Elisabeths far var bonde og en av de fremste mennene i sognet, og han spilte en viktig rolle i samfunnet, blant annet som kirkeverge og leder av skolestyret. Familien hadde ni barn og var troende og praktiserende, og barna fikk en solid utdannelse. Fra tidlig alder besøkte Elisabeth jevnlig kirken i Beaumont og Det hellige sakrament. Da hun var femten år gammel, døde hennes far alt for tidlig, og hun måtte derfor gi avkall på å tre inn som kostelev i et kloster for å fullføre sine studier. Hun var elev hos ursulinnene på École Normale Laval i Quebec fra 1860 til 1862, mens p. Jean Langevin var rektor. Hun ble uteksaminert fra samme institusjon i 1862, og deretter underviste hun i Saint-Romuald, deretter i Saint-Roch i Quebec City og så i Sainte-Anne-de-Beaupre. Hun hadde en skjør helse, men et strålende intellekt og et klokt og sjenerøst hjerte.
Stedet Sainte-Anne-de-Beaupre hadde sitt navn fra den berømte basilikaen av samme navn, og rundt tre kilometer fra basilikaen lå en liten skole mellom elven og kirken. Der skulle hun undervise i rundt et år. I Sainte-Anne-de-Beaupre overlot hun sommeren 1873 sine håp om å bli helbredet til den gode hellige Anna. Ettersom hun ikke kunne stole på medisinske eller menneskelige ressurser for å bli frisk, satte hun all sin lit til denne helgenen. Annas kult var blitt importert til landet av Elisabeths forfedre.
På dette avsidesliggende stedet oppdaget Elisabeth en fattigdom hun aldri hadde sett før. Redemptoristene som slo seg ned der seks år senere, beskrev stedet som helt utenfor verden, mer en forlatt og skremmende ørken enn en vennlig og hyggelig enebosetning, hvor bare ville dyr overlevde om vinteren. P. Klauss, redemptoristenes superior, fant menneskene der skremmende uvitende, og langt de fleste kunne ikke lese eller skrive. Enda større enn uvitenheten var folkets fattigdom, de var elendige i den sterkeste forstand av ordet. Dessuten var jorden dårlig og ufruktbar. Sainte-Anne var helt katolsk.
Månedene gikk og den gode Sainte-Anne glemte ikke Elisabeth. Hennes helse var blitt bedre til et punkt hvor Elisabeth for å takke for Annas forbønn hos Gud, åpnet i seks måneder en gratis skole for de fattige. Det var i siste halvdel av 1874 at erkebiskop Langevin sende henne et nytt brev som oppfordret henne til å føye seg etter hans anmodning. Ettersom hun fortsatt ikke var helt frisk, var hun glad over å kunne avslå anmodningen på grunn av sitt løfte, og hun fryktet for ansvaret for en stor klasse i Rimouski. Biskopen var svært godt klar over sin tidligere elevs eksepsjonelle kvaliteter.
På invitasjon fra biskop Jean Langevin, første biskop av det kanadiske bispedømmet Rimouski, trådte hun den 3. april 1875 inn hos «Søstre av de små skoler» (Sœurs des Petites-Écoles) for å utdanne kvalifiserte lærerinner til skolene i sognene i bispedømmet Rimouski. Hun avla sine religiøse løfter den 12. september 1879 sammen med tolv ledsagere. Samme dag ble hun utnevnt til første superior for kongregasjonen «Søstre av de små skoler», som i 1891 ble til «Søstre av Vår Frue av Rosenkransen» (Congrégation des Sœurs de Notre-Dame du Saint-Rosaire). Hennes ordensnavn var Mère Marie-Élisabeth. Fra 1875 til sin død i 1881 viet hun mer spesielt sitt arbeid for å sikre utdanningsinstitusjonene i bispedømmet Rimouskis styring og bærekraft.
