Den hellige Elfleda (Ethelfleda, Ethelfreda, Edilfreda, Edilfleda, Elsfleda, Elfreda, Elfled, Aellied, Elfledis, Edelfleda, Ethelfreda Elgiva, Aelffled, Aelfflaed, Aelflaed) ble født i 653 i Northumbria i Nord-England. Hun var yngste datter av kong Oswiu (Oswy), som var konge av Bernicia fra 642 og av hele Northumbria (Bernicia og Deira) fra 655 til sin død i 670, og hans andre hustru, den hellige Enfleda (Eanfleda, Eanflaed).
Like etter Elfledas fødsel avla foreldrene et løfte om å vie henne til et religiøst liv dersom Oswiu vant slaget mot den hedenske kong Penda av Mercia (626-54). Oswiu vant slaget ved elven Winwaed nær Leeds i 654, en triumf som frigjorde hans land og etablerte kristendommen der. Kongen holdt sitt løfte ved å overlate den så vidt ettårige datteren til den hellige Hilda, som var abbedisse i Hartlepool og hennes tremenning. Hilda reorganiserte det monastiske liv der i henhold til de reglene hun hadde lært fra irske kilder.
I 657 dro Hilda til Whitby (opprinnelig Streaneshalch) for å grunnlegge (eller gjenopprette) et kloster der, og hun tok den fireårige Elfleda med seg. Hennes medgift, tolv eiendommer, var en medvirkende årsak til at Hilda kunne grunnlegge klosteret. Whitby var et dobbeltkloster for munker og nonner under Hildas ledelse (det var alltid abbedissen som ledet et dobbeltkloster), og dets innflytelse spredte seg sterkt. Det var kjent for sin lærdom og for den berømte synoden i 664 (eller 663), hvor striden om dateringen av påsken ble avgjort. Whitby ble senere mausoleum for kongefamilien i Northumbria. Etter kong Oswius død i 670 trådte hans enke Enfleda inn i klosteret.
I 680 døde Hilda og Enfleda ble ny abbedisse. Hun døde rundt 704 og datteren Elfleda overtok. Den hellige Trumwin, tidligere misjonsbiskop blant pikterne, hjalp henne med å administrere klosteret, hvor han nøt sitt otium og hvor han døde i 704 og ble gravlagt. Under Elfledas styre ble den første biografien om den hellige pave Gregor I den Store (590-604) skrevet i Whitby.
Elfleda var en av de mest innflytelsesrike personene i sin tid. Hun var en venn av både den hellige Cuthbert av Lindisfarne og den hellige Wilfrid av York. I 684 møtte hun Cuthbert på Coquet Island; han fortalte henne at hennes bror, kong Egfrid (Ecgfrith) (670-85), ville dø innen et år og at hennes halvbror Aldfrid (Aldfrith) (685-704) ville etterfølge ham, og at han selv ville bli tvunget til å akseptere et bispesete. Alt dette ble oppfylt. Senere ble Elfleda rammet av lammelse, men da ble hun helbredet av Cuthberts belte, som han sendte henne. Beltet helbredet også en av nonnene fra en uutholdelig hodepine. Til gjengjeld lagde Elfleda et likklede til Cuthbert og sendte til ham.
Et av Elfledas viktigste midler til innflytelse var hennes dyktighet som megler. Den ble utøvd til Wilfrids favør på synoden ved elven Nidd i 705, da han ble forsonet med både Canterbury og kirken i Northumbria. Hun sa til biskopene at Aldfrid på sitt dødsleie hadde lovet å lystre pavens avgjørelse når det gjaldt Wilfrid, og at han hadde påbudt sin åtteårige arving Osred (704-16), å gjøre det samme. Dette førte til at Wilfrids biograf roste henne som «trøster og beste rådgiver i hele provinsen».
Elfleda døde den 8. februar 714 (eller 713) og ble gravlagt i sitt kloster. Whitby ble grundig plyndret av danskene rundt år 800, men rundt 1125 ble hennes angivelige relikvier oppdaget, og de ble overført til en mer fremtredende plass i Whitby. Hun var berømt nok til at hennes død ble registrert i irske annaler, men hennes kult er bare attestert av sene martyrologier. Hennes minnedag er dødsdagen 8. februar.
John Leland, som reiste rundt i England på 1540-tallet, kopierte en liste over engelske helgengraver «fra en liten bok over steder hvor helgener hviler i England» (E libello de locis, quibus S. in Angl[ia] requiescunt). Der står det: In monasterio Streneshaul, Hilda abbatissa, S. Ælfleda, et pater eius rex Oswius, et mater eius Eanflede, et pater matris eius Edwinus, et Trumwinus episcopus, cum multis aliis («I klosteret i Whitby, Hilda, abbedisse, St. Elfleda, og hennes far kong Oswiu, og hennes mor Enfleda, og hennes mors far Edwin, og Trumwin, biskop, med mange andre») (Nicholas Grant, 'John Leland's List of «Places where Saints Rest in England»', Analecta Bollandiana, 122:2 (2004), s 386). De fem første av disse seks helgenene (Oswiu regnes ikke som helgen) er en familiegruppe. Hilda opptrer også i Hugo Candidus’ latinske krønike om Peterborough Abbey fra midten av 1100-tallet, som bygger på listen over helgengraver fra første halvdel av 1000-tallet, «On the Resting-Places of the Saints», eller på gammelengelsk Secgan be þam Godes sanctum þe on Engla lande ærost restan.
Kilder: Attwater/Cumming, Farmer, Butler (II), Benedictines, Grant, KIR, CSO, Patron Saints SQPN, britannia.com, celt-saints, zeno.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 26. mai 2004