samme måte som den serafiske far Frans og ga dem smuler av brød.
Bror Egidius’ apostolat ble i sin helhet tilbrakt i området rundt Lorenzana, med unntak av noen korte perioder i noen klostre i distriktet, som i klosteret Santa Maria del Sepolcro i Potenza. Der helbredet han sønnen av greven av Potenza, Guevara, som var alvorlig syk. Munken kom til sengen til den døende mannen og helbredet ham med korsets tegn på pannen. I tillegg til undergjørende gaver hadde han også profetiske kvaliteter, og han spådde mange dagen for deres død eller andre hendelser, som senere ble bekreftet å være riktige. Til en kvinne som ikke hadde hørt noe nytt om sin mann som dro på pilegrimsferd til Santiago de Compostela, sa munken at han hadde mistet et øye, hadde vært syk, men at han snart ville komme tilbake i hennes armer, og slik ble det.
Et annet viktig element i Egidius’ liv var hans stadige kamp med denne verdens fyrste, Satan. Mens Egidius tilbrakte nettene i bønn, som han pleide, opplevde han at djevelen angrep ham og ristet ham voldsomt i bakken. Han prøvde alltid å skjule disse opplevelsene, men mange av brødrene vitnet om at de følte Egidius iblant klaget og kastet noen i sin celle, men de hadde aldri sett noen. Men etter hyppige klager på støyen kunne ikke lenger fakta skjules og ble rapportert til guardianen, som etter gjentatte avhør fikk Egidius til å bekjenne og innrømme at demonen traff ham nesten hver natt.
Sitt siste angrep lanserte Satan på julaften 1517. Bror Egidius var i kirken hele natten og holdt vakt foran Det hellige sakrament, da plutselig djevelen i sitt raseri begynte å forstyrre munkens bønn og slukket gjentatte ganger oljelampe som var plassert foran sakramentet. På et tidspunkt orket han ikke munkens overmenneskelige tålmodighet og pustet ild på kroppen hans, brente hans venstre arm og dro ham deretter i bakken og helte lampens varme olje på ham og deretter forsvant. Påført brannsår ble den nå 75 år gamle legbroren alvorlig syk og kom seg ikke ut av sengen.
I 1593 gikk klosteret over til de reformerte fransiskanerne. Samme år ble den første samlingen av vitnesbyrd om broder Egidius av Lorenzanas heroiske dyder sendt til Rituskongregasjonen i Vatikanet I 1596 ratifiserte kongregasjonen hans heroiske dyder og tillot en kult. I mellomtiden fortsatte mirakuløse hendelser å skje, og de ble rapportert til de sivile og religiøse myndigheter, som samlet alt materialet. De opprettet en ad hoc komité for å starte en prosess som kunne ende med saligkåring. Ved flere anledninger fremmet også bispedømmets biskop saligkåringssaken, inntil erkebiskop Pietro Giovine av Acerenza i 1876 startet prosessen på egen hånd. Han fullførte bispedømmeprosessen og sendte den nødvendige dokumentasjonen til Roma.
Egidius ble saligkåret den 27. juni 1880 ved at hans kult «fra uminnelige tider» ble stadfestet av pave Leo XIII (1878-1903). Hans minnedag er dødsdagen 10. januar, men 14. og 28. januar nevnes også.
Kilder: Attwater/Cumming, Benedictines, Index99, KIR, Patron Saints SQPN, santiebeati.it - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 12. august 2000