Maria Elisabeth hadde en skrøpelig helse, men et ivrig intellekt, og hun viet sitt liv til etableringen av de første skolene i disse små landsbyene som pleide å være svært fattige. Hun sendte ut søstre to og to til de første grunnleggelsene. Den første var Saint-Gabriel-de-Rimouski, hvor den første misjonen ble etablert i januar 1880. De to første misjonærene oppdaget sin første skole: Huset målte 26 x 20 fot (8 x 6 meter) i en liten landsby gjemt i skogen. Ni fot (2,75 meter) var viet til et boligrom. Vinduer var ikke satt inn, og en åpning i taket sørget for avtrekk fra den eneste vedfyrte komfyren, men slapp også vind og snø inn. Et lag av is dekket gulvet. Kulden var ekstrem i denne skolen som var bygd i all hast.
Søstrene var ikke forberedt på betingelsene for etableringen av grunnleggelsen. I tillegg skulle de stå overfor tidens store avstander med transport uten komfort (tog og båt). Det var mer enn 386 kilometer å gå for å nå de to nye grunnleggelsene i Port-Daniel og Saint-Godefroi. Mot legens råd ønsket Elisabeth selv å presidere ved installasjon av de søstrene som var utpekt til disse fjerne stedene. Hun startet den 3. september 1880. Turen var knallhard, spesielt ved havet hvor hun var svært dårlig innkvartert. Da hun kom tilbake, oppdaget hun at hun hadde overanstrengt sin svake helse. Hun var allerede svekket av en begynnende lungetuberkulose, og hun kom seg aldri fra denne store utmattelsen.
Hun fortsatte å lede aktivitetene i kongregasjonen i minste detalj fra sengen. Den 23. mars 1881 ble hennes skriftefar og legen tilkalt i all hast på grunn av gjentatte blødninger. Den 26. mars rundt midnatt kom en enda alvorligere krise, og alle fryktet at slutten var nær. Hennes skriftefar resiterte bønnen for de døende. Den 5. april 1881 ble det nye seminaret, som var resultatet av så mye offervilje fra presteskapet og legfolket, ødelagt av brann. Ettersom hun led mer smerte for andre enn av sin egen sykdom, ville hun selv tilby som et tegn på sjenerøsitet det huset som kongregasjonen brukte, til biskop Langevin slik at seminaret kunne gjenoppta sitt arbeid. Deretter ledet hun fra sin seng hele operasjonen med å flytte kongregasjonen til den nye plasseringen. Det var ikke før den 9. juni at pasienten kunne transporteres til kongregasjonens nye tilholdssted. Kommuniteten husket at grunnleggersken en gang hadde fått lindring og helbredelse av den gode Sainte-Anne, så den 26. juli 1881 tilbrakte kommuniteten dagen før Annas fest i kapellet. Men til tross for kontinuerlige bønner til det høye, mottok deres kjære Mor ingen lindring. I begynnelsen av august ble hun verre, og pasienten var for svak til å stå opp. Den 8. august 1881 var grunnleggersken i en svært svak tilstand. Generalvikar Edmond Langevin ga henne sykesalvingens sakrament og vandringsbrødet (viaticum).
Den 16. august kom dr. Fiset for å se til henne, og hun spurte: «Vil jeg dø i dag?» Legen svarte: «Om du overlever dagen, vil du ikke leve over neste natt». Han tok henne i hånden og sa: «Du ser ut som du er glad for å dø». Generalvikaren knelte ved sengen og ba i stillhet, og deretter sa han til søstrene, sa han i en alvorlig og følelsesladd tone: «La henne gå». Pinen var kort og rolig, og tyve minutter over midnatt onsdag den 17. august utåndet hun, bare 41 år gammel. Hennes kongregasjon virker i dag i Canada, USA, Honduras og Guatemala.
Elisabeth Turgeons arbeid ble lagt merke til, og prosessen for hennes saligkåring ble åpnet i bispedømmet Rimouski i 1990 og i Vatikanet i 1994. Den 11. oktober 2013 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent av pave Frans og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig») som den første fra bispedømmet Rimouski. Den 17. september 2014 undertegnet paven dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn.
Hun ble saligkåret søndag den 26. april 2015 i kirken St Robert i Rimouski i Canada. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle kardinal Angelo Amato SDB, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Hennes minnedag er dødsdagen 17. august.
Kilder: CatholicSaints.Info, santiebeati.it, fr.wikipedia.org, nominis.cef.fr, soeursdusaintrosaire.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 26. april 2